Jeg har alltid vært litteraturinteressert. Noen forfatterskap har jeg klart å følge sånn noenlunde. Dag Solstad, Ragnar Hovland, Thomas Bernhard, Per Olov Enquist, J.M. Coetzee og Hanne Ørstavik er forfattere jeg i varierende grad har fulgt gjennom å lese flere av deres romaner.

Stig Sæterbakken

Men jeg skjønte tidlig i livet at litteraturhistorie, bokanmeldelser, forfatterintervjuer og litteraturteori- og debatt ga meg tilgang til langt flere forfattere, forfatterskap og bøker enn jeg ville klare å følge gjennom utelukkende å lese forfatternes egne verk.

25. januar i år døde forfatteren Stig Sæterbakken. Han er en av de mange forfatterne jeg ikke har lest noe av. Han har skrevet i en periode hvor jeg enten har vært for utenfor, eller for travelt opptatt med å komme på beina igjen, til å klare å lese romaner.

Det litterære landskapet

Men jeg har lest anmeldelser og annet bakgrunnsstoff. Jeg har en viss følelse av hvor han befinner seg i det litterære landskapet. Og etter at Sæterbakken gikk bort har det vrimlet av tekster som har villet si noe om hvem han var og hva han ville si oss.

Mottakelsen av et verk

I litteraturforskningen er man blant mye annet opptatt av verkets resepsjon, altså hvordan en roman eller en dikt- eller novellesamling blir mottatt når den kommer ut.

Noen verk får en overveldende mottakelse, men blir etterhvert glemt. Andre blir oversett eller møtt med kritikk nå de kommer ut, men vokser i anseelse eller blir løftet frem fra glemselen på et senere tidspunkt. Og noen verk ”får både i pose og sekk” - de blir hyllet både i samtid og ettertid.

Mottakelsen av et dødsfall

Jeg vet ikke om det finnes noe som heter ”nekroresepsjon”, men når jeg ser hvordan forfatterkollegaer og kulturjournalister systematisk lar være å forholde seg til at Stig Sæterbakken faktisk etterlot seg barn, kjenner jeg at jeg reagerer.

På ville veier

-De var så kultiverte at de holdt opp å være siviliserte, sa forfatteren T.S. Eliot en gang om et bestemt kunstnermiljø. Stig Sæterbakken var visstnok selv opptatt av at man ikke skulle stille etiske krav til litteraturen.

Men om forfattere og kulturjournalister opphøyer forfatterrollen og kulturfeltet i det offentlige rom til noe som er helt løsrevet fra samfunnet forøvrig, er vi på ville veier.

Selvmord?

Det er mer enn antydet i ulike sosiale medier at Stig Sæterbakken begikk selvmord. Jeg vil foreløpig være varsom med å gjøre det til et faktum. Men om det nå var slik at Sæterbakken tok sitt eget liv; skal heller ikke det reflekteres over, utover eventuelt å knytte det til temaer i avdødes bøker, slik det har vært gjort i tilfellet Sæterbakken?

Det begynner heldigvis å bli lenge siden jeg selv - bank i bordet - opplevde meg som selvmordstruet. Men det er fortsatt slik at om noen spør meg om hva som er målet for mitt liv, vil jeg først og fremst svare: -Å ikke dø for egen hånd.

Ingen privatsak

Har du noensinne vært der at det å ta ditt eget liv har framstått som en tydelig trussel - eller løsning - kan det vanskelig viskes ut. Jeg reagerer derfor også på andres selvmord. Et selvmord er ingen privatsak.

Vi trenger en annen offentlig samtale om selvmord og selvmordstanker. I diskursen rundt selvmordet møtes psykiske og eksistensielle utfordringer sterkere enn kanskje noen andre steder.

Medfølelse

Vi kan og skal selvfølgelig ikke moralisere overfor dem som har tatt livet sitt. Vi kan ikke gjøre annet enn å ha den ytterste medfølelse overfor mennesker som ikke har funnet noen annen utvei enn å dø for egen hånd.

Kan gjøre mer

Men vi kan gjøre mye mer for flere mens vi er i live. Vi må appellere sterkere til hverandre:

-Hei, det er viktig for oss at du er her. Hva kan vi gjøre for at du ikke skal forsvinne?

En rekke faktorer

Selvmord skjer ikke med lovmessig hyppighet. Det påvirkes av en rekke faktorer av ulik art, ulik styrke, til ulik tid og i ulike sammenhenger. Et lands selvmordsrate er en sterk indikator på hvor godt landet er å leve i.

Tor Jonsson

Vi må også, som den litteraturinteresserte psykiatriprofessoren Sigmund Karterud har gjort, nekte å late som kunstnerliv er annerledes enn andre liv. I et avisintervju for en del år siden brukte Karterud forfatteren Tor Jonsson som et eksempel på et menneske som kunne vært reddet om han hadde møtt de riktige psykisk helsetjenestene før det gikk galt.

Forskning viktig

I Mental Helses forskningsutvalg var jeg for et par år siden med på å behandle en søknad om støtte til forskning på musikeres psykiske helse.

Jeg vil på det sterkeste oppfordre Den norske forfatterforening og andre aktører på litteraturfeltet til å vise den samme modenhet, og søke forskningsmidler for å undersøke hvordan forfattere håndterer psykiske utfordringer.

Barns tap

Et livsverk i kunstens tjeneste kan ikke gjøre opp for barns tap av far eller mor. En kunstnerkarriere rettferdiggjør ikke et selvmord.

Dagens musikalske blir Deep Purple med Child In Time.