Publisert: 08. desember 2010.   Endret: 13. juni 2017
PIC_0158.JPG

Foto: Odd Volden

From Me To You - hva føler jeg nå?

From Me To You - hva føler jeg nå?

Det overordnede brukergrensesnittet skal være tilbud om nettverkssamtaler - i familie- og vennekrets, i barnehage- og skole, i arbeidslivet og på alle andre ordinære arenaer. Medisinske, psykologiske og sosiale utredninger får komme etterpå eller foregå parallelt der dette er aktuelt og ønskelig.

Den følgende teksten er et erfaringsinnspill på Schizofrenidagene i Stavanger 5. november 2010, av Odd Volden.

Takk for invitasjonen.

Det er alltid litt spesielt å snakke under Schizofrenidagene. Det er liksom psykisk helse-feltets Nobelkonsert, dette, og det er jo alltid hyggelig å bli bedt med på slikt. Samtidig er det ikke til å komme utenom at disse seansene nok kan fremstå som noe offisiøse og fremmede for en som har gjort seg litt ymse erfaringer med den norske hverdagspsykiatrien, både som bruker og brukerrepresentant.

Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner, og det kan nok være at jeg kommer til å pirke bort i en og annen brostein i løpet av de neste tjue minuttene. Men det regner jeg med at dere tåler, selv om dere er litt mer forsvarsløse i dag enn når dere har en resepsjon eller døra til vaktrommet å gjemme dere bak.

Og hvis noen skulle føle seg tråkket på tærne, så får dere snakke med sidemannen eller -kvinnen om det i lunsjen eller i teamet når dere kommer tilbake på jobb. Det er viktig å snakke om følelsene, vet dere.

Brukerorganisering

Det er tredje gang jeg presenterer et erfaringsinnspill under Schizofrenidagene. Den første gangen snakket jeg om brukerorganisering. Det er fortsatt et sentralt tema for meg, og det burde være det for dere også. Jeg skal si bittelitt om det først:

I Livorno-distriktet i Toscana i Italia har helseforetaket ansatt en sosiolog som formidler mellom helseforetaket og brukerorganisasjonene. Jeg har vært med på et samarbeid med dette miljøet i syv år; og det er min vurdering at de ligger langt foran oss når det kommer til å tenke borgerrettigheter, verdighet, likeverd mellom fag og erfaring, medforskning og samhandling.

De fleste norske tjenestene gjør alt for lite når det kommer til å ta ansvar for brukerorganiseringen. Alle tjenestesteder bør derfor utnevne en person til å være bindeledd mellom enheten og brukerorganisasjonene. Dere klarer å få på plass barneansvarlige, har jeg hørt, da klarer dere sikkert å fikse en brukerkoordinator også?

Og siden årets konferanse har fokus på følelser, kan dere kanskje gå inn på Facebook, søke på Bipolarforeningen Norge og starte der?

For dere tenker vel ikke som legen her i byen som svarte slik da en pasient spurte om han visste om det var et lokallag av Mental Helse i Stavanger: ”Mental Helse? Hva skal du med Mental Helse? Det er jo bare en gjeng med kronikere!” Man kan si mye fint om leger, men noen av dem har muligens litt å gå på når det kommer til sosialt gangsyn.

Den andre gangen jeg var her snakket jeg om å leve med det dere liker å kalle ”personlighetsforstyrrelser”. Jeg skal si et par ord om det også: Siden jeg tenker at alle diagnosegrupper bør være representert i brukerbevegelsen, har jeg lenge hatt lyst til å starte Norske Psykopaters Landsforening. Men foreløpig får jeg ikke lov av kona.

En rutinert sykepleier jeg hadde som student for noen år siden, sa følgende under en veiledning: ”Du må for all del unngå å bli diagnostisert som ”personlighetsforstyrret”. Da er løpet kjørt. Personalet klarer ikke å håndtere slike diagnoser - de fyller dem øyeblikkelig med mye mer essens enn det er grunnlag for.”

Dette er en viktig observasjon, ikke minst i lys av Finn Skårderud og medarbeideres påstand i en ny lærebok; jeg siterer: ”Personlighetsforstyrrelsene kan beskrives som en orkesterplass til faget psykiatri”.

Det kan være litt skremmende å se hvor lite ydmyke toneangivende fagfolk er, stilt overfor både den fjerne og nære psykiatrihistorien. Anders J. W. Andersen, redaktør for Tidsskrift for psykisk helsearbeid, har uttrykt det omtrent slik: ”Man kan vanskelig kritisere psykiatrien for at den fortsetter å prøve. Men at hver generasjon er like skråsikre på at denne gangen har de funnet løsningen, det kan man saktens undre seg over.”

Møte med psykiatrien

Ok. Da går jeg til dagens tekst:

Hva føler jeg nå? I møte med det spørsmålet er det fristende å dra den gamle vitsen om de to familieterapeutene som traff hverandre på et seminar om speiling i relasjoner. Etterhvert speilte de hverandre så godt at de endte opp i samme seng. Etter å ha fått pusten tilbake, sier den ene:

”Jeg så at det var godt for deg. Hvordan var det for meg?” Så avansert blir nok aldri jeg. Jeg starter et annet sted; i litteraturen:

En av de sterkeste bøkene jeg har lest, uansett sjanger, er Liv Marie Austrems Møte med psykiatrien. Erfaringar frå pasientar, pårørande og fagfolk, som kom ut i 1999. Austrems enkle, men effektive grep, er å la brukere, pårørende og fagfolk komme til orde hver for seg innenfor konteksten av samme bok. Hver av gruppene får like mye plass.

Det som skjer, er at vi som leser boka blir vitne til avmakten i alle de tre gruppene. Både pasienter, pårørende og fagfolk vil og ønsker mye, men så lenge de sitter adskilt og forteller om sine liv og sine ambisjoner, er de dømt til å mislykkes.

Det er trist å lese Austrems bok. Å være vitne til enkeltmennesker og grupper av mennesker som snakker forbi hverandre om lengslene sine, er på et vis som å være tilbake i syttiårene og overvære et Beckett-, Ionesco- eller Pinter- stykke på fjernsynsteateret.

Jeg har i snart åtte år sittet i en av våre kontrollkommisjoner og sett psykiatrien ”fra innsiden”, så og si. Det har tidvis vært veldig vondt å følge på nært hold et system som ikke vil ta inn over seg at den somatikk-inspirerte og individualiserende samlebåndspsykiatrien for lengst har spilt fallitt.

Det som måtte finnes av nettverkstenking og -praksis, er tilfeldig og av typen ”ansvarsgrupper”, ”pårørendesamtaler” og ”psykoedukasjon”. Dette representerer etter mitt skjønn en pervertert forståelse av hvordan nettverksarbeid skal foregå, og det representerer en type minimumsløsning som står i fare for å virke ytterligere reduserende heller enn å virke styrkende på nettverket.

Et nytt etisk imperativ

Jeg vil derfor formulere et nytt etisk imperativ: Den som tar et menneske ut av sitt nettverk og ut av de ordinære arenaene, har ansvaret for å få mennesket inn igjen også.

Jeg gjentar: Den som tar et menneske ut av sitt nettverk og ut av de ordinære arenaene, har ansvaret for å få mennesket inn igjen også.

Det betyr at helsesøstre, fastleger, legevaktsleger, psykologer og andre psykisk helsearbeidere påtar seg et enormt ansvar når de tar i mot, henviser, diagnostiserer og behandler enkeltmennesker. Sjansen er nemlig stor for at man tømmer det aktuelle nettverket for ressurser istedenfor å styrke det når man intervenerer overfor enkeltmennesker.

Når dette likevel blir gjort i så stor grad, er det nettopp fordi ansvaret er pulverisert: Hvis det ikke går bra med pasienten, påstår dere alltid at det er på grunn av sykdommen, manglende motivasjon, behandlingsresistens, manglende ressurser og eller noe liknende; det er aldri på grunn av innretningen på tjenesteapparatet. Vi kan ikke fortsette å drive psykisk helsearbeid på denne måten. Det er uverdig for alle parter.

Løsningen er selvfølgelig å la alle snakke sammen hele tiden, å la alle stemmer bli hørt, å holde dialogene åpne og å tilføre nettverkene ressurser. Jeg er fortsatt ikke antipsykiatrisk, hva nå det måtte innebære i 2010. Det er i det hele tatt veldig få i den norske brukerbevegelsen som er det. Men jeg har den siste tiden oftere og oftere tenkt at vi nå er inne i den post-psykiatriske perioden, altså i tiden etter psykiatriens glansdager, i den grad noe slikt har eksistert noen gang.

At vi er inne i den post-psykiatriske perioden betyr selvfølgelig ikke at psykiatrien som vitenskapsområde og medisinsk spesialitet er borte eller at medisinsk, psykiatrisk og psykologisk kunnskap er uvesentlig eller unyttig i vår tid, absolutt ikke. Men det betyr at psykisk helsearbeid nå er det overordnede paradigmet. Det betyr at alle forsøk på å gjøre psykiatri, slik fagfeltet fremstår i dag, og psykisk helsearbeid til en størrelse eller til jevnbyrdige størrelser, må påtales og motarbeides.

Sykepleiere, psykologer og leger som ønsker å drive psykisk helsearbeid er selvfølgelig hjertelig velkomne til det. Mange av dere ønsker å gjøre det. Mange av dere gjør dette på en utmerket måte allerede. Men vi vil ha slutt på unødvendig og overdreven medikamentering. Vi vil ha slutt på samlebåndspsykiatrien. Vi vil ha slutt på ørkesløs att- og framføring.

Vi aksepterer ikke lenger å bli tatt ut av familien, nabolaget, barnehagen, skolen eller arbeidslivet for å være prøvekaniner for stadig nye generasjoner av ambisiøse sykepleiere, leger og psykologer som bare synes det er såååå interessant å få lov til å jobbe med oss, selv om de bare unntaksvis kan tenke seg å omgås oss privat.

Det lever i dag titusener av mennesker i Norge i dyp ensomhet, i materiell og åndelig nød og utenfor alle ordinære arenaer, fordi de i sin tid ble tvunget til eller lokket til å legge sitt liv i hendene på velutdannede og forførende helsearbeidere, hvis dypeste lojalitet aldri har ligget hos pasienten, men hos opinionen, vitenskapen, profesjonen, vaktrommet og egen lommebok.

Vi krever å bli møtt som det vi er - mennesker i krise. Og når mennesker er i krise, er det altså snakk om flertallsformen av ordet ”menneske”. En krise rammer alltid mer enn ett menneske. Derfor aksepterer vi ikke lenger at pårørendesamtaler og ansvarsgrupper som noe som klistres utenpå ”den egentlige virksomheten”.

Det overordnede brukergrensesnittet skal derfor være tilbud om nettverkssamtaler - i familie- og vennekrets, i barnehage- og skole, i arbeidslivet og på alle andre ordinære arenaer. Medisinske, psykologiske og sosiale utredninger får komme etterpå eller foregå parallelt der dette er aktuelt og ønskelig.

Vi vil fra nå av legge mye større bevisbyrde på fagfolk som tar enkeltmennesker ut av sammenhenger, med henblikk på å ”reparere” dem enkeltvis. Vi vil legge mye større bevisbyrde på familiemedlemmer, venner og kollegaer som lar samlebåndspsykiatrien overta for de ordinære nettverkene.

Relasjoner i flertall

Jeg vet at noen av dere synes dette er litt skummelt: Blir ikke dette for lite naturvitenskaplig? Er dette ordentlig psykoterapi? Skal ikke vi behandle sykdom, liksom? Til det vil jeg svare:

Dere trekker i dag i alle sammenhenger fram den biopsykososiale modellen som retningsgiver for det dere gjør. Det er fint; der er vi enige.

Men står det skrevet i sju stein at forholdet mellom biologi, psykologi og sosialitet skal være 60 prosent bio, 30 prosent psyko og 10 prosent sosio, slik det i beste fall fremstår i dag?

Ved å ta i bruk nettverksdialoger som overordnet tilnærming, gjør dere faktisk ikke annet enn å ta deres eget credo på alvor. Og det forventer vi faktisk at dere gjør.

Nettverksdialogenes største fortrinn ligger i at de åpner opp for relasjoner, altså i flertall. De skaper med andre ord nettopp det handlingsrommet som det fastlåste mennesket savner mest av alt. I tillegg åpner nettverksdialoger opp for at disse relasjonene i sin tur vil fungere gjensidig forsterkende:

Når nettverket først er aktivert eller reaktivert, så virker det selvforsterkende og selvutviklende. Det betyr at nettverkstilnærminger ikke bare fungerer bedre enn individuell behandling, det vil også redusere behovet for offentlig omsorg og ettervern i tiden etter krisa.

I Fædrelandsvennen i går forteller Ove Grude en sterk historie: Livet hans raknet fullstendig da hans rollefigur og far ble tvangsinnlagt som manisk depressiv.

-Han som kunne alt, forsvant da jeg gikk i andre klasse. Dermed mistet jeg tillit til alle voksne. Redningen ble en kvinnelig spesiallærer.

-Jeg fikk henne da jeg gikk i åttende klasse. Hun overtok etter en macholærer som var mest opptatt av seg selv.

Noen av dere vil sikkert ta denne historien til inntekt for at det å finne den ene relasjonen til den rette tjenesteyteren, er det som gjør den store forskjellen.

Men da glemmer dere utgangspunktet, som er at nettverket tappes for ressurser, når far blir tatt ut og Ove må betale prisen.

Mental Helse har nettopp gjennomført et landsmøte som vitner om at organisasjonen nå er klar til å kaste seg inn i innholdsdebatten med større kraft. Mental Helse Ungdom er blitt en selvstendig organisasjon og vil ventelig prege feltet i større og større grad.

Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid er på banen og organiserer fagfolk, brukere og andre som ikke ønsker å jobbe i eller bli utsatt for et hierarkisk og fagstyrt tjenesteapparat. Jeg oppfordrer alle som er nysgjerrige til å sjekke ut NFPH-bloggen - http://nfph.blogspot.com/ hvor man også kan melde seg inn. Fra 2011 er Tidsskrift for psykisk helsearbeid inkludert i medlemsprisen.

Jeg håper også at erfaringene fra familieterapi og arbeid med barn og unges psykiske helse etter hvert vil bidra til endringer i tjenestene for voksne.

Og sist, men ikke minst:

Det er et lovutvalg i sving. Forhåpentligvis forsvinner snart muligheten til tvangsbruk i paternalismens navn. Jeg har dessverre sett lite som tyder på at tjenestene er i stand til å håndtere behandling med tvang på en måte som forsvarer intensjonene. Om mulighetene til å tvangsinnlegge og tvangsbehandle faller bort, har dere etter mitt skjønn bare dere selv å takke for det.

Jeg tror framtida på psykisk helsefeltet ligger i en type samarbeid og likeverd mellom fag og erfaring som vi bare har sett begynnelsen på. Bedringsforskningen, folkehelsearbeidet og nettverksdialogene vil forhåpentligvis prege feltet på en helt annen måte i årene som kommer.

I veileder fra sosial- og helsedirektoratet ”Psykisk helsearbeid for voksne i kommunene (I5-1332)” står det bl.a.: (sitat – pkt 4.1 s.25)

”… Det er ... avgjørende å ivareta de relasjonene og nettverkene den enkelte allerede har. Nettverket bør trekkes inn i planlegging av tjenester og aktivitetstilbud hvis brukeren ønsker det. Man bør også søke å bistå den enkelte i å utvikle nye nettverk. Spesielt i krisesituasjoner må ansatte være tilgjengelig for råd og hjelp.”

Hvorfor i alle dager skal dette bare gjelde for kommunale tjenester? I samhandlingens navn må det selvfølgelig være slik at også i helseforetakenes tjenester er det ”..avgjørende å ivareta de relasjonene og nettverkene den enkelte allerede har.

For dere som holder til i denne regionen, kan det være av interesse at det allerede finnes en kompetansegruppe i sosialt nettverksarbeid her. Berit Helene Martinsen ved Stavanger Universitetssykehus kan kontaktes for nærmere informasjon.

For alle, samme hvor dere bor, anbefaler jeg NORSNET - et nordisk nettverk om nettverksarbeid i mange former og i mange tjenester.

Det finnes altså mange former for nettverksarbeid. Når det gjelder nettverksdialoger eller Åpne samtaler, som vi gjerne forbinder med den finske psykologiprofessoren Jaakko Seikkula, anbefaler jeg Jaakko Seikkula og Tom Erik Arnkils bok Nettverksdialoger (Universitetsforlaget, 2007).

Jeg forstår rett og slett ikke hvordan man kan jobbe på psykisk helse-feltet i samhandlingsreformens og brukerperspektivets tid uten å ha lest denne boka. Men jeg er jo bare en gammel kroniker, så hva vet vel jeg?

Takk for meg, god lunsj og lykke til med nettverksdialogene når dere kommer tilbake på jobb.

Tillegg: Sjekk gjerne ut http://www.mentalhelse.no/, http://www.wso.no/, http://www.erfaringskompetanse.no/ og  www.psykiskhelsearbeid.no

Noe av det jeg har skrevet, kan dere finne her:

http://www.neverthunkbefore.com/

Og her er en liste over andre tekster jeg har skrevet:

Egeland, M. L., Skaarud, K., Volden, O. 2002: Ute i regnet eller inne i varmen? Om lokal brukerorganisering i et reformspill. I Dialog,2 & 3: 102 - 111

Olsen, I.A., Volden, O., Langelandsvik, S.O., Steiro, R. og Dybo, A.M.L. 2005: Rom - Råd og Muligheter. I Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 2: 108 - 122

Volden, O. 2004: Vi sier farvel til ”den psykiatriske pasienten”. I Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 1: 43-54

Volden, O.2006: Det enkleste er ofte det verste. I Heglum, T. og Krokan, A.K (red): Med vitende og vilje. Om funksjonshemming, diskriminering og krenkelse. Kommuneforlaget: 179 - 193

Volden,O. 2007: Den store psykoterapibløffen, eller: Neste høst i Folkets Hus. I Ulvestad, A.K. m.fl. (red): Klienten - den glemte terapeut. Gyldendal Akademisk:254 - 266

Volden, O. 2009a: Selvforståelse i skvis mellom sykdom og identitet. I Lundby, G.(red.): Terapi som samarbeid. Om narrativ praksis. Pax:137 - 159

Volden, O. 2009b: Kunnskap er makkt! I Borg, M. og Kristiansen, K.: Medforskning - å forske sammen for psykisk helse. Universitetsforlaget:53 - 66

Volden, O. 2009c: Den som er veldig sterk, må også være veldig snill. Et brukerperspektiv på menneskerettigheter og psykisk helse. I Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 46 : 12, 1182 - 1185

Volden, O. 2010: Om å drive med politikk fra innsiden. Noen erfaringer med brukermedvirkning på psykisk helse-feltet. I Dialog 1: 72 - 93

Kommenter:

Mer om

behandling.i.psykisk.helsearbeid brukerkunnskap familie.-.og.nettverksarbeid foredrag

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen