Hva er psykiatrisk behandling?

Dag Coucheron, lege, spesialist i psykiatri, psykoanalytiker og veileder i psykoterapi
HVA INNEBÆRER det å forsøke å hjelpe et medmenneske som er fortvilt, angstfylt, forvirret og hallusinerer, som har suicidale planer og er hjelpesøkende og rådløs?
Først og fremst tid. Denne tiden må brukes til å forsøke å forstå pasienten og vedkommendes forhistorie og sjelsliv. Bare det faktum at en fagperson setter seg ned og prøver å lytte, er i hvert fall delvis helbredende.
EMPATI. Dernest må pasient og behandler finne en samarbeidsplattform, en slags felles forståelse av problemer og måter å tenke sammen på. Slikt tar naturligvis tid, men det er min uærbødige påstand at dette på lang sikt tar mye mindre tid og koster mindre for samfunnet enn rask diagnosesetting og kjemoterapi. Jeg hevder også at tålmodighet og empati er nyttigere for pasienten enn kvikkfix-diagnoser og nevroleptika.
Tålmodighet og empati bør være grunnlaget; grunnholdningen for alle som arbeider innen psykiatrien. Fokus bør være på den enkelte pasientens spesielle livssituasjon. Ikke på diagnoser!
MEDISINER. Bruk av nevroleptika bør holdes så lavt som overhodet mulig, ikke minst fordi man ved å forsøke å forstå en pasient som er medisinert ofte umuliggjøres av en diagnose og medfølgende kjemisk intervensjon. Vi vet rett og slett ikke hva som skyldes pasientens nevrokjemi etter inntak av tabletter, og hva som skyldes pasientens psykiske tilstand.
Opp gjennom årene har jeg sett mange eksempler på at en pasient har blitt diagnostisert som schizofren etter inntak av nevroleptika, fordi nevroleptika passiviserer og tilstanden kan minne om schizofreni. Vi bør slutte å tro på at det finnes spesifikke kjemiske midler som virker på klart avgrensede sykdomsgrupper. Likevel bør vi ikke helt unnlate all behandling med psykofarmaka, i hvert fall ikke ennå.
Årsaken til at legen tror på diagnoser og kjemoterapi, er at vi ikke har klart for oss forskjellen på en diagnose som bygger på objektivt verifiserbare kriterier, som røntgenbilder, laboratorietester og sanseinntrykk, som kan verifiseres av de fleste observatører. Her tar jeg ikke stilling til alle fallgruvene i somatikken.
OBJEKTIVITET. Psykiatrien er heftet med så mange subjektive faktorer at en noenlunde objektiv holdning blir umulig i de fleste tilfellene. I praksis kan samme pasient få ulike diagnoser fra flere av behandlerne vedkommende er i kontakt med. Ikke bare det; den samme psykiateren kan i løpet av relativt kort tid selv komme frem til at pasienten lider av flere sykdommer som gjensidig utelukker hverandre, eller at pasienten lider av så mange ulike sykdommer at man helt mister fokus på hvordan pasienten egentlig har det.
Riktig ille blir det når klart feilaktige diagnoser ligger til grunn for en terapi med tabletter som forverrer pasientens liv, slik for eksempel en feilaktig schizofreni diagnose ofte gjør.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2015