Publisert: 28. mars 2014.   Endret: 25. november 2015
PIC_5561 (2)

Hege Guerch peker på forskjellen på en psykose og en nær-psykotisk krise. (Foto: Odd Volden)

Psykoseutsatt[i]

Psykoseutsatt[i]

Vi som opplever psykiske problemer må få større mulighet til å definere hva som er problemet til en hver tid.

Hege Guerch er født 1961 i Tromsø og er utdannet fagoversetter. Hun har de siste 20 årene bodd i Oslo og jobbet ved Huseby kompetansesenter, hvor hun har tilrettelagt lærebøker for synshemmede elever. I en alder av 35 år ble hun rammet av psykose, og fikk etter hvert diagnosen paranoid schizofreni.

Dette får vi vite på baksiden av Hege Guerchs bok Psykoseutsatt. Om mitt liv og mine erfaringer i psykiatrien (Kolofon Forlag, 2012).

Hege Guerch skriver kort, ujålete og sympatisk om livet sitt. En av bokas styrker er at den gir et bilde av en velutdannet og engasjert borger som tilfeldigvis også er psykoseutsatt.

Nyansert om møter med psykiatrien

Guerch skriver nyansert om sine møter med psykiatrien. Hun benekter ikke at hun har hatt behov for hjelp og at hun tidvis har fått hjelp, men hun er også tydelig på hva som ikke har fungert og hva som burde vært endret på.  

For meg, som de siste årene har vært opptatt av at vi som opplever psykiske problemer ikke bare skal få mene noe om tjenestene, men også skal ha større mulighet til å definere hva som er problemet til en hver tid (fenomenene), er det spesielt interessant å lese Guerchs betraktninger om forskjellen på en psykose og en nær-psykotisk krise:

Normalt bygger en psykose seg opp over lang tid, gjerne 4-6 måneder. Spesielle omstendigheter kan gjøre at det går raskere. Jeg forestiller meg at man går langs en vei, og i enden av veien ligger psykosen. Veien er lang, og man har god tid. Rundt omkring er det trær og blomster, og det er ganske vakkert.

Etter hvert som man går langs veien, blir man mer og mer påvirket av psykosen som ligger ved veiens ende. Til å begynne med bare litt, nesten umerkelig, så blir påvirkningen stadig sterkere. Psykosen har en ring rundt seg, en klar grense. Så lenge man ikke trår over denne grensen, er man ikke psykotisk, etter min definisjon. Man kan nærme seg grensen. Man kan komme svært nær grensen, så nær at noen av symptomene slår gjennom...I det stadiet er man fortsatt ikke psykotisk, men man er i det jeg kaller en ”nær-psykotisk krise”...

Noen ganger kommer man bare til den nær-psykotiske krisen, så snur man og går tilbake. Andre ganger fortsetter man på veien og trår over grensen til psykosen...Dette vedvarer over tid, noen dager, noen dager, kanskje en måned. Så snur man og går tilbake...Man kan tidfeste ganske nøyaktig når man gikk inn i psykosen og når man kom ut av den igjen.

Psykiaterne har en videre definisjon av psykose enn det jeg har. Det psykiaterne kaller psykose omfatter både det jeg kaller psykose og det jeg kaller en nær-psykotisk krise. Pussig. Jeg synes det er to så atskilte fenomener at man bør kalle dem med forskjellige navn. Psykiaternes definisjon av psykose blir så ullen at jeg lurer på hvordan de egentlig kan avgjøre om en pasient er psykotisk eller ikke.

(...)

I følge sykehuset har jeg hatt tre psykoser. I følge meg selv har jeg hatt en psykose og to nær-psykotiske kriser. (Guerch, 2012, s. 48-50)

Innenfra- og utenfraperspektivet

Det er sjelden vi får presentert forskjellen på innenfra- og utenfraperspektivet så presist som dette. Jeg har ikke selv vært psykotisk, men jeg kjenner igjen den store forskjellen mellom mitt og behandlernes syn på hva jeg lider av fra egen behandlingshistorie.

Hege Guerch viser oss hvor langt vi har igjen i institusjonene, samtidig som hun gjennom sine presise beskrivelser av fenomenene og tjenestene bidrar til å gjøre det lettere å fortsette kampen for å endring.

Hege Guerchs beskrivelser fra legevakta og fra skjerming på sykehuset er sterk kost. Guerch er befriende tydelig i sine konklusjoner: Møt aldri på legevakta alene! og For meg var det (skjerming) ikke behandling, men tortur. Det er fristende å gjengi flere lengre passasjer fra boka, men jeg synes heller du skal kjøpe boka, eller låne den på biblioteket (hvis de ikke har den: be dem om å kjøpe den inn!), og lese selv (boka kan kjøpes her).

Medaljevinnerne

Frank Grude er en annen borger med brukererfaring som har skrevet bok. Siden jeg både har skrevet et forord til boka, vært konsulent på boka og blir takket i forfatterens forord, ville jeg vært dundrende inhabil om dette var en bokanmeldelse. Men siden jeg ikke har økonomiske eller andre interesser i boka, og siden dette ikke er en bokanmeldelse, velger jeg likevel å omtale boka kort:

Medaljevinnerne. En dristig bok om hvordan livet kan leves og overleves har noen fellestrekk med Psykoseutsatt, men det er også mye som skiller bøkene fra hverandre. Noen linjer fra mitt forord kan kanskje illustrere dette:

I Medaljevinnerne får vi følge Frank Grude i gode og onde dager. Det er etter hvert mange med pasient- og brukererfaring fra psykisk helsefeltet som har skrevet om sine opplevelser med lidelse og tjenester. Det er etter hvert blitt klart for de fleste, også tjenesteprodusentene, at egenerfaring fra psykisk helsefeltet kan være en kvalifikasjon.

Men Frank Grude er blant de første til å gi oss en biografisk, sammenhengede og levende beskrivelse av veien fra lidelse til kompetanse og av hvilke formidable muligheter som ligger i systematisering av likemannsarbeid, selvhjelpsgrupper og pedagogiske tilnærminger på psykisk helsefeltet.

Frank Grude tør mer enn de fleste

Vi har også mange likemenn, erfaringskonsulenter, undervisere og medforskere i brukerbevegelsen. Men det er kanskje ikke så mange av oss som har hatt ambisjoner om både å drive egen utdanning og egen klinikk. Frank Grude er en av dem som tør bevege seg inn på også disse områdene.

Enten vi kaller det likemannsarbeid, egenerfaringsbasert behandling eller samterapi - det er spennende å tenke i retning av at vi kanskje kan bidra også i det som tradisjonelt har vært kjernevirksomheten i spesialisthelsetjenesten: behandling. Medaljevinnerne bør leses av mange grunner - for meg personlig er Frank Grudes vilje og evne til å tenke og handle stort den viktigste.

 


[i] Denne artikkelen er en bearbeidet versjon av artikkelforfatterens blogginnlegg Fra sommerbunken (publisert 17.08.2012, lest 28.11.2013)

Odd Volden
  • Erfaringskonsulent og rådgiver i NAPHA siden 2011
  • Erfaringskonsulent og rådgiver i Avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) ved Sørlandet sykehus HF siden 2011
  • Har siden 1999 undervist om brukerperspektivet ved flere av våre universiteter og høgskoler
  • Landsstyremedlem i Mental Helse 2001-2006

Kommenter:

Mer om

brukerkunnskap recovery behandling.i.psykisk.helsearbeid brukererfaringer

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen