Publisert: 22. august 2012.   Endret: 26. juni 2020
To menn leser aviser på ei strand

NAPHA-blogger Odd Volden

Fra sommerbunken - del to

Fra sommerbunken - del to

Debatten om ondskap eller sykdom er noe av det Odd Volden setter søkelys på i sin gjennomgang av sommerens avisutklipp.

Det er en hårfin balanse mellom gleden ved å oppdage nye bøker, artikler, avisoppslag og blogginnlegg, og smerten ved å oppleve seg invadert av informasjon. Jeg har i årevis lagret avisutklipp, lenker og referanser, og fylt hyllene med bøker, hefter og brosjyrer ”i tilfelle rottefelle”.

I forrige blogginnlegg rakk jeg bare å presentere to bøker. I dag starter jeg med avisutklippene.

Psyk eller ond?

Det nærmer seg domsavsigelse i rettssaken mot Anders Behring Breivik. Spenningsmomentet er om han blir dømt utilregnelig eller ikke. Det har vært noen avisinnlegg i sommer som har tatt opp juridiske forhold rundt tilregnelighet og utilregnelighet. Det skal jeg la ligge.

Men spørsmålet om hvorvidt Anders Behring Breivik er ”psyk eller ond” lever også videre:

-Hvis han er utilregnelig, så har man parkert ondskapen, og man trenger ikke reflektere så mye over den. Hvis han blir erklært tilregnelig, ja, så er han ond. Men det er en ondskap vårt eget samfunn har vært med på å produsere. Da er vi tvunget til å forholde oss til at det onde er altså også hos oss selv, sier Bo Kristian Holm, førsteamanuensis i systematisk teologi ved Aarhus universitet (Klassekampen, 18. juni 2012, s.20)

...

-Breiviks idé om at han skal frelse Europa i en kamp mellom det gode og det onde, og det faktum at han gir seg selv retten til å peke ut hvem som skal dø og leve, som psykiaterne mener er ”kjernen i hans vrangforestilling”, er samtidig kjernen i den politiske ideologien han bekjenner seg til.” (Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, Klassekampen, 19. juni 2012, s.2)

...

-Vi er nødt til å ta debatten om hva det er i vårt eget samfunn som har gjort ham sånn. Det hadde vært mye enklere om han helt åpenbart var psykotisk. Da kunne vi sett på handlingene hans mer som en naturkatastrofe, som noe vi ikke kunne unngått,... (redaktør i tidsskriftet Samtiden, Cathrine Sandnes, Klassekampen, 16. juli 2012, s. 6)

...

Klassekampen: Dersom han blir funnet utilregnelig, er handlingen da per definisjon ikke politisk?

Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp): -Det kan man jo diskutere. Syke folk kan jo også ha politiske motiver. (Klassekampen, 20. juli 2012, s. 10)

Minner om diagnosedebatten

Det er mye i denne debatten som minner om debatten om diagnoser. Uavhengig av gode intensjoner, ser det ut til at vi sliter med å ha for mange vinduer åpne samtidig. Vi liker oss best når verden er entydig og forklart. Men shit happens, som Bjørgulv Braanen indirekte er inne på: Noen ganger kan samme fenomen forklares like godt av to vidt forskjellige teorier.

Det hadde selvfølgelig vært greit om det var slik som Cathrine Sandnes ønsker: At det finnes åpenbare psykoser som leder tankene hen på naturkatastrofer (vi kan saktens, i klimakrisenes tid, også diskutere om naturkatastrofer er så naturlige og upolitiske som vi vil ha det til).

Politiske motiver

Men syke folk kan også ha politiske motiver -  jeg slutter meg helt og fullt til Ola Borten Moe der. Det viktigste i årene som kommer må være å forsøke å forstå mer av hvordan politikk, helse, kultur og samfunn virker inn på hverandre.

Når skal ”det friske flertallet” begynne å forholde seg til at mennesker vil fortsette å komme i mange utgaver?

Praktikerne

Det er også på tide at praktikerne slipper til i debatten: Hvordan kan vi konstruere oppvekst-, sosial- og helsetjenester som forebygger at mennesker skader seg selv eller andre?

Jeg tviler på at en institusjonsbasert spesialisthelsetjeneste, som suger til seg det meste av midlene på feltet, er det riktige svaret på det spørsmålet.

Bør klassehatet erkjennes?

Klassekampen har hatt mye spennende på gang i sommer. En av seriene handler om klassehat:

Det er også hatet som har vært fokus for vårens store debatt i Sverige. Der har en rekke samfunnsdebattanter kastet seg på debatten om klassehat, og spurt om hatet har en plass i den offentlige debatten. (...) Hat og sinne er en naturlig reaksjon på samfunnets strukturelle urettferdigheter, men den må kanaliseres over mot strukturell reform av samfunnet, ikke mot de faktiske medlemmene av klassen. (Martin Grüner Larsen, Klassekampen, 16.juli, s. 2)

...

-Mange av de ordningene vi tar for gitt i det svenske samfunnet, ble kjempet fram av en desperat arbeiderklasse. De var rett og slett forbannet på den priviligerte overklassen, og slik ser vi hvordan hatet kan være konstruktivt. Men det er viktig at dette engasjementet kommer til uttrykk gjennom politiske bevegelser dersom det skal fungere konstruktivt, sier hun (Åsa Linderborg) til Klassekampen. (16. juli 2012, s.20-21)

Krenking og diskriminering

Min beveggrunn for å referere dette på naphabloggen er en klar oppfatning av at det finnes mange sterke følelser omkring krenking og diskriminering hos mange av brukerne på psykisk helsefeltet. Men disse følelsene blir ofte, direkte eller indirekte, gjort til en del av ”lidelsen” og til et individuelt problem.

Levekårsforskjellene er store mellom tjenesteytere og tjenestebrukere. Det er bare å gå inn på et hvilket som helst tjenestested i disse dager, og høre på de respektive gruppenes ferieberetninger, så vil du få det bekreftet.

Ikke mange protestrop

Likevel er det ikke mange protestrop å spore i den norske brukerbevegelsen. Det var derfor et befriende øyeblikk da lederen av Norges eldste brukerorganisasjon på psykisk helsefeltet, We Shall Overcome, under en konferanse om tvang for noen år siden kontant avviste den daværende lederen av Norsk Psykiatrisk Forening da han uttrykte seg som om fagfeltet og brukerbevegelsen hadde felles interesser.

Det betyr ikke at vi ikke skal samarbeide, eller ”bygge broer”, som erfaringskompetanse.no ynder å kalle det. Men brobygging er en dårlig idé hvis man ikke kjenner fundamenteringen på begge sider av elva.

Igjen: Gå inn på et hvilket som helst tjenestested og spør hvor stor prosentdel av de ansatte som er ansatt på bakgrunn av egenerfaring. Min påstand er at du fort vil skjønne at det er noen som har interesser av å holde mennesker med egenerfaring borte fra maktas sentrum.

Skal vi hvile oss friske?

Noen av oss kjenner Runa Øvland som tidligere leder i Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid (NFPH). Hun er intervjuet i en reportasje i Dagens Næringsliv med tittelen Jobb på resept:

Hun var 18 år og hadde akkurat blitt diagnostisert som paranoid schizofren.

-De skulle realitetsorientere meg på hvordan jeg måtte forholde meg til livet fremover. De sa jeg aldri kom til å ta høyere utdanning. Jeg kom kanskje en dag til å være i stand til å fullføre videregående skole i trygge sykehusomgivelser, kanskje være i stand til å bo alene i kommunal leilighet og klare å kjøpe inn det jeg trengte av mat og dopapir. Akkurat det sa han (psykologen). Jeg måtte slutte å drømme om de tingene jeg hadde drømt om før, og forholde meg til mine nye begrensninger. (...)

-Det har plaget meg og familien veldig i ettertid at vi aksepterte den forklaringen,(...)

Etter mange møter og avslag, fikk hun til slutt støtte til høyere utdanning. Hun tok seks års utdanning på fire år, blant annet lærerskolen, flyttet til India og jobbet som frivillig i slummen, før hun bygget seg opp som teateraktivist hjemme. Hun har ikke tatt en pille eller hatt et eneste symptom på 12 år.

Fra et annet intervju (med leder for Avdeling for unge voksne, psykiatrisk divisjon ved Stavanger universitetssykehus, Randi Mobæk) i samme reportasje:

-Behandlernes motstand er det største hinderet hos oss og andre steder i landet. Tradisjonelt har man tenkt at du er for dårlig, du må ha behandling først, før du kan komme deg ut i jobb eller skole. Den største utfordringen for oss er behandlingsmiljøets tanker om at vi utsetter pasientene for stress eller nederlag. ( 28.juli 2012, s. 31-38)

...

Det er bred enighet om behov for en ny innretting av de arbeidsrettede tiltakene som innebærer en vridning fra tiltak i skjermede omgivelser til mer bruk av ordinært arbeidsliv. (Arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad, Dagbladet, 1. august 2012, s. 58)

Presses syke for hardt?

Men hvem skal bestemme når Ali og Kari er klare for å arbeide? Kan ikke denne, ønskede, snuoperasjonen i tjenestene føre til at man presser syke mennesker for hardt? Tar behandlerne alltid feil når de ønsker å skjerme brukerne for utfordringer?

Mine svar er her som ellers: La brukerne få like god informasjon, like mange tilbud å velge mellom og like god kundeveiledning på psykisk helsefeltet som i andre markeder, så vil spørsmålene mine over være uaktuelle i samme stund.

Hvis jeg fikk bestemme, hadde vi ikke bygget et eneste nytt segregert tjenestetilbud på psykisk helsefeltet. Vi vil riktignok også i framtida trenge skjermede tilbud for enkelte brukergrupper i perioder. Disse tilbudene skal imidlertid lokaliseres hos ordinære private, eller offentlige bedrifter.

Ikke flere psykiatriske vafler

Vi trenger ikke flere psykiatriske vafler stekt i psykiatriske vaffeljern på psykiatriske kjøkken. Selv om enkelte brukere fortsatt ikke til en hver tid kan delta i produksjonen i bedriften, kan vaflene hun spiser likevel utmerket godt spises i den samme kantina som bedriftens øvrige ansatte spiser i.

Og hvorfor kan ikke Petter Stordalen drifte de fleste sengene som måtte trenges i en oppdatert psykisk helsetjeneste? Det er til en hver tid tusenvis av ledige senger på norske hoteller. Hvis krisa ikke kan løses på brukerens ordinære arenaer, kan et par psykisk helsearbeidere i medleverturnus like godt ta med den hardt prøvede borgeren til den roligste fløyen på hotellet, og i fred og ro finne ut hva som kan gjøre susen.

Kanskje avsluttes hotelloppholdet med at brukeren så smått begynner å jobbe på hotellet?

Flyten i tjenester

Det er denne flyten i tjenester og muligheter vi aldri kommer til å oppnå dersom vi ikke på en helt annen måte enn i dag involverer det sivile samfunn, det ordinære arbeidslivet og private og frivillige aktører i psykisk helsearbeid.

Jeg regner ikke med at det er så mange som følger meg her. Det tar jeg med stor ro, for dette kommer til å bli standarden om få år uansett. Legene og psykologene og sykepleierne i psykisk helsevern klarer ikke å lure hele det norske folket veldig mye lenger. Og hvis noen tviler: Få tak i reportasjen i Dagens Næringsliv som jeg refererte fra over (reportasjen kan kjøpes her):

Snu på forestillingene

Kan man snu opp - ned på forestillingene om at arbeid er farlig for mennesker med psykiske problemer, kan man også ta knekken på myten om at det er de ansatte i psykisk helsevern som leverer de viktigste psykisk helsetjenestene.

Jeg kommer ikke lenger i dagens blogginnlegg. Resten av avisklippene og bøkene og lenkene får ligge der de ligger. Det kan være jeg plukker noen av dem fram igjen senere, men dette er å betrakte som mitt offisielle farvel til sommerbunka for i år.

Dagens musikalske

Det vil si, dagens musikalske gjenstår jo, og da klarer jeg å smette inn et utdrag av en notis fra en gammel utgave av Morgenbladet, som på uforklarlig vis fant veien opp fra bunnen av aviskorga mi:

The Devil and Daniel Johnston (Tartan Video 2006)

Daniel Johnston er en selvlært musiker og låtskriver bosatt i Texas, hos sin mor og far. Han er bipolar og schizofren...Om fremføringen ofte er ustø, er Johnston uansett anerkjent som en talentfull og særegen låtskriver. Tom Waits, Yo La Tengo og Beck er blant artistene som har spilt inn hans låter.(Morgenbladet, 8.-14. september 2006, s. 36)

Vi får se hva vi finner på You Tube...Joda, der ligger traileren til den nevnte dvd-en, og du finner flere sanger av og med Daniel Johnston - og til og med en innspilling Beck har gjort av en av Johnstons sanger. God fornøyelse!

Odd Volden
  • Odd Volden er brukeraktivist og faglig rådgiver i NAPHA.
  • Han holder et skarpt blikk på psykisk helse, og blogger jevnlig på napha.no
NAPHA-blogger Odd Volden

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen