Det er tirsdag morgen litt over 8. Har time hos tannlegen kvart over og kjenner det med en gang jeg kommer inn i lokalet - lukten av tannlegekontor. På venterommet sitter flere nervøse personer med en viss avstand til hverandre. De møter frykten i hvitøyet med et gammelt Se & hør blad eller med å taste på smarttelefonen. Ingen ser på hverandre, stemningen er til å ta og føle på.

Jeg blir ropt opp og prøver etter beste evne å legge igjen bekymringene på venterommet. Nesten helt uten hell, selvfølgelig. På plass i tannlegestolen tar jeg meg selv i å kjenne at jeg er anspent i hele kroppen, hendene er stramt knyttet. «Gap opp!», sier tannlegen. Så går det slag i slag. Bildene viser ingen hull og angsten roer seg litt i tiden frem til lyden av pussemaskinen kommer. «Dette går jo over all forventning» tenker jeg mens jeg prøver å slappe litt av i kroppen, løse opp et forknytt legeme. Tannlegen forsøker å skape god stemning, mens jeg prøver å smile etter beste evne - å le blir for vanskelig.

Nevermindlesness

Tar meg til og med i å lytte ordentlig etter musikken som blir spilt på radioen - være litt mindful mens jeg lukker øynene, først Bruce Hornsby and the Range med «The way it is» - for det er jo nettopp det det er. Det finnes ingen vei utenom. I hvert fall ikke for tennenes skyld. Videre med Joan Osborne og «(What if God was) One of us» som minner meg på om at Gud finnes og har tenner, så må han også til tannlegen i ny og ne. Det må vi alle, Gud og hvermann. 

Hva har du i bagasjen?

Hvis vi spoler tida litt tilbake til før tannlegebesøket, så vil nok en del mennesker i en slik situasjon ha bekymringer i forkant – noen i flere uker, andre kvelden før med noen oppvåkninger i løpet av natta og gjerne samme dag det skal skje. Bekymringene er bilder av hva vi ser for oss og tenker skal skje i selve situasjonen; altså tannlegebesøket, og dette er basert på tidligere erfaringer. Har du dårlige erfaringer fra tannlegebesøk, for eksempel med boring, rotfylling, at du ikke har fått bedøvelse, møtt en hardhendt tannlege og så videre, så vil du sannsynligvis være mer bekymret i forkant. Noen er så bekymret for å gå til tannlegen at de rett og slett lar være i mange år, mens tennene stadig forfaller. Det kalles unngåelse.

Kjempe eller flykte?

Når vi står overfor en trussel, enten den er reell eller opplevd, så skjer det noe i kroppen, noen fysiologiske reaksjoner. Kroppens kamp/fluktsystem aktiveres, og du kan i større eller mindre grad merke at følgende skjer:

• Forhøyet hjerteaktivitet med økt puls og blodtrykk for å øke oksygentransport i blodet, og dermed kroppens energiforsyning.

• De store muskelgruppene som har mest behov for energi i forbindelse med kamp/flukt-responsen prioriteres, mens blodet føres bort fra hud, fingre og tær.
• Gjennom sansene, særlig syn og hørsel, blir en ekstra oppmerksom på mulige trusler ved såkalt trusselmonitorering.
• Hyperventilering – for å transportere oksygen ut til kroppen puster en mer overfladisk og hurtigere, noe som kan gi kvelningsfornemmelser, pustevansker og brystsmerter.
• Økt svette for å kjøle ned kroppen etter den økte varmeproduksjon som skjer i kroppen.
• Fordøyelsen nedprioriteres, noe som kan føre til kvalme og tørrhet i munnen.

Her kan du se et videoklipp om hva som skjer i hjernen når vi opplever en trussel.  

Aksept innover, fokus utover

”Den som sliter med angst vil søke å unngå den fryktede situasjonen, eller flykte fra den når angsten oppstår”, skriver Torkil Berge og Arne Repål i boken Trange rom og åpne plasser. Trygghetssøkende strategier, eller triks en bruker i et forsøk på å kontrollere og redusere angsten, kan gi en kortvarig opplevelse av kontroll, men neste gang du oppsøker en tilsvarende situasjon vil angsten være like stor og i verste fall enda større. For å mestre angsten må derfor en person som sliter med angst kutte ut triksene - noe som vil føre til en økt kroppslig aktivering og videre klare å ”stå i det” til angsten har nådd toppen og er på vei ned. Det beste rådet en kan gi til mennesker med angstplager blir derfor ”aksept innover, fokus utover”. Aksept innover betyr at en må si til seg selv når den kroppslige aktiveringen øker, at dette er bare symptomer på angst og at det er ikke farlig. Fokus utover handler om å vende oppmerksomheten mot gjøremål og oppgaver i selve situasjonen.

Lytt til musikken

Under et besøk hos tannlegen vil en kanskje kjenne at angsten kommer og er særlig sterk i starten, før du blir ropt opp, når du akkurat har satt deg i tannlegestolen og når du hører lyden av at boret eller pussemaskinen kommer. Aksept innover betyr da at de kroppslige reaksjonene bare er tegn på angst og ikke er farlig, mens fokus utover kan være å prøve å ha kontakt med tannlegen og å fokusere på musikken som spilles på radioen; gjerne legge merke til teksten eller hvordan de ulike instrumentene lyder.

Møt ubehaget

Å gå til tannlegen er for de aller fleste et besøk som man ikke gleder seg kjempemye til. Det er forbundet med et visst ubehag. Hvis man har hatt negative opplevelser hos tannlegen tidligere så er unngåelse aldri en god løsning, da det bidrar til å opprettholde angsten. Dette fordi at å gå til tannlegen blir forbundet med en trussel og noe veldig ubehagelig. Man må lide for skjønnheten, og et fint smil kommer ikke gratis. Så kanskje må man gjennom et lite hav av ubehag en gang i blant. For det er det verdt når alt kommer til alt - bare spør tennene dine!