Endret: 28. oktober 2011
Voksen og barn holder hverandre i hånden
PÅRØRENDE GLEMT: -17 år senere, da jeg endelig sa farvel til alle ”psykoterapier”, innleggelser og andre tjenester, hadde min sønn og hans mor ennå ikke møtt noen av mine ”terapeuter”, skriver Odd Volden. Illustrasjonsfoto. www.colourbox.no

Lett å glemme barna

Lett å glemme barna

Jeg håper at flere psykisk helse-aktører interesserer seg for psykisk helse-utfordringer som knytter seg til barn og unge, skriver NAPHA-blogger Odd Volden.

Vi har fortsatt lett for å glemme barn og unge på psykisk helsefeltet. Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik, og for en gangs skyld skal jeg heller ikke gi meg ut på spekulasjoner om hvorfor.

Årene som kommer

La oss heller gå rett på et overordnet, helsefremmende perspektiv på barn, unge og psykisk helse. Jeg anbefaler Folkehelsas rapport Bedre føre var..., s. 35 - 51. Der får vi et bud på hvordan psykisk helsefeltet for barn og unge kan komme til å se ut i årene som kommer.

Jeg tar med to av rapportens sterkeste anbefalinger:

Helsefremmende skoler: En helsefremmende skole er kjennetegnet ved et miljø hvor elevene ikke blir mobbet, hvor de er del av et fellesskap med jevnaldrende og hvor de opplever å mestre skolearbeidet. Mobbing er en sterk risikofaktor for psykiske problemer hos barn og unge. Flere programmer mot mobbing og atferdsproblemer har god effekt og anbefales gjennomført fortløpende i alle grunnskoler i Norge.

Høykvalitetsbarnehager: Småbarns psykiske helse formes av den daglige omgang de har med andre mennesker. Barnehager av høy kvalitet har en rekke psykisk helsefremmende effekter for de fleste barn. Alle førskolebarn bør ha tilbud om en lett tilgjengelig, økonomisk overkommelig barnehage av høy kvalitet.

Ikke av seg selv

Helsefremmende skoler og høykvalitetsbarnehager kommer ikke til å oppstå av seg selv. Kun der det beste fra pedagogikken og det beste fra moderne psykisk helsearbeid smelter sammen, vil vi oppnå en slik oppvekstkvalitet som Folkehelsa anbefaler.

Vegrende hjelpere

På NAPHAs kunnskapsbase psykiskhelsearbeid.no finner jeg 17 artikler om barn og unge og syv artikler om barn som pårørende.

Her er noe av det jeg finner i de første tekstene:

Hjelperne opplever en rekke dilemmaer i arbeidet med å forebygge selvmord. De vegrer seg mot å snakke om selvmord når de står overfor ungdom. De har ikke spesifikke rutiner ved sine arbeidsplasser når det gjelder arbeid med tidlig identifikasjon og tidlig hjelp. Kapasitetsmangel er en vesentlig årsak til at de vegrer seg for å gå inn i forebyggingsarbeidet. Alle opplever at det er vanskelig å identifisere ungdommer i risikosituasjon.

Fag i krise

Dette er dessverre ikke ukjente fenomener. Jeg hører ofte, fra blant annet studenter, at den dialogiske kompetansen er for svak i tjenestene. Utdraget over vitner etter mitt skjønn om et fag og et system i tilnærmet krise.

Aktivitet viktig

I alt 30 prosent av ungdommene rapporterer symptomer på psykiske plager. Over halvparten har et aktivitetsnivå som er lavere enn det helsemyndighetene anbefaler. Det er en negativ middels sterk sammenheng mellom antall timer fysisk aktivitet og rapporterte symptomer på psykiske plager. Det er en positiv middels sterk sammenheng mellom antall timer fysisk aktivitet og rapportert mestringsopplevelse og positiv selvoppfatning.

Nok en undersøkelse som bør være et dytt i ryggen for tjenestene i retning av å tenke mer samvær og aktivitet enn stillesittende samtaler.

En kommunepsykolog har ordet

Men er det nødvendigvis en motsetning her? Går det an å si ja takk, begge deler? Jeg tar i hvert fall med en referanse til nok en tekst fra dette temaområdet i Kunnskapsbasen, en tekst som er noe så relativt sjeldent som en erfaringsbasert tekst fra en psykologspesialist:

Det å sette grenser for stillingen er også en utfordring eksternt. Både leger, BUP og DPS henviser saker, eller avviser søknader på saker som de mener hører til psykologens arbeidsfelt i kommunen. Det er viktig at ikke stillingen defineres av andre instanser, men av kommunen. Det er en uklar grense mellom de behandlingsoppgaver jeg som psykolog i kommunen tar, og de oppgaver som hører hjemme i spesialisthelsetjenesten. Dette er mest påvirket av ressurstilgang. Det er behov for en tydeliggjøring av dette skillet.

En annen utfordring er at mange i ulike avdelinger i kommunen ikke er kjent med de ulike faggruppenes kompetanse. Hvilke oppgaver i vår avdeling kan ivaretas av en sosionom, en psykiatrisk sykepleier eller psykolog? Vi ser at det er en tendens til å tenke at psykologen er øverst i hierarkiet, og dermed må ha de mest kompliserte sakene. En viktig del av jobben som psykolog er å skape bevissthet rundt hva min kompetanse er, og bidra til å tydeliggjøre også annen høy kompetanse i vår avdeling i andre faggrupper.

Jeg jobber for å få en mer helhetlig forståelse for fagfeltet vårt utad, en forståelse som kan tydeliggjøre styrken i tverrfaglig arbeid. Tverrfaglig arbeid er en sentral arbeidsmodell i vår avdeling. Alle faggrupper er like viktige, og kan bidra med ulik kompetanse for et resultat med høy faglig kvalitet. Dette er viktig å tydeliggjøre for å heve statusen på det arbeidet som gjøres i avdeling for psykisk helsearbeid.

Vondt i magen

Det er flott at psykologer tar seg tid til å skrive tekster som dette. Vi trenger å få innblikk i hvordan livet ser ut fra fagsida. Samtidig kjenner jeg at jeg nesten får vondt i magen i møte med det utrolige byråkratiet, som tydeligvis ligger bak de forhåpentligvis liv- og helsegivende møtene med barn og unge i det systemet denne psykologspesialisten jobber i. Her er det faggrupper, hierarkier, tverrfaglighet, henvisninger, ulike avdelinger, oppgavefordeling og mye mer.

Et argument mot åpne samtaler (nettverkssamtaler), er etter sigende at ”det tar så mye tid for fagfolkene”. Når man på og mellom linjene i denne teksten mer enn aner alle møtene og overveielsene fagfolk har bak pasientens rygg, så kan man nesten forstå at direkte kontakt med brukerne og deres nettverk kan oppleves som heft og tidkrevende. Men fra brukernes side oppleves det nok ofte stikk motsatt.

Dømt til å bryte sammen

Misforstå meg ikke: Dette er ikke på noen måte et angrep på den aktuelle psykologspesialist eller den aktuelle kommune. Det kan godt være at deres innsats faktisk bidrar til å gjøre vondt bedre. Og noen ganger er det sikkert en fin ting at det er flere profesjoner som bidrar i en sak.

Men et nasjonalt system som gjør at det i et hvert ansvarsgruppemøte nesten er nødt til å sitte flere offentlig ansatte enn mennesker fra brukerens eget nettverk, er dømt til å bryte sammen før eller siden. Det finnes noen forhold man rett og slett ikke kan samhandle seg ut av.

Sønnen min

Min sønn ble født året etter at jeg hadde min første time med ”psykoterapi”. 17 år senere, da jeg endelig sa farvel til alle ”psykoterapier”, innleggelser og andre tjenester, hadde min sønn og hans mor ennå ikke møtt noen av mine ”terapeuter”.  Og det som verre er, i den grad noe kan være verre enn det; min sønn hadde knapt vært et tema for ”terapeutene” noen gang.

Tilslører individfokus

Selv om det på et vis er fint at man nå anerkjenner ”barn som pårørende”, kan dette likevel bidra til å tilsløre at man fortsetter den individsentrerte tilnærmingen på psykisk helse-feltet.

Hele ”pårørendetankegangen” er en aksept av et perspektiv som hevder at hovedproblemet alltid er å finne hos ett enkelt menneske. I et system som først og fremst er opptatt av uro og kriser, vil  termen ”pårørende” gi langt mindre mening enn i et system der man identifiserer en ”problembærer”.

Ny fallitterklæring

La oss vende tilbake til Kunnskapsbasen:

Resultatene viser at det er et misforhold mellom eksisterende kunnskap om barns behov når en av foreldrene er psykisk syk, og det ansvaret hjelpeapparatet viser for denne målgruppen...

Undersøkelsen dokumenterer at det psykiske helsevernet for voksne mangler systematiserte rutiner for å fange opp hvorvidt pasientene har barn. Ved senge- og dagavdelinger kan det være innført skriftlige rutiner og prosedyrer, men uten at barneperspektivet automatisk er sikret.

Ved flere avdelinger er det tilfeldig om pasientens barn blir fulgt opp med tiltak og tilbud. Fagfolk i det psykiske helsevernet for voksne er usikre på hvordan de skal snakke med barna, og tematiserer i liten grad barn- foreldreforholdet i sine samtaler med pasienten. Mange behandlere understreker behovet for kompetansehevning på dette feltet.

Det bør være unødvendig å understreke at også denne usikkerheten er en fallitterklæring, tatt i betraktning de direktivene som er gitt og de ressursene som er tilført disse tjenestene de siste årene.

Ett lyspunkt

Men på dette området finnes det i hvert fall ett lyspunkt: BarnsBeste er et nasjonalt kompetansenettverk som ”... samler inn, systematiserer og formidler kunnskap og metodikk, med formål å forebygge og behandle problemer hos barn med foreldre som er rammet av sykdom og/eller rusproblemer.

Vaktbikkje

Jeg tar med en artikkel til fra Kunnskapsbasen. Den omtaler en film om Ellen Walnum, som jobber for at barna til psykisk syke skal bli sett. Hennes egen mor var i mange år innlagt på Eg psykiatriske sykehus i Kristiansand.

I kortfilmen "Tre møter med Eg" forteller hun om redselen første gang hun skulle besøke sin mor på sykehuset, og om måten hun i årene etterpå ble behandlet som pårørende:

-Jeg kan ikke huske en eneste gang at de ansatte hilste på meg, sier hun. -Jeg fikk mer enn en gang assosiasjonen til fengsel; at mamma var en fange som hadde gjort noe galt.

Faren ville skåne henne ved ikke å snakke om moras sykdom. -Jeg mener at det fikk større konsekvenser for meg enn at mor var syk, sier Ellen Walnum. Seinere ble hun selv syk og innlagt på samme sykehus. Da kom også redselen for at sønnen skulle oppleve det samme som hun hadde gjort som barn.

I dag er hun ansatt i 20 prosent stilling i BarnsBeste ved Sørlandet sykehus HF. Hun er i tillegg ansatt med samme ansvarsområde i Klinikk for psykisk helse ved samme sykehus. Der skal hun fungere som vaktbikkje og sørge for at barn blir godt ivaretatt når far eller mor er innlagt eller får behandling.

A Dedicated Follower Of ABUP

Før vi gir oss for i dag, med en barnesang, selvfølgelig, skal vi se hva den uforlignelige Sigrun Tømmerås gir oss av kunnskap om barn og unges psykiske helse på bloggen A Dedicated Follower Of ABUP.

Her finnes det et mangfold av oppslag, fra inn- og utland. Det er sikkert noe å finne her også for de som har i oppdrag å fylle Kunnskapsbasen til NAPHA med flere artikler om barn og unge.

I dag skal jeg bare ta med en aktuell invitasjon, fra Rådet for psykisk helse, formidlet gjennom ABUP-bloggen:  Konferanse om frafall i skolen og psykisk helse  (med forlenget påmeldingsfrist 1. november). Dette er et viktig tema, og jeg håper det blir helt fullt når konferansen går av stabelen.

Ikke en egen rase

Jeg håper at flere psykisk helse-aktører interesserer seg for psykisk helse-utfordringer som knytter seg til barn og unge. Vi må ikke glemme at voksne bare er barn som har blitt eldre. Vi voksne er kanskje en majoritet i alderstyranniet, men vi er ikke en egen rase eller folkegruppe adskilt fra barn og unge, selv om vi ofte oppfører oss slik.

Da er vi i mål for denne gang. Julemarsipanen er for lengst i butikkhyllene, selv om vi ikke er ferdige med oktober ennå. Det er kanskje litt i tidligste laget, men jeg tar sjansen: I dag spiller vi Pepperkakebake-sangen!

NAPHA-blogger Odd Volden.

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen