Endret: 27. februar 2014
COLOURBOX57674512
VERDIEN AV BRUKERUNDERSØKELSER: -Man kan være godt fornøyd med og ha nytte av en ljå, hvis man tror det er det eneste adekvate redskapet som finnes, men hvis man egentlig hadde trengt en gressklipper, blir tilbakemeldingene om ljåen med ett ikke fullt så interessante, skriver Odd Volden, som bilde på at brukere av psykisk helsetjenester må få informasjon om hva som finnes av ulike tilbud. Illustrasjonsfoto: colourbox.com.

De fornøyde brukerne

De fornøyde brukerne

-Er det ”vi-et” jeg ofte postulerer når jeg skriver om brukerperspektivet og brukerbevegelsen godt nok fundert? I hvilken grad kan jeg og mine tekster sies å representere de fornøyde brukerne, spør napha.no-blogger Odd Volden.

Jeg skrev i mitt forrige innlegg at jeg skulle komme tilbake med et innlegg som hadde til hensikt å forsøke belyse følgende spørsmål:

-Er det ”vi-et” jeg ofte postulerer når jeg skriver om brukerperspektivet og brukerbevegelsen godt nok fundert?

-I hvilken grad kan jeg og mine tekster sies å representere de fornøyde brukerne?

Jeg skal komme tilbake til det, men jeg må som så ofte før ta noen omveier før jeg forhåpentligvis kommer dit jeg har tenkt meg.

Brukerperspektivet eller brukerbevegelsen?

For litt siden fikk jeg en forlagsuttalelse på et bokkapittel jeg har skrevet. Konsulenten skrev blant annet dette:

Det kan virke som om ”brukerperspektivet” beskrives som noe annet enn nettopp et perspektiv - som en bevegelse, som en ideologisk gruppering?

Jeg valgte å løse dette slik, i en fotnote til teksten:

Termen ”brukerperspektivet” retter seg i denne teksten mot såvel brukerbevegelsen på psykisk helsefeltet som den idealtypiske forbrukerinteresse.

Dette kommer jeg også tilbake til.

Vi, de druknede

Den danske forfatteren Carsten Jensen har, blant mye annet, skrevet den internasjonale suksessromanen Vi, de druknede. Romanen handler om den danske byen Marstal, og denne byens sterke sjøfartstradisjoner.

Et viktig fortellergrep er å la romanens sentrale fortellerstemme opptre i første person flertall. Slik lyder for eksempel fortellerstemmen på bokas siste sider:

Vi endte igen på Dampskibsbroen, hvor de døde lå på rekke og ventede på oss. Vi drak og dansede midt imellem ligene, så vi nær var ved at snuble over dem, og det var sådan det skulle være...

I morgen ville vi tælle dem. Og de næste par år ville vi sørge over dem, sådan som vi altid havde gjort.

Men i aften dansede vi med de druknede, og de var os.

Brukerbevegelsens vi

Nordmenn- og kvinner er jo ikke ukjent med dette grepet. Selv om Bjørnstjerne Bjørnson hadde større arbeidskapasitet enn de fleste, rakk han neppe å spørre alle ”norske menn i hus og hytte” om de var enige i alle linjene i alle versene før han gjorde ferdig teksten til vår nasjonalsang Ja, vi elsker.

I mange sammenhenger må vi simpelthen postulere et vi. Det vil si at vi bruker våre kunnskaper og erfaringer om utvalgte fenomener til å hevde noe vi tror mange / de fleste / alle vil kunne slutte seg til. Det er altså til syvende og sist responsen vi får som avgjør om vi-et er et gyldig vi.

Vi, de overlevende

Jeg mener å ha støtt på fenomenet ”overlevende” (”survivors”) i den norske brukerbevegelsen også, men jeg forbinder det først og fremst med det store utland, særlig de engelsktalende land; mennesker som omtaler seg selv om ”overlevende” etter å ha møtt, eller kanskje snarere kollidert, med psykiatrisk behandling og psykiatriske institusjoner.

Jeg søker litt på nettet, og får fort bekreftet at betegnelsen overlever brukes internasjonalt:

Since the 1970s, the psychiatric survivors movement has grown from a few scattered self-help groups to a world-wide network engaged in protecting civil rights and facilitation of efforts to provide housing, employment, public education, research, socialisation and advocacy programmes.

The term 'psychiatric survivor' is used by individuals who identify themselves as having experienced human rights violations in the mental health system. WNUSP was established to further promote this movement and to respond on an international level to the oppression survivors continue to experience.

Du finner dette og mer om WNUSP her. I tillegg til at termen ”overlevende” bekrefter alvoret i engasjementet mange av oss har for å endre tjenestene, ser vi også at betegnelsen ”bevegelse” (”movement”) ikke på noen måte er en norsk tilsnikelse. Vi står i en tradisjon og i en sammenheng. Det finnes målsetninger, strategier og tiltak. Det skjer i mange land på kloden samtidig. 

Brukerbevegelsen

Jeg har tidligere skrevet en kort tekst om brukerbevegelsen i psykologforeningens tidsskrift. Her er et utdrag (teksten i sin helhet finner du her):

Det ligger videoer med Patricia Deegan (psykolog med egenerfaring med psykisk lidelse) og Mette Ellingsdalen (WSO) på YouTube. Programmene for Amaliedagene gir tråder til norske og utenlandske brukeraktivister. På erfaringskompetanse.no finner vi en kunnskapsbase med tekster av norske brukerstemmer. På Facebook finner vi det pulserende Erfaringsnettverket.

Brukerorganisasjonene har i flere tiår gitt oss medlemsblader og politiske programmer. Det finnes avisinnlegg, blogger, bøker, bokkapitler, tidsskriftartikler og debattinnlegg i hopetall skrevet av brukere, brukerrepresentanter, erfaringsformidlere og erfaringskonsulenter. Det finnes et utall høringssvar fra brukerorganisasjonene til myndighetene...

Det finnes også fagfolk som bidrar substansielt til brukerbevegelsen: Psykolog Joar Tranøy har skrevet historien til We Shall Overcome (WSO). Sosiolog Ragnfrid Kogstad har tatt sin doktorgrad på en studie av organiserte brukeres erfaringer med tjenestene. Anders J.W. Andersen og Inger B. Larsen ved Universitetet i Agder har gjennomført et forskningsprosjekt om nordiske brukeres selvbiografier i ulike epoker. En rekke andre støttespillere fra ulike fagmiljøer kunne vært nevnt.

Brukerperspektivet

Brukerbevegelsen finnes altså, både nasjonalt og internasjonalt. Men hva er egentlig brukerperspektivet?

Vi kan jo starte med å fastslå at det finnes ulike perspektiver på psykisk helsefeltet:

Et politisk perspektiv -  ”vi må hjelpe de svake og holde de brysomme i sjakk”

Et byråkratiperspektiv - ”vi må ha en viss kontroll på fagfolkene”. 

Et fagperspektiv - ”vi må hjelpe dem vi mener trenger hjelp”.

Et brukerperspektiv - ”vi vil ha tjenester der vi er, når vi selv synes vi trenger tjenestene, og i en form og med et innhold som gir oss verdighet og håp”.

Disse perspektivene er i utgangspunktet ikke gjensidig ekskluderende. I mange tilfeller vil disse perspektivene tvert i mot være tilstrekkelig overlappende til at alle er fornøyde. Men vi vet også at det motsatte kan være tilfelle:

Politikerne mener at det svikter i alle ledd. Byråkratene sliter med å få fagfolkene til å følge lovverk, forskrifter og veiledere. Fagfolkene føler seg skviset mellom kravene fra byråkrater og brukere. Brukerne klager over tjenester som er for lite tilgjengelige, som ikke treffer deres behov, eller som rett og slett er krenkende.

Den idealtypiske forbrukerinteresse

Jeg har det med å finne opp nye ord og begreper (neologismer). Det kan være litt risikabelt når man har vært ”psykiatrisk pasient”, men jeg satser likevel på at kreativitet og et brukbart språkøre overtrumfer tendensene til storhetsfantasier og enegang.

Betegnelsen ”den idealtypiske forbrukerinteresse” finner jeg heller ikke igjen når jeg googler eller yahooer, selv om jeg finner noe som nærmer seg, og som det kunne vært interessant å gå videre på ved en senere anledning.

I denne sammenheng må jeg imidlertid nøye meg med å slå fast at jeg med ”den idealtypiske forbrukerinteresse” mener noe i retning av ”det bildet vi i det rike nord har av den opplyste forbruker og dennes krav til markedsinformasjon og tilgang på varer og tjenester på 2010-tallet”.

Brukerbevegelsen vs. den idealtypiske forbrukerinteresse

Hvorfor mener jeg at det er nødvendig å presisere at både brukerbevegelsen og den idealtypiske forbrukerinteresse må være med på gi innhold til brukerperspektivet?

Den enkleste måten å svare på, er kanskje slik:

Brukerbevegelsen representerer den sosialpolitiske sprengkraften i brukerperspektivet. Den forteller historier og skriver historie. Den representerer noe som er eller har vært gjort til noe marginalt. Den kan forandre systemet fordi systemet ikke er i overensstemmelse med sentrale verdier i samfunnet. Den representerer dybden og alvoret i brukerperspektivet.

Den idealtypiske forbrukerinteressen, derimot, er bredspektret og lett på tå. Den er allmenn i den forstand at den er en sentral del av vår økonomiske og administrative hverdag. Den er individualistisk i den forstand at den, i hvert fall på overflaten, retter seg mot den enkeltes valgfrihet. Den flytter, i hvert fall på overflaten, makt fra selgerne og utøverne til kundene og brukerne.

Hvis vi knytter an til min eksemplifisering av brukerperspektivets krav noen avsnitt lengre opp i denne teksten - ”vi vil ha tjenester der vi er, når vi selv synes at vi trenger tjenestene, og i en form og med et innhold som gir oss verdighet og håp” - kan vi skjematisk si at det som står før kommaet primært peker mot den idealtypiske forbrukerinteresse, mens det som følger etter kommaet, særlig ”verdighet og håp”, representerer brukerbevegelsens krav.

Hvordan kan brukerbevegelsen og den idealtypiske forbrukerinteresse forenes?

Brukerbevegelsen gir stemme og makt til den undertrykte, krenkede og utstøtte. Den idealtypiske forbrukerinteresse krever informasjon, arenanøytralitet, tilgjengelighet, kompatibilitet, skreddersøm, alternativer og valgfrihet.

Hvordan kan så ulike fenomener forenes?

Det er ikke rom for å svare på det her. Men jeg ser i hvert fall tre spor vi kan følge:

1. Beskrive de to fenomenene grundig hver for seg, for deretter å se om / hvor vi finner berøringspunkter.

2. Lete etter tjenester på psykisk helsefeltet som innfrir kravene fra både brukerbevegelsen og den idealtypiske forbrukerinteresse.

3. Undersøke hvordan andre sosiale bevegelser, for eksempel arbeiderbevegelsen, forholder seg til spennet mellom kollektiv historie og individuelle valg.

Hva med de fornøyde brukerne?

Det ble en lang omvei i dag også, men nå er vi omsider framme ved det som egentlig var dagens tema: Hva med de fornøyde brukerne?

Selv om det finnes innslag av ”overlevende-ideologien” i Norge også, er det ikke på noen måte slik at den norske brukerbevegelsen er gjennomgående antipsykiatrisk, hva man nå enn måtte legge i det begrepet i dag.

Jeg har en gang lest et avisintervju med en av grunnleggerne av Mental Helse, Øystein Winje. Der fremgikk det at det både var gode og dårlige sider ved tjenestene, slik Winje hadde opplevd dem.

Denne pragmatiske ”forandre og bevare”- holdningen (ikke ”forandre for å bevare”) preger fortsatt  Mental Helse. Hensikten med å trekke fram dette, er å vise at man finner fornøyde brukere, forstått som fornøyd med i hvert fall noen forhold i noen tjenester, også i brukerbevegelsen.

Organiserer de fornøyde brukerne seg i like stor grad som de misfornøyde?

Jeg vet ikke om det er gjort noen undersøkelse på dette. Det blir i blant hevdet fra faghold at det bare er de misfornøyde brukerne som organiserer seg. Det stemmer ikke med mine inntrykk. For det første er det ikke slik at brukere bare organiserer seg av politiske årsaker; den sosiale gevinsten ved å være organisert er ofte undervurdert.

For det andre er det min gjennomgående erfaring at de organiserte brukerne er svært nyanserte i sine vurderinger av tjenestene, men vi får nesten aldri muligheter til å delta på arenaer og i sammenhenger der det er rom for å gå i detaljer om dette.

Jeg tenker derfor at det å forsøke å skille mellom fornøyde og misfornøyde brukere, fort kan fremstå som et forsøk fra de andre perspektivene på å ugyldiggjøre, eller i hvert fall komplisere brukerperspektivet unødig.

For egen del tenker jeg at jeg har da sannelig skrevet om det jeg har vært fornøyd med og det jeg og andre vil ha mer av også. Men vi er nå en gang blitt tildelt rollen som vaktbikkjer, og den rollen skal vi også spille.

Samtidig er det vel slik at selv vaktbikkjer logrer i blant? Det kan godt være at vi skal være tydeligere på det vi er fornøyde med, etter som kritikken av det som ikke fungerer, ofte har en tendens til å overdøve de positive tilbakemeldingene. Slik er det i den offentlige samtalen, og slik er det gjerne i dialogene mellom tjenesteprodusenter og tjenestebrukere også.

Brukerundersøkelser

Jeg må gi meg snart, men bare noen få ord om brukerundersøkelser til slutt; dette håper jeg å komme tilbake til i artikler på psykiskhelsearbeid.no etter hvert.

Jeg vet foreløpig ikke mye om hvor utbredt brukerundersøkelser på psykisk helsefeltet er og hvordan de blir utformet og gjennomført. Men jeg ser i hvert fall tre forhold som sentrale for vurdering av verdien av brukerundersøkelser:

Det ene er spørsmålet om hvilken informasjon brukeren har fått i forkant av tjenestene. Det gir ikke mye mening å spørre en bruker om hun er fornøyd med eller har hatt nytte av en tjeneste, hvis kjennskapet til markedet og de alternativene som finnes er dårlig.

Man kan være godt fornøyd med og ha nytte av en ljå, hvis man tror det er det eneste adekvate redskapet som finnes, men hvis man egentlig hadde trengt en gressklipper, blir tilbakemeldingene om ljåen med ett ikke fullt så interessante.

Forholdet mellom tilfredshet og nytte

Det andre er forholdet mellom tilfredshet og nytte. Man kan være godt fornøyd med et opphold på et DPS, uten at det nødvendigvis er veldig nyttig.

Det trede er knyttet til det foregående. Psykiske problemer og psykososiale funksjonsnedsettelser kan være langvarige eller tilbakevendende. Det er derfor viktig å skille mellom kortsiktig og langsiktig tilfredshet, og kortsiktig og langsiktig nytte.

Det er jo et paradoks at vi i følge mange fagfolk og brukere har veldig gode tjenester, tjenester som oppleves som nyttige, og som man er godt fornøyd med, samtidig som så mange av oss havner utenfor arbeidslivet på midlertidig eller permanent basis. Det er i grunnen snålt at politikerne og byråkratene ikke er mer opptatt av dette.

Dagens musikalske

Da har vi kommet fram til dagens musikalske. Alle politiske og sosiale bevegelser og drømmer oppfylles ikke like fort. Noen tar helt andre retninger enn det som var meningen. Dagens musikalske er derfor ganske vemodig. Tage Danielssons tekst Var blev ni av, finner du her. Monica Zetterlunds sang finner du her.

ODD VOLDEN
  • Odd Volden er brukeraktivist og faglig rådgiver i NAPHA.
  • Han holder et skarpt blikk på psykisk helse, og blogger jevnlig på Napha.no
NAPHA-blogger Odd Volden.

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen