Endret: 13. juni 2017
Håndholdt mikrofon

ODD VOLDEN: Har lagt ut på den lengste etappen i sommerens Tour de Mental Health på bloggen.

Teamarbeid eller idoldyrking?

Teamarbeid eller idoldyrking?

I avisdebattene i sommer har det vært et stridstema i seg selv hvem som kan uttale seg om hva i psykisk helsevern.

Det begynner egentlig å bli nok nå. Her og nå er det selvfølgelig artig med norsk suksess i Tour de France, men vi som har evnen til å tenke litt fremover i gledesrusen, skjønner jo hvor dette bærer:

For det første: Tenk dere Edvald Boasson Hagen som gjest hos Skavlan: -Æ, jo..det var jo æ...gøy, æ...dette,...æ...nei...æ....Vi må tilbake til Oddvar Brås dager for å finne en mer fåmælt idrettsstjerne enn Eddy Boss.

For det andre: Tenk for et mas det kommer til å bli neste sommer: Mindre enn fem etappeseiere og gul trøye i to uker vil garantert bli til ÅRHUNDRETS NEDTUR FOR NORGE i Dagbladet og VG.

For det tredje: Når statsministeren og andre politikere begynner å tvitre om sport, da vet vi at det er slutt på moroa. Da blir det bare flagg og folkefest og skrik og og skrål og tull og tøys.

Det var gøy så lenge det varte, men nå får vi sette vår lit til at utlendingene igjen setter skapet der det pleier å stå. Det norske selvbildet tåler ikke mer suksess.

NAPHA-bloggen slingrer videre

Men sommerens Tour de France-inspirerte NAPHA-blogg slingrer uansett videre gjennom et søvnig sommerlandskap. Skjønt søvnig og søvnig; det er jo paradoksalt nok slik at nyheter og oppslag fra psykisk helse-feltet noen ganger har lettere for å få oppmerksomhet i agurktida enn ellers.

Både i Morgenbladet, som vi besøkte under første etappe av Tour de Mental Health, og i Klassekampen, har det vært store oppslag og omfattende debatter om tvangsbruk generelt og tvangsmedisinering spesielt.

I Aftenposten har det vært omtale av økningen i selvmordstall for mennesker i psykiatrisk behandling. I Dagsnytt 18 på NRK P2 (19. juli) var det debatt om det samme, med flott innsats av Mental Helses nye generalsekretær Bjørn Lydersen og forlegger Einar Plyhn.

Utdannelse kan være nyttig

Jeg har på de to foregående etappene trukket fram henholdsvis Hege Orefellen og Patricia Deegan som tydelige og viktige stemmer på psykisk helsefeltet. I likhet med blant andre Arnhild Lauveng har de det vi gjerne kaller ”dobbeltkompetanse”; egenerfaring med lidelse og tjenester og utdannelse relevant for feltet. Utdannelse er selvfølgelig ingen forutsetning for å tale, skrive eller drive interessepolitikk, men, som ellers i samfunnet, kan utdannelse i en del sammenhenger være nyttig.

Ikke minst fordi vi på psykisk helsefeltet finner sterke, selvbevisste og egenrådige profesjoner er det viktig at vi har brukerstemmer som ikke lar seg dupere av språklige hersketeknikker og som er i stand til å avlese strukturelle forhold som ikke alltid er så lette å få øye på for den som ikke kjenner kodene.

Man trenger imidlertid ikke ha eller flagge egenerfaring for å kunne gjøre en viktig innsats. Det finnes mange uredde fagfolk og forskere som har stor respekt for brukerperspektivet og som jevnt og trutt arbeider for vår sak, på tross av at de ikke sjelden har møtt og møter vondord, kalde skuldre eller andre sanksjoner fra overordnede og kollegaer.

Motsetninger i profesjonelle miljøer

Her om dagen ble jeg minnet om Ellen Kolsrud Finnøy, forfatteren av boka Dødelig terapi. Boka, og et senere tv-program, vakte oppsikt og debatt. Jeg leste boka da den kom ut. Jeg husker at det jeg la mest merke til, lite medisinkyndig som jeg er, var det Kolsrud Finnøy skrev om maktkamper og menneskebehandling i deler av fagmiljøene.

Motsetninger og interessekamper i akademiske og profesjonelle miljøer er ikke noe som er spesielt for psykisk helsefeltet, men de kan ofte bli ekstra stygge i miljøer som i det daglige lever høyt på å være spesialister i dialog og empati.

Flere kvinner

Jeg vil også på dagens etappe av Tour de Mental Health løfte fram noen kvinner. Jeg visste at jeg kom til å glemme noen da jeg begynte å ramse opp de navnene som falt meg inn på forrige etappe, uten å bruke kilder. Jeg vil fortsatt garantert glemme noen, uansett hvor mange nye navn jeg trekker frem (det er for eksempel en rekke flotte og kunnskapsrike damer med pårørendeerfaring som burde vært nevnt; som Bjørg Njaa, Lise Kristiansen, Berit Bryn Jensen, Hanne Moss og Inger Hagen).

Av dem som flagger egenerfaring, nevner jeg, i tillegg til dem jeg nevnte sist, Mette Ellingsdalen, Elin Sverdrup-Thygeson og Runa Øvland. Men nå forlater jeg de kvinnelige egenerfaringsstemmene, i hvert fall på ubestemt tid.

Det finnes nemlig mange kvinnelige fagstemmer som også fortjener å løftes fram; her er de som først dukker opp i hodet mitt: Anne-Grethe Skjerve, Tonje Lossius Husum, Birgit Valla, Sunniva Ørstavik, Inger Beate Larsen, Anne Lise Lønn, Solfrid Vatne, Lisbeth Borge, Haldis Hjorth, Marit Borg, Reidun Hognerud, Ellen Andvig, Siri Blesvik, Erna Ulland, Jannecke Thesen, Olaug Krogsæter, Anne Marie Dybo, Iris Anette Olsen, Marit L. Egeland, Karin H. Blix Flage, Hjørdis Fodstad, Reidun Norvoll, Toril Borch Terkelsen, Reidun Ueland, Trine Habberstad, Anne-Marte Evenstad, Eva Svendsen, Anne Brita Thorød...Nei, her må jeg gi meg fort, kjenner jeg, ellers blir jeg aldri ferdig. Noen nevnt, ingen glemt!

Forventninger til fagfolk

Noen vil sikkert spørre meg om hvorfor akkurat disse kvinnene trekkes fram. Jeg vet ikke om jeg har noe fullgodt svar. Foreløpig er det vel intuisjon mer enn eksplisitte krav som gjør at jeg nevner disse navnene. Men om jeg skulle forsøke å liste opp noen forventninger jeg har til fagfolk i alle posisjoner på psykisk helsefeltet, så må det være noe i retning av:

1. interesse, respekt og engasjement for brukerorganisasjonene og brukermiljøene, 2. vilje og evne til å kjempe for lokalbasering, nettverksarbeid og dialogisme, 3. ønske om likestilling mellom erfaring og fag, 4. erkjennelse av at profesjonelt psykisk helsearbeid innebærer politisk engasjement for grupper som har falt eller står i fare for å falle under den politiske radaren, og 5. kontinuerlig arbeid for å bedre informasjonen, brukergrensesnittene og mulighetene for brukervalg.

Samarbeid

Etter forrige blogginnlegg fikk jeg en kommentar på et annet forum:

Å tenke internasjonalt er bra. En endring kommer ikke uten et samlet opprør. Reagerer litt på at det også i våre kretser forekommer idoldyrking. De som gjør enorm innsats i det skjulte har kanskje også godt av litt propaganda. Her er listen lang, men av personlige hensyn nevner jeg ikke navn.

Det er en viktig kommentar. Det finnes helt klart grøfter her, som alle andre steder. Men jeg mener at vi i Norge har klart å balansere dette godt. De fleste stemmene som markerer seg i det offentlige ordskiftet har tilknytning til brukerorganisasjonene eller flagger støtte til de mer eller mindre organiserte brukermiljøene. Det er  respekt for at feltet er stort og at ikke alle kan være like opptatt av alle problemstillinger til en hver tid.

Jeg var tilstede på erfaringskompetanse.no´s brukerorganisasjonskonferanse på Hamar i juni i år. Selv om det finnes uenigheter, både i saker og i strategier, er det flott at man jevnlig kan møtes og sammenlikne og utdype standpunkter. Også i sosiale medier opplever jeg at tonen er god og takhøyden stor når meninger utveksles. Dette fellesskapet er viktig og en forutsetning for at vi skal klare å endre alle de forhold vi er misfornøyde på feltet.

Like viktig er den gjensidige respekten mellom de organiserte brukermiljøene og de fagfolkene som ønsker å ta føringene om et moderne psykisk helsearbeid på alvor. Samarbeidet mellom de endringsvillige fagmiljøene og de organiserte brukermiljøene er et av de sterkeste kortene vi har. Det ligger store ressurser i dette samarbeidet.

Støtte til debattantene

Samtidig må vi markere tydelig støtte til dem som klarer å trenge gjennom lydmuren i det offentlige rom med budskapet vårt. I den sammenheng er ikke det viktigste om det er fagstemmer eller brukerstemmer; det viktigste er at noen har mot, kunnskaper og energi nok til å nå fram og til å ta opp kampen med dem som søker å umyndiggjøre oss.

Jeg vil derfor også på dagens etappe trekke fram ett navn; fordi hun er aktuell, fordi hun er kunnskapsrik, fordi hun er modig, fordi hun er grundig, fordi hun er utholdende, fordi hun er forberedt, fordi hun har funnet en skriftlig form som gjør henne vanskelig å avvise og fordi hun jevnt og trutt evner og finner tid til å debattere i avisspaltene.

Ragnfrid Kogstad er sosiolog og førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark. Hun har i sitt doktorgradsarbeid anvendt et stort materiale der medlemmer av Mental Helse har fortalt om sine vendepunktshistorier. Hun er prisbelønt for helsefaglig publikasjon:

 

”Artikkelen behandler et tema som representerer en meget viktig etisk utfordring; å beskytte klienter med psykiske problemer mot tvang og krenkelser, og Kogstads forskning viser at pasienters verdighet i mange situasjoner ikke blir respektert inne psykiatrisk behandling”.

Det aktuelle er at Ragnfrid Kogstad i sommer har vært intervjuet av og initiert og deltatt i debatt i Klassekampen, generelt om temaene som er nevnt i omtalen over og spesielt om tvangsmedisinering og kortere levealder for pasienter i psykisk helsevern.

 

Det har vært mange debattanter involvert. Det ble i seg selv et av stridstemaene i debatten: Hvem kan uttale seg om hva i psykisk helsevern?

 

Vi fikk oppleve at en sentral psykiater (Magnus P. Hald) gikk ut med støtte til Ragnfrid Kogstad, mot en annen psykiater (Vidje Hansen). For de av oss som har fulgt debattene på psykisk helsefeltet i noen år, er det nærmest en liten sensasjon at psykiatere offentlig viser sin uenighet om det vi med et skråblikk kanskje kan kalle ”sakramentene” i den psykiatriske kultur - medisiner, tvang og påstanden om ”utenforståendes” manglende meningsberettigelse.

 

Her er noen utdrag fra intervjuet med Ragnfrid Kogstad i Klassekampen (20. juni 2011):

- Eg kan ikkje skjønna at ein kan halda fram med noko så inngripande som tvangsmedisinering og tru at det gir behandling, det strir så imot det integritetsvernet som folk har, og det strir imot den kunnskapen vi har om kva som hjelper. Vi veit at så mykje handlar om angst, identitet og kjenslemessige problem, det er uforståeleg at medisinering med tvang kan forsvarast som behandling når vi veit at det finst alternativ. Eg undrar meg over korleis usikker kunnskap om medisin blir brukt innafor psykiatrien, seier ho.

(---)

I Kogstad sitt forskingsmateriale kjem det fram ei rekkje negative erfaringar frå pasientar som har blitt utsette for tvangsmedisinering: Dei blir møtt med trugsmål om reaksjonar dersom dei ikkje tar medisinen, tidlegare negative medisinerfaringar, som til dømes kramper og oppkast, blir ikkje respekterte, dei blir utsette for «rutinemessig» tvangsmedisinering sjølv om dei ikkje har gjort motstand.

(---)

Dette (at pasienter i psykisk helsevern lever 10 til 30 år kortere enn det andre mennesker gjør, min anmerkning) er også kartlagt internasjonalt, først registrert i ti delstatar i USA, og seinare stadfesta i land etter land, og tendensen er at levealderen for desse pasientane går ned, medan den aukar for andre. Dette kan berre forklarast med fysiologiske og psykiske biverknader av medikamentbruk, men den samanhengen blir ofte usynleggjort, seier Kogstad.

- Det er underleg kor lite vekt som blir lagt på at medikamenta som blir brukt overfor desse pasientane er bevisstheitsendrande stoff som blir tvinga inn i kroppen, og kor krenkjande dette er. Dei tar frå personen all makt og evne til å styra eige liv, seier forskaren.

(---)

- I kva monn kan ulike diagnosar hjelpa til at pasienten får rett medisin?

- Det er mykje diagnostisering og feildiagnostisering. Dei fleste pasientane får sju-åtte ulike diagnosar, men diagnosesystemet er ikkje forskingsbasert. Det kan likevel vera skjebnesvangert for pasientane, seier Kogstad.

Ho nemner diagnosen «schizofreni» som eksempel.

- Dei som får denne diagnosen er gjerne så vettskremde og prega av angst at eigne forsvarsmekanismer trer i kraft. Angsten kjem til uttrykk i stemmer som blir opplevde som dei kjem frå andre personar, og kan vera så sterk at ein koplar seg frå verkelegheita. Anerkjende forskarar har plukka frå kvarandre denne diagnosen. Den ser ut til å vera konstruert med håp om å finna treffsikre medisinar. Men det finst ikkje treffsikre medisinar for nokon psykiske lidingar. Ein prøver og feilar heile tida, og forskinga har etter kvart vist at berre 50 prosent responderer på psykofarmaka i det heile tatt. Det blir gitt millionar for å løysa «schizofrenigåta». Men dei genetiske markørane for psykose er enno ikkje funne, seier Kogstad.

- Vi veit at dei psykososiale vegane til betring finst, men det blir ikkje gitt statlege pengar til å prøva dei ut, legg ho til.

Oversikt over debattinnlegg

Det har ikke lykkes meg å oppdrive lenker til innleggene i debattene i Klassekampen som jeg har vist til her, men for de av leserne som kan tenke seg å benytte en av de siste feriedagene til ta seg en tur på biblioteket; her er navn og dato for de innleggene jeg fant i min ikke altfor velorganiserte klippbunke:

5. mai: Ragnfrid Kogstad, 12. mai: Jan Olav Johannessen, 18. mai: Ragnfrid Kogstad, 23. mai: Jan Olav Johannessen, 31. mai: Ragnfrid Kogstad, 11. juni: Reidun Ueland, 14. juni: Ketil Lund (to siders innlegg under vignetten Ideer) 16. juni: reportasje, 17. juni: reportasje, 17. juni: Mette Ellingsdalen (kronikk), 22. juni: Vally Vegge, 23. juni: Marianne Bruusgaard, 20. juni: Ragnfrid Kogstad (intervju), 27. juni: Vidje Hansen, 29. juni: reportasje, 30. juni: Arve Kirkevik, 1. juli: Ragnfrid Kogstad (kronikk), 2. juli: Nils Christie, 5. juli: Vidje Hansen, 8. juli: Ragnfrid Kogstad, 9. juli: Magnus P. Hald og 11. juli: Dag Coucheron.

For den som ikke har anledning til å lete opp alle innleggene, men som gjerne ha med seg noen sentrale problemstillinger og linjer i debatten, vil jeg anbefale følgende kronikker: 14. juni: Ketil Lund, 27. juni: Vidje Hansen, 1. juli: Ragnfrid Kogstad og 8. juli: Magnus P. Hald.

På ett tidspunkt under denne etappen hadde jeg ambisjoner om å forsøke å sammenfatte og oppsummere debatten, men ettersom jeg ikke er noen Hushovd eller Boasson Hagen, skjønte jeg fort at det bare måtte slippe meg rolig ned i hovedfeltet igjen. En slik sammenfatning kunne imidlertid kanskje vært en oppgave for en gruppe studenter ved en av videreutdanningene i psykisk helsearbeid?

Vi får se om noen føler seg kallet. Avisdebattene om psykisk helse er uansett viktige. Det er synd hvis de ikke får konsekvenser for utviklingen av feltet fordi fagfolk og brukere ikke får dem med seg.

Sportssjefens beskjed

Da er det om få sekunder målgang på 3. etappe av Tour de Mental Health. Sportssjefen på mitt protourlag NAPHA Servelato har gitt meg beskjed om at jeg må prøve å skrive kortere blogginnlegg. Men selv ikke Thor Hushovd klarte å forandre seg fra å være superspurter til allroundrytter i løpet av en og samme sesong.

Neste sommer, derimot; da skal jeg skrive korthugde blogginnlegg som kan måle seg med det beste vi finner hos Ernest Hemingway, Jon Fosse og Jakob Sande.

Trur eg...

 

 

ODD VOLDEN: Har lagt ut på den lengste etappen i sommerens Tour de Mental Health på bloggen.

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen