Publisert: 25. april 2014.   Endret: 15. mars 2016
PIC_7406 (2)

En kunstnerkarriere rettferdiggjør ikke et selvmord (Foto: Odd Volden)

Et selvmord er ingen privatsak

Et selvmord er ingen privatsak

Vi trenger en annen offentlig samtale om selvmord![i]

Jeg har alltid vært litteraturinteressert. Noen forfatterskap har jeg klart å følge sånn noenlunde, også gjennom lesing av forfatternes egne verker. Dag Solstad, Ragnar Hovland, Thomas Bernhard, Per Olov Enquist, J.M. Coetzee og Hanne Ørstavik er forfattere jeg i varierende grad har fulgt gjennom å lese flere av deres romaner.

Men jeg skjønte tidlig i livet at litteraturhistorie, bokanmeldelser, forfatterintervjuer og litteraturteori- og debatt ga meg tilgang til langt flere forfattere, forfatterskap og bøker enn jeg ville klare å følge gjennom utelukkende å lese forfatternes egne verk.

Stig Sæterbakken

25. januar 2012 døde forfatteren Stig Sæterbakken. Han er en av de mange forfatterne jeg knapt har lest noe av. Han har skrevet i en periode hvor jeg enten har vært for utenfor eller for travelt opptatt med å komme på beina igjen til å klare å lese romaner.

Men jeg har lest anmeldelser og annet bakgrunnsstoff. Jeg har en viss følelse av hvor han befinner seg i det litterære landskapet. Etter at Sæterbakken gikk bort, har det vrimlet av tekster som har villet si noe om hvem han var og hva han ville si oss.

Mottakelsen av et dødsfall

I litteraturforskningen er man blant mye annet opptatt av verkets resepsjon, altså hvordan en roman eller en dikt- eller novellesamling blir mottatt når den kommer ut. Noen verk får en overveldende mottakelse, men blir etterhvert glemt.

Andre blir oversett eller møtt med kritikk nå de kommer ut, men vokser i anseelse eller blir løftet frem fra glemselen på et senere tidspunkt. Og noen verk ”får både i pose og sekk” - de blir hyllet både i samtid og ettertid.

Jeg vet ikke om det finnes noe som heter ”nekroresepsjon”, men når jeg ser hvordan forfatterkollegaer og kulturjournalister systematisk har latt være å forholde seg til at Stig Sæterbakken faktisk etterlot seg barn, kjenner jeg at jeg reagerer.

Kultiverte, men ikke siviliserte

-De var så kultiverte at de holdt opp å være siviliserte, sa forfatteren T.S. Eliot en gang om et bestemt kunstnermiljø. Stig Sæterbakken var visstnok selv opptatt av at man ikke skulle stille etiske krav til litteraturen.

Men om forfattere og kulturjournalister opphøyer forfatterrollen og kulturfeltet i det offentlige rom til noe som er helt løsrevet fra samfunnet forøvrig, er vi på ville veier.

Selvmord

I dødsannonsen i Klassekampen (31.januar) innleder familien slik:

”Vår kjære Stig Sæterbakken født 4. januar 1966, valgte bort livet”.

Det er blitt vanlig å kalle det et ”valg” når noen har tatt sitt eget liv. På et plan er det prisverdig, ettersom åpenhet om alle livets forhold i dag anses som en viktig verdi. Men det er også problematisk, ettersom det å ”å velge bort livet” må anses å dekke store gradsforskjeller i et språkfattig landskap.

I hvilken grad velger en ungdom med overgrepserfaring å ta sitt eget liv? I hvilken grad har overgriperen valgt for henne? I hvilken grad velger en middelaldrende mann med sterkt genetisk betinget depresjon å begå selvmord? I hvilken grad velger genene for ham?

Vi trenger en annen offentlig samtale om selvmord

Det begynner heldigvis å bli lenge siden jeg selv - bank i bordet - opplevde meg som selvmordstruet. Men det er fortsatt slik at om noen spør meg om hva som er målet for mitt liv, vil jeg først og fremst svare: -Å ikke dø for egen hånd.

Har du noensinne vært der at det å ta ditt eget liv har framstått som en tydelig trussel  - eller løsning - kan det vanskelig viskes ut. Jeg reagerer derfor også på andres selvmord. Et selvmord er ingen privatsak.

Vi trenger en annen offentlig samtale om selvmord og selvmordstanker. I diskursen rundt selvmordet møtes psykiske og eksistensielle utfordringer sterkere enn kanskje noen andre steder.

Ikke moralisere

Vi kan og skal selvfølgelig ikke moralisere overfor dem som har tatt livet sitt. Vi kan ikke gjøre annet enn å ha den ytterste medfølelse med mennesker som ikke har funnet noen annen utvei enn å dø for egen hånd.

Jeg vet et stykke på vei hvilket grusomt tankemessig og følelesesmessig kaos som kan bære mot stupet. Jeg tør ikke forsøke å forestille meg hvordan det er å løpe lina helt ut.

Selvmord skjer ikke med lovmessig hyppighet

Vi kan ikke gjøre mye for dem som har forlatt oss, utover å minnes hvem de var og hva de var. Men vi kan gjøre mye mer for flere mens vi er i live.

Vi må appellere sterkere til hverandre:

-Hei, det er viktig for oss at du er her. Hva kan vi gjøre for at du ikke skal forsvinne?

Selvmord skjer ikke med lovmessig hyppighet. Det påvirkes av en rekke faktorer av ulik art, ulik styrke, til ulik tid og i ulike sammenhenger. Et lands selvmordsrate er en sterk indikator på hvor godt landet er å leve i.

Vi må, som den litteraturinteresserte psykiatriprofessoren Sigmund Karterud har gjort, nekte å late som kunstnerliv er annerledes enn andre liv. I et avisintervju for en del år siden brukte Karterud forfatteren Tor Jonsson som et eksempel på et menneske som kunne vært reddet om han hadde møtt de riktige psykisk helsetjenestene før det gikk galt.

Var det ”barnet i ham” som tapte kampen?

I en kommentar til Stig Sæterbakkens bortgang i Aftenposten (26.januar) spør Ingunn Økland om det var ”barnet i ham som tapte kampen”. Dette er også en problematisk formulering. Den er poetisk og omsorgsfull, for all del. Men den er også eskapistisk, mystifiserende og ansvarsfraskrivende.

Om en kjent forfatter i sine beste år hadde blitt alvorlig kreftsyk og gått bort etter lang tids kamp med sykdommen, ville sykdommen og behandlingen av sykdommen vært en del av historien.

Om han hadde unnlatt å benytte seg av det som anses som effektiv og adekvat behandling, ville det vært å anse som en oppsiktsvekkende nyhet. Ryktene ville ha spredt seg fort, og media ville ikke kunne unnlate å undersøke og publisere historien.

Men når en kjent forfatter tar livet sitt, skal vi visst fortsatt nøye oss med at det var ”et valg” og at ”barnet i ham ... tapte kampen”.

Ikke-tema

Det finnes omfattende forskning på selvmordsforebygging, på lidelser som fører til overhyppighet av selvmord og på behandling som virker forebyggende på selvmord. Men dette ser fortsatt ut til å være et ikke-tema for selvmordtruede, pårørende, venner og media.

Slike forhold skal visst ligge til noen skriver den første biografien noen tiår senere. Kan noen fortelle meg hvorfor?

En kunstnerkarriere rettferdiggjør ikke et selvmord

I Mental Helses forskningsutvalg har jeg vært med på å behandle en søknad om støtte til forskning  på musikeres psykiske helse.

Jeg vil på det sterkeste oppfordre Den norske forfatterforening og andre aktører på litteraturfeltet til å vise den samme modenhet og søke forskningsmidler for å undersøke hvordan forfattere håndterer psykiske utfordringer.

Et livsverk i kunstens tjeneste kan ikke gjøre opp for barns tap av far eller mor. En kunstnerkarriere rettferdiggjør ikke et selvmord.

  [i] Denne artikkelen er identisk med artikkelforfatterens blogginnlegg Et selvmord er ingen privatsak (Publisert 10.02.2012) (Lest 20.11.2013)

Odd Volden
  • Erfaringskonsulent og rådgiver i NAPHA siden 2011
  • Erfaringskonsulent og rådgiver i Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) ved Sørlandet sykehus HF siden 2011
  • Har siden 1999 undervist om brukerperspektivet ved flere av våre universiteter og høgskoler
  • Landsstyremedlem i Mental Helse 2001-2006

Kommenter:

Mer om

kunst.og.kultur relasjon kriser debattinnlegg ulykker.og.katastrofer helsefremming.og.forebygging selvmord

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen