Endret: 19. april 2012
Inga Bejer Engh
BREIVIK-RETSSAK: NAPHA-blogger Odd Volden bruker Breivik-rettssaken som utgangspunkt for å diskutere diagnose. På bildet aktor i retssaken, statsadvokat Inga Bejer Engh. FOTO: www.colourbox.com.

Er dialogisk diagnostikk mulig?

Er dialogisk diagnostikk mulig?

-Mange har i månedene før rettssaken pekt på at rettspsykiatrien er i krise. Ingen peker på paradokset i at psykiatrien ser ut til å bli den store vinneren i denne saken, skriver Odd Volden i et innlegg med utgangspunkt i Breivik-saken.

Mandag 16. april var en sterk dag for de fleste, vil jeg tro. Det var første dag av rettssaken mot Anders Behring Breivik.

Vi fikk smakebiter på hva de neste ti ukene vil gi oss: Nødvendige repetisjoner og utdypinger av uhyrlighetene, selvfølgelig - men også mange overflødige og spekulative kommentarer.

Psykiatrien likevel vinneren?

Mange har i månedene før rettssaken pekt på at rettspsykiatrien er i krise. Det er underlig, da, at ingen peker på paradokset i at psykiatrien ser ut til å bli den store vinneren i denne saken.

Alt som kan krype og gå av psykiatere (og noen psykologer) kaster seg på, og kommenterer og spekulerer hemningsløst.

Kaster seg frempå

Noen av dem tar forbehold om at siden de ikke har møtt den tiltalte ansikt til ansikt, kan de ikke vite noe, men det ser likevel ikke ut til å hindre dem i å utfolde seg.

Andre gidder ikke en gang å ta forbehold. De kaster seg frempå uten blygsel og overgår hverandre i fantasifullt å kombinere diagnostiske og teoretiske begreper.

Kan si hva som helst

Folk flest, i denne sammenheng innbefattet journalister, vet så lite om psykisk helse og uhelse at ”ekspertene” kan si hva som helst og slippe unna med det.

Men for oss som har vært utsatt for fagfolk av denne typen i kliniske sammenhenger, kan det være ubehagelig å få bekreftet at dårlige opplevelser i terapirommet ikke nødvendigvis var et utslag av ”lidelsen”, ”dårlig kjemi” eller ”manglende motivasjon”.

True believers

Tvert i mot: Vi får nå daglig se psykiatere avsløre seg som ”true believers”. Psykiatriske diagnoser og psykiatriske årsak-virkningssammenhenger blir gjort like virkelige og sannhetssigende som blodprøver og røntgenbilder.

Paranoid schizofreni

Om kvelden 16. april deltar jeg på medlemsmøte i Mental Helse Kristiansand og Omegn. En overlege og leder i det lokale helseforetaket snakker om paranoid schizofreni. Han trekker - selvfølgelig - en tråd til rettssaken, og berømmer medlemsmøtekomiteen for å ha vært aktuelle.

Vi får først en lang innledning om diagnoser. For meg er det mest interessante hvor mange forbehold innlederen tar. Det er for så vidt ikke uventet, men det er godt å få det bekreftet igjen.

-Primært et verktøy

-Diagnoser kan være både opplysende og reduserende, sier overlegen. -Diagnoser kan være avgrensende, begrensende og forenklende. Diagnosen er primært et verktøy.

Levde bortgjemt

Det kommer mange kommentarer og spørsmål fra salen. Særlig aktiv er en kvinne jeg kjenner godt. Jeg pleier å bruke en film om hennes historie når jeg underviser. Filmen heter ”Den syvende diagnosen”, og viser hvor galt det kan gå i et ikke-dialogisk og ikke-nettverksorientert medisinsk system.

Hun levde i flere år bortgjemt og feil- og overmedisinert på et landsens sykehjem, men kom seg heldigvis ut derfra, og lever i dag et rikt og aktivt liv i egen bolig og med et stort nettverk rundt seg, uten å bruke psykofarmaka av noe slag.

Mindre vekt på diagnose

Til slutt kommer overlegen fram til powerpointbildene om paranoid schizofreni. En annen kvinne, som jeg også kjenner godt, har selv denne diagnosen. Hun er mindre kritisk til det hun har opplevd av tjenester enn den andre kvinnen, og takker for et opplysende foredrag.

-Fra nå av vil jeg legge mindre vekt på diagnosen min og mer på mitt liv som menneske, sier hun.

Uenige fagfolk

Det som gjør mest inntrykk på meg denne kvelden, er kommentarene fra en ung kvinne jeg ikke kjenner fra før. Hun forteller at hun har fått diagnoser i schizofrenispekteret av det hun omtaler som ”to sakkyndige”, mens en psykolog hun har gått til, ikke har funnet noen psykisk lidelse hos henne.

Får stempel

Jeg har det siste året møtt flere unge mennesker som forteller om liknende opplevelser. Det er noe av det tristeste jeg hører.

Uavhengig av hva man måtte mene om bruken av psykiatriske diagnoser, er det få som vil være uenige om at det er vanskelig å frigjøre seg fra dette stempelet - psykiatriske diagnoser har med andre ord konsekvenser fra det øyeblikket de blir formidlet.

Som å levere bilen

Om en lege bommer på et røntgenbilde og gir deg en diagnose du i ettertid kan se bort fra, er det for de fleste av oss til å leve med (forutsatt at ikke eventuell igangsatt behandling var til skade). Vi kan kommunisere med legen og med våre nærmeste om dette, og legge det bak oss ganske snart.

Vi har et relativt distansert forhold til kroppen vår. Det er sånn sett litt i samme gate som å levere bilen på verksted.

«Schizostigma»

Men har du fått en feilaktig diagnose i retning av schizofreni, vil du gjerne også ha opplevd tvang, annen umyndiggjøring, ubehagelig medisinering, sosiale konsekvenser, m.m.

Du vil kunne ha behov for psykisk helsetjenester for andre problemer i ettertid. Disse tjenestene har gjerne vanskelig for å la være å la «schizostigmaet» forfølge deg.

En i mengden

Du vil ofte mangle det nettverket du kunne trengt til å snakke om det som har skjedd, og som kunne løftet deg opp og ut av problemene. Og verst av alt: de som satte den feilaktige diagnosen og som følgelig ga deg feil behandling, er ikke tilgjengelige for deg i ettertid.

For dem er du bare en i mengden: Når du er ute av døra, er de ferdige med deg, og oppmerksomheten er helt og fullt rettet mot nye pasienter. Dialogen, i den grad den noen gang fantes, er brutt.

Media for «vanlige folk»

Media kan du ikke bruke: Aviser, radio og tv er forbeholdt «vanlige folk», altså folk med somatiske lidelser som er blitt feilbehandlet: Ingen vil ta med ildtang i en borger som kommer med en - feilaktig diagnostisert eller ei - alvorlig psykisk lidelse og vil fremme sin sak.

Kritisk til diagnosefokus

Er psykiatrisk diagnostikk et onde i seg selv? Jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg mener. Det er selvfølgelig fint at noen søker kunnskap, og at noen søker å overvinne problemer vi møter gjennom å identifisere dem presist.

Det som gjør at jeg er kritisk til diagnosefokuset, er at det ikke ser ut til at fagfolk, verken i auditoriene, i klinikken eller i tv-studioene klarer å forholde seg i nærheten av så dialogisk til diagnostikk som overlegen på medlemsmøtet i Mental Helse gjorde.

Vårt nye presteskap

I den forstand er jeg enig med dem som karakteriserer psykiatere og psykologer som vårt nye presteskap: Det mangler ikke på from forkynning fra prekestolen, men i hverdagen lever de ikke opp til det glade budskap.

Som danske embetsmenn

De oppfører seg mer som danske embetsmenn på norsk jord under firehundreårignatten enn som bymisjonærer i eget land. Derfor må psykiatrien - forstått som vitenskap og som tjeneste - fortsatt manes og tvinges til større ydmykhet.

Kontekst

Det er mye snakk om kontekstbaserte tilnærminger som et motsvar til det medisinske paradigmet på psykisk helsefeltet for tida.

Samme dag som jeg skriver dette blogginnlegget, finner det for eksempel sted en konferanse med tittelen «Frå eit medisinsk til kontekstuelt perspektiv - frå eit sjukehusdominert til lokalbasert tenestesystem» i Tysvær, med deltakelse fra NAPHA. Det er flott: Vi trenger absolutt trykk på dette.

Dialog og diagnostikk

Men i et samhandlingsperspektiv kan det også være at vi skal utfordre på et annet plan: Hvordan kan dialog og diagnostikk forenes? Er dialogisk diagnostikk mulig?

Lar pasienten bla i diagnosekatalogen

En psykolog uttalte nylig at hun gjerne lot pasienten få bla i diagnosekatalogen ”for å se om hun fant noe hun kjente seg igjen i”. Det er en kreativ innfallsvinkel.

Jaakko Seikkula

En annen mulighet, som jeg mener å huske har vært løftet fram av den finske psykologen Jaakko Seikkula, er å tenke at man alltid skal starte med et nettverksmøte, for å unngå reduksjonisme og informasjonstap, og så får eventuelle medisinske utredninger, diagnostikk og behandlinger komme senere i forløpet.

Ser tilbake

For egen del tenker jeg i ettertid, ut fra den kunnskap jeg har i dag, at jeg ville ha ønsket å kombinere en diagnostisk, en narrativ og en dialogisk innfallsvinkel til mine kriser da jeg var yngre. Det tror jeg hadde gitt meg et annet og bedre liv enn det de ensidig diagnostiske og psykoterapeutiske perspektivene og intervensjonene ga meg.

Barn og ungdom i Breivik-saken

Siden jeg i innledningen var sterkt kritisk til spekulasjonene og synsingen fra mediepsykiaterne i terrorsaken, skal jeg ikke spekulere i hva som kunne reddet Anders Behring Breivik fra å bli terrorist.

Men jeg håper at psykiatere og psykologer som arbeider med barn og unge i større grad melder seg på i dialogen. De spede stemmene som har forsøkt å si noe om hva barn trenger for å blir empatiske voksne, har hittil blitt overdøvet. Vi får håpe at de ikke gir seg.

Dagens musikalske

Dialog er ikke nødvendigvis enkelt. Rod Stewart og Amy Belle vil egentlig ikke snakke om det, men se om det ikke blir en slags dialog likevel: mot slutten deltar til og med nettverket (salen). Her er dagens musikalske.

ODD VOLDEN
  • Odd Volden er brukeraktivist og faglig rådgiver i NAPHA.
  • Han holder et skarpt blikk på psykisk helse, og blogger jevnlig på napha.no.
NAPHA-bloger Odd Volden.

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen