For lite sex, drugs og rock’n roll i behandlingsplanene?

Publisert: 23. oktober 2014
Oppdatert: 14. oktober 2015
Alain Topor, psykolog, forsker og foredragsholder  - på Samhandlingskonferansen 2012

FOREDRAG: Alain Topor holdt et foredrag med tittelen "Recoverybasert praksis- hva innebærer det?" for KS Læringsnettverk.

FOREDRAG: Alain Topor holdt e...

For lite sex, drugs og rock’n roll i behandlingsplanene?

-Det finnes ikke noen statistisk bevist sammenheng mellom behandlingsinnsatser og det å komme seg fra alvorlige psykiske forstyrrelser. Folk kommer seg uavhengig av det. Det kan være lite "kult" i behandlingsplanene, sier professor Alain Topor i et foredrag for KS Læringsnettverk.

Individet er den viktigste eksperten på sine egne problemer, heter det. Men, mener vi virkelig at brukeren er den sanne eksperten og tar vi det dermed til følge ved å inkludere ham eller henne når vi skal legge en behandlingsplan? Da trengte vi vel ikke å snakke om det, slik vi gjør her i dag? Det ville vært overflødig. Det er Alain Topor, forsker og psykolog som spør.

18. september 2014 holdt Alain Topor et foredrag med tittelen "Recoverybasert praksis- hva innebærer det?" på den første samlingen i KS-Læringsnettverk for lokalbasert psykisk helse og rus i Oslo.

Stoler lite på hverandre

Det er tydelig at behandlerapparatet og de som mottar tjenestene har liten tillit til hverandre, hvis en tar inn over seg eksemplene Topor trekker frem:

I svar fra undersøkelser gjort i forskning, og i sitater hentet fra ulike diagnoseverktøy, er det ikke uvanlig med beskrivelser som samtidig trekker brukerens medvirkningsevne i tvil:

- «Er sunket inn i sin egen verden», eller «er forstyrret» eller «har en forstyrret virkelighetsoppfatning».

Topor konkluderer med at hjelpeapparatet virker spaltet i synet på brukerne. På den ene siden omtales brukerne som ekspertene - på den annen side karakteriseres de som i eksemplene ovenfor.

Berører ikke essensen

Men, tilliten er sviktende også den andre veien. Alain Topor siterer en mann som etter mange år i psykiatrien uttalte at han nå gikk rundt i byen og kjente at han var seg selv, at han var tilbake.

-«Det er kult. Jeg har hatt problemer siden også, men det har alle. Behandlingsplaner har jeg sett mange av. Jeg savner liv, litt sex, drugs and rock and roll. Det er mye om å stå opp, vaske seg, rydde og så videre. Er det det som er livet? Er det det som er målene? Det er lite kult i behandlingsplanene.»

Kan ikke "komme seg" alene

En bedringsprosess er en individuell prosess og den er sosial. Det er ikke bare den ene som må endre seg. Også omgivelsene kan komme til å måtte endre seg. Eller, de må endre seg. Det er en del av bedringsprosessen.

-Omgivelsene må også komme seg, ikke minst pårørende. De må komme seg, slik at de kan være til hjelp - eller ikke til hjelp, sier Topor.

Han illustrerer poenget ved å fortelle om bedringsprosessen til en kvinne, hvor ektemannen var til stor hjelp i bedringsprosessen. Bedringen resulterte imidlertid i at paret valgte skilsmisse. Endringen av roller ble for utfordrende for dem.

Til hinder for bedringsprosesser

Personalet må også komme seg, i form av å endre seg.

Så fort vi gjør noe som hjelper, bryter vi relasjonen til brukerne. Det er det vanlige. Systemet krever det. Vi sender folk videre. Men, dette ødelegger bedringsprosessen, mener Topor.

Bedre i U-land enn i I-land

Topor viser til flere studier om forekomst av schizofreni, og bedring, målt ut fra ulike kriterier. Han hevder at det ikke fins statistisk sammenheng mellom behandlingsinnsatser og å komme seg fra alvorlige psykiske forstyrrelser. Folk kommer seg uavhengig av det.

-I utviklingsland kommer en seg mer. En får medisiner i akutt krise, mens en i I-land får en langvarig medisinering, noe som kan være problematisk, sier han.

Placebo

I våre I-land møter vi pasienten med et syn preget av genetiske forklaringsmodeller, eller ser sykdommen som resultat av hjerneskade, eller som følge av at en er skadet i barndommen. Det gjør at vi ikke vet hva vi skal gjøre, og møter pasienten med en negativ holdning.

-I U-land går mange til magikeren, som gjør mye rart. Han ser symptomene som resultat av at noen vil deg vondt, og ber deg kutte halsen på noen kyllinger for å bli bra. Og, det virker!

Det er noe ved dette, som også vi er blitt mer opptatt av.

-Placebo viser seg å være mer og mer viktig, når det gjelder depresjon er placebo like viktig som medikamenter, hevder Topor.

Å komme seg ved en tilfeldighet

Bedring fra psykiske problemer er tilfeldig og avhenger av fire essensielle livsgrunnlag: materielle forhold, individet selv, «viktige andre» (nettverket rundt) og det å oppleve tilværelsen som meningsfull.

Materielle forhold, som for eksempel bolig er viktig for å komme seg, sier Topor og viser til Marit Borgs forskning på recovery. Selv leder Topor en studie hvor foreløpige resultater tyder på at 500 kroner ekstra i måneden kan vise seg å bedre symptomene ved alvorlig psykisk sykdom.

-Hvis personen selv er ikke sterk, trenger en noe mer for å oppleve bedring. De «viktige andre» i et menneskes liv og i en bedringsprosess kan for eksempel være de pårørende, personalet, en hund eller troen på Gud.

Å bygge livshistorie tar tid

Om en rammes av alvorlige problemer, kan det forklares som et sammenbrudd i livet. Det vi kan gjøre er å snakke om livshistorien til den det gjelder. Når en gjør det, lytter, spør etter sammenhenger og under seg, kan det bidra til å bygge mening, spinne en rød tråd, som gjør det lettere å gå videre. En skaper seg en forklaring som kan hjelpe.

-Mening eller forklaring er det rette, ikke sannhet. Vi trenger en historie, og til det trenger en tid, sier Topor.

Råd til helsearbeideren

-Be folk utdype det de sier. Det er viktig at de får fortelle hva som er bra for dem. Noen ganger kan det være ting som ligger utenfor regler og rammeverk for stillingen vår som kan være det som hjelper brukeren videre i livet, sier Topor.

Fra forskningen han har gjort, viser han eksempler på avgjørende handlinger fra psykisk helsearbeidere:

En bruker fikk en rose i gave fra kontaktpersonen sin, for å ha mestret å gå på jobb. En annen fikk låne penger fra sin behandler.

Dette var avvik fra reglene, men avgjørende for brukerens bedringsprosess.

KS Læringsnettverk - psykisk helse og rus

KS og Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten startet høsten 2014 et læringsnettverk for kommunene på tjenesteområdene rus og psykisk helse.

Visjonen er å snu tenkingen fra Hva er i veien med deg?” til Hva er viktig for deg?” med vekt på det gode pasientforløpet.

  • Utvikle gode og helhetlige pasientforløp i kommunene
  • Forbedre overgangene i bruker-/pasientforløp
  • Styrke brukerens opplevelse av mestring
  • Styrke brukerens rolle i forbedring av bruker/-pasientforløp
  • Styrke forbedringskompetansen hos ledere og medarbeidere

Læringsnettverkene, som er finansiert av Helsedirektoratet, arrangeres og ledes av KS i tett samarbeid med Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenestene. 

Prosjektgruppen består i tillegg av representanter fra A-Larm, Mental Helse, Erfaringskompetanse og NAPHA.

Kommunene møter i nettverket med egne «forbedringsteam», sammensatt av de ulike tjenestene i kommunen, brukerrepresentant og samarbeidsparter som DPS og NAV.

 

Kommenter:

Mer om

brukermedvirkning inkludering recovery foredrag psykologer.i.kommunene ks.læringsnettverk

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen