Variabel registrering av tvang – hvorfor?

Anne Kristine Bergem, leder i Norsk psykiatrisk forening
Ola Marstein, spesialrådgiver i Norsk psykiatrisk forening
VI HAR MED stor interesse lest VGs grundige arbeid om omfanget av tvang og den svært variable registreringen av tvang. Vår forening organiserer 1450 spesialister i psykiatri. Sammen med cirka 650 psykologspesialister er disse de «faglig ansvarlige for vedtak» som utfører den overveiende delen av tvangsbruk i psykiatriske sykehusavdelinger og distriktspsykiatriske sentre, både formelt og praktisk. Oppgavene består i å vurdere personers tilstand opp mot de kravene som psykisk helsevernloven stiller, og iverksette og dokumentere de tiltakene som er nødvendige innenfor det loven hjemler.
Dilemmaene rundt tvangsbruk er godt beskrevet i VGs artikler. Vi ønsker å se på hvordan ansvar er ivaretatt på de ulike nivåer; den enkelte vedtaksansvarlige psykiater eller psykologspesialist, avdelingens ledelse, helseforetaket, sentrale helsemyndigheter og kontrollkommisjonene. Hva motiverer disse til hvilke handlinger?
Les også: Overrasket over tvangsmiddelbruk
KVALITET. Den enkelte psykiater er først og fremst drevet av ønsket om å hjelpe sin pasient i håndteringen av en alvorlig psykisk lidelse over tid eller i en akutt situasjon med fare for pasientens eller andre personers liv og helse. Vi ønsker å tilby kvalitet i arbeidet. Som ved alle sykdommer gjelder at forebygging, tidlige tiltak og langsiktig planlegging er best egnet til å fremme menneskers evne til å leve selvstendige liv selv om de har en alvorlig, krevende tilstand. I noen tilfeller kommer man likevel ikke utenom å bruke tvang – men det må være så sjelden som mulig.
Her tror vi erfaringene fra Stavanger som nevnes i VG (26. april), er sentrale: Stabil bemanning av spesialister, ikke vikarer og ufaglærte, er effektive midler – og de er mulige å få til.
Men dette krever at ledelsen i avdelingen og på sykehuset – helseforetaket – tar oppgaven alvorlig og bruker de nødvendige faglige og økonomiske ressurser for å løse den. Lovisenberg sykehus i Oslo har klart å redusere beltelegging med 85 prosent på ett år. Det er et godt eksempel på at det er mulig å redusere bruk av mekaniske tvangsmidler når medarbeidere på alle nivåer er involvert.
ÅPENHET. Gjør foretaksstrukturen at alle ledelsesnivåer opplever seg tjent med å feie vanskelighetene under teppet for ikke å fremstå som dårlige ledere?
Vår forening vil hevde at sykehusenes tjenester og tilbudet til pasienter og brukere blir best når det er åpenhet om de vanskelige faglige utfordringene mellom de praktiserende fagfolkene på gulvet og ledelsen fra avdelingsnivå og oppover. Ingen bør bli stående alene med ansvar og komme i en syndebukkrolle. Vi kan lære av dem som bruker lite tvang. Det er også viktig at brukerorganisasjonene er med på å finne gode løsninger.
Vi oppfordrer derfor våre medlemmer til å si fra om problemer og behov, først og fremst lokalt, men også til Norsk psykiatrisk forening.
Nærhet og tillit i felles problemløsing er den beste forutsetning for kvalitet i tjenesten. Denne nærheten mangler enkelte steder, men det kan se ut som Vestre Viken, der de nettopp har satset på å etablere rutiner som fungerer helt fra gulvet og opp til Norsk pasientregister (NPR), har funnet gode arbeidsmåter.
GAMMELDAGS. Det har i mange år vært kjent at datasystemene for elektronisk pasientjournal har mange hindringer når det gjelder å sende registrering inn til NPR. Helse Midt-Norge RHF har tilsynelatende de største vanskene, og systemet virker aller mest tungvint der. Samtidig fører alle avdelinger fortsatt de lovpålagte, håndskrevne protokollene med spiralrygg som leses av de lokale kontrollkommisjonene annenhver uke. I moderne tid synes dette å være unødvendig gammeldags. På St Olavs hospital har de nylig bestemt seg for å engasjere flere merkantilt personale slik at disse nøyaktige rapportene kan overføres til datasystemet.
Det lar seg altså gjøre, selv om det er tungvint – men hvorfor har det ikke skjedd før?
DISHARMONI. De 55 lokale kontrollkommisjonene har store fullmakter til å fastsette praksis i sine områder. Men hvor viktig skal «lokaldemokratiet» være når forskjellene fra sykehus til sykehus er så store som det nå avdekkes? Her har sentrale myndigheter det største ansvaret, når kommisjonene ikke selv klarer å harmonisere praksis.
Det er i det hele tatt vanskelig å forstå at helseforetakene ikke har prioritert solide og sannferdige rapporter til sentrale helsemyndigheter, når alle helseministre har lagt så stor vekt på å kjenne og redusere omfanget av tvangstiltak. Hvorfor blir ikke dette fulgt opp i styringskjeden oppover?
Var det kanskje ikke så nøye likevel?
Ingen oppgitte interessekonflikter