Hopp til meny
Sosial kontakt
-Nå må vi synliggjøre det sosiale og brukerens preferanser, og kreve at masterkandidater i psykisk helsearbeid får mulighet til å gå et spesialiseringsløp som gir dem samme status som lege- og psykologspesialister, skriver NAPHA-blogger Odd Volden. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no.

Den tredje spesialiteten

Legene tar kroppen. Psykologene tar sjela. Det sosiale er overlatt til tilfeldighetene.
Odd Volden
VIL GI MER STATUS TIL PRAKSISNÆR KUNNSKAP: Blogger Odd Volden.

Her finner vi ett av de virkelig store problemene på psykisk helsearbeidfeltet: To yrkesgrupper har fått i oppgave å dekke et felt de umulig kan dekke med sin begrensede kunnskap og sin begrensede og begrensende praksis.

Frir til politikere

Vi er ferdige med årets valg. Min tid som listefyll for partiet Rødt er forbi. Det betyr at jeg igjen for fullt kan ta opp kampen mot ignorante fagfolk i det offentliges tjeneste, og at jeg igjen kan fri til alle politikere som kan tenkes å tjene brukernes sak.

Hva med Høyres Bent Høie, for eksempel? Leder av helse- og omsorgskomiteen på Stortinget. Leder av Høyres programutvalg. Fra en bygd i nærheten av Stavanger, han som jeg. Han må jeg vel kunne bruke til noe?

Skuffende nettmøte

Tja. Jeg har i et tidligere blogginnlegg fleipet med at han allerede er i lomma på Psykiatrisk Opplysningsfond i Stavanger. Nylig stilte Høie på nettmøte hos erfaringskompetanse.no. Skrev han noe som gjør at vi kan forvente noe nytt? Nei, jeg er nok litt skuffet. Her er et eksempel:

”Mitt inntrykk er at de fleste behandlere møter pasientene med respekt og gode holdninger - det er jo som du sier hele forutsetningen for å ha en positiv prosess i behandlingen. Men det finnes jo dessverre unntak. Da er det viktig å ha et system og en kultur som gjør det enkelt å gi beskjed - uten å være redd for sanksjoner".

Lytter til psykologforeningen

Omtrent det samme har utallige helsepolitikere sagt før Høie, uten at det har flyttet noe en millimeter. På hvilket annet politikkområde slipper man unna med å si ”mitt inntrykk er at...”?

Les gjerne også Høies kronikk hos e.no. Der skriver han blant annet dette:

Nå har vi akkurat vedtatt Samhandlingsreformens praktiske oppfølgning og implementering i kommunene. Regjeringen valgte å innføre en såkalt profesjonsnøytral lov, som i liten grad stiller krav til hvilken formell fagkompetanse som skal være i kommunenes tjenestetilbud. I Høyre har vi vært redde at dette vil lede til at det blir mindre rekruttering av fagfolk som blant annet psykologer til kommunenes helsetilbud. En utvanning av kompetansekravene i helsetjenesten er en dårlig oppskrift på et bedre helsetilbud, uansett hvilke noble intensjoner for kommunenes frihet som skulle ligge bak.

Den norske psykologforeningen har uttrykt bekymring for at det blir for lite satsning på psykologi i kommunene. De har pekt på at medisinske tjenester gjennom blant annet fastlegetjenesten finansieres statlig, men at kommunene som sliter med stramme budsjetter må ta seg av psykologitilbudet. Høyre foreslo i vårt alternative budsjett for 2011 en prøveordning der psykologer gis samme refusjonsrett som fastleger. Vi har merket oss at også Helsedirektoratet har anbefalt å utrede dette, og vi håper Regjeringen vil følge opp. Dette kan være et av flere tiltak for å sikre bedre tilgang til hjelp i pasientenes nærmiljø.

Synliggjøre det sosiale

Jeg har ikke noe i mot at det blir flere psykologer i kommunene. Men forutsetningen er at de kommer til erstatning for leger, og ikke på bekostning av alle de dyktige psykisk helsearbeiderne som har og tar videreutdanninger og mastergrader i psykisk helsearbeid. Å ikke prioritere leger og psykologer er slett ikke synonymt med ”å utvanne kompetansekravene i helsetjenesten”.

Jeg mener at alle gode krefter på feltet nå må gå inn for den tredje spesialiteten. Nå må vi synliggjøre det sosiale og brukerens preferanser, og kreve at masterkandidater i psykisk helsearbeid får mulighet til å gå et spesialiseringsløp som gir dem samme status som lege- og psykologspesialister.

Nikker til behandleradelen

”Den norske psykologforeningen har uttrykt bekymring for at det blir for lite satsning på psykologi i kommunene”, skriver Bent Høie. Ja, det kan du banne på at de gjør. Er det noe legeforeningen og psykologforeningen er mestere i, så er det i å ”uttrykke bekymring for pasienten”. Og politikerne står som skolegutter og nikker så fort det piper fra behandleradelen.

Nedvurdert igjen

Jeg er skuffet over at også Bent Høie ser ut til å ha gått rett i fella. Nå skal det tydeligvis bæres mer havre til de eksisterende spesialitetene, mens de psykisk helsearbeiderne som står nærmest brukeren i hverdagen, og som har størst potensiale for å arbeide med de sosiale sidene, nok en gang blir nedvurdert.

Modig Aftenposten-kronikk

Student Marit Lajord skriver dette i en viktig og modig kronikk i Aftenposten:

Dette er ein tekst til dei ungdommane som føler seg som kasteballar. Som har sete på kontora åt helserådgjevarar, psykologar og legar. Prøvd å fortelje kva det triste og vanskelege kjem frå.

Eg var ein av desse kasteballane. Eg sat på kontora og kikka gjennom glasa. Eg gret utanfor klasseromma, hamstra smertestillande og hadde ikkje lyst til å leve lenger. Eg var ein av ungdommane med psykiske problem...

Eg trur lågterskeltilbod er den viktigaste faktoren for at ungdommar ikkje skal verte kasteballar. Mange treng berre ein tekopp og nokre å prate med. Om usikkerheita, tankane og dagane etter klasseromma. Ungdom lyt ha desse personane - helsesystrer og rådgjevarar. Likevel er det vanskeleg å måle effekt frå lågterskeltilbod, fordi ein skal måle problem og lidingar som ikkje utviklar seg.

Helsedirektoratet anbefaler ei helsesysterdekning med 800 elevar per helsesyster i skulehelsetenesta, ofte vert det endå fleire elevar per stilling. Dette er lite til å dekke alle arbeidsoppgåver. Likevel trur eg ikkje dette handlar fyrst og fremst om meir ressursar...

Det handlar om fokus på kommunikasjon, ansvarleggjering og openheit. Det handlar om ungdommane som har vorte kasteballar. Vi lyt samtale på mange arenaer. For psykiske problem er ein del av livet og av samfunnet.

Lar seg besnære

Jeg tror også at både lærere og helsesøstre kan gjøre mye i hverdagen. Men vi trenger den tredje spesialiteten til å spisse, styrke, systematisere, lede og utforske dette.

Vi trenger en oppvurdering av den praktiske, erfaringsnære og kontekstbaserte kunnskapen. Det får vi ikke til så lenge helsepolitikerne fortsetter å la seg besnære og forføre av lege- og psykologforeningen.

Mer selvbevisst

Det er nok i ferd med å vokse fram et mer selvbevisst lokalbasert psykisk helsearbeid, uavhengig av helsepolitikernes ignorans. Men hvor lenge skal vi finne oss i at dette arbeidet ikke blir anerkjent fullt ut?

Psykologer og leger er verken født eller utdannet til a priori å være klokere og nyttigere enn andre fagfolk på feltet. Trond Aarre har vært redelig nok til å innrømme dette på legenes vegne i Manifest for psykisk helsevern. Når får vi se ledende kliniske psykologer innrømme det samme?

Blir oversett

En viss debatt finnes riktignok; se for eksempel her og her - på nettsida til erfaringskompetanse.no. Stipendiat Ole Jacob Madsen ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen utfordrer psykologstanden. Lederen for psykologforeningen, Tor Levin Hofgaard, vil, strategisk som han er, ha mer samfunnsorienterte psykologer.

Men hovedproblemet er og blir at man later som om det ikke allerede finnes velutdannede, moderne, ambulante og brukerorienterte psykisk helsearbeidere utenfor legenes og psykologenes rekker.

Utenfor debatten

Representanter for psykisk helsearbeidere deltar ikke i disse debattene. Heller ikke representanter for de som utdanner psykisk helsearbeidere og de som ansetter dem deltar i disse debattene. Tilstrømmingen til Norsk forening for psykisk helsearbeid er foreløpig ikke akkurat formidabel.

Må våge å si fra

Jeg vet at flere enn Marit Lajord, Ole Jacob Madsen og jeg er misfornøyd med tingenes tilstand. Det er mange brukere som ikke får de tjenestene de fortjener og trenger. Det er mange dyktige fagfolk som føler seg låst. Det er mange fagfolk som opplever at de ikke får brukt verken evner eller utdannelse godt nok så lenge vi opprettholder adelskapet på feltet.

Men redselen for den gamle fagmakta er tydeligvis fortsatt for stor til at de tør si i fra utenfor de lukkede rom. Det må vi gjøre noe med.




Hopp til meny