Publisert: 10. august 2016.   Endret: 11. august 2016
Solveig Bartun Rob

PÅ TOPP 10: Med artikkelen Medmennesker er den beste medisin ble Solveig Bartun Rob (bildet) blant de 10 beste av 140 deltakere i en skrivekonkurranse i Bergens Tidende i sommer. FOTO: Privat.

-Medmennesker er den beste medisin

-Medmennesker er den beste medisin

Pleiere som viste empati, formidlet håp og ikke hadde svaret på alt hjalp Solveig Bartun Rob ut av angst og depresjon og tilbake i jobb.

-La oss ikke være så opptatt av å forstå oss på andre og gjette oss til hva de trenger. La oss heller sette oss ned med den enkelte pasient og lytte, og være til stede for dem som trenger oss. Behandle våre pasienter akkurat slik vi selv vil bli behandlet, skriver Bartun Rob i artikkelen Medmennesker er den beste medisin.

-Tema folk er nysgjerrig på

Bergens Tidende har kåret Bartun Robs artikkel til en av de 10 beste av 140 innsendte tekster i en skrivekonkurranse for nåværende og tidligere pasienter, pårørende og ansatte ved Haukeland Universitetssjukehus.

-Jeg tror artikkelen nådde så høyt opp i skrivekonkurransen i Bergens Tidende fordi det er et tema folk kjenner seg igjen i og er opptatt av. I tillegg er den personlig. Jeg tar opp tema som angst og depresjon, elektrosjokkbehandling med mer, og skriver om hva som hjelper. For mange er mye av dette tabu, men tema som folk er nysgjerrig på og vil vite mer om fordi de gjerne har vært der selv eller kjenner noen som sliter med nettopp dette, sier Bartun Rob til napha.no.

Motbeviste dystre spådommer

Hun forteller i artikkelen om hvor ulikt behandlet hun har blitt, fra hjelpere som har tent håpet i henne, til de som sa at dette er noe mange må slite med livet ut og at hun trolig ikke ville klare å jobbe igjen.

-Jeg har motbevist begge disse tingene. Jeg er frisk, og jeg er i jobb. Alle mennesker trenger håp og at noen tror på en og sier at ting vil bli bedre. Håp omdannes ofte til energi, skriver Bartun Rob.

De som tør å vise svake sider

Hjelpere som våger å vise sine egne svake sider og ikke ikler seg en ekspertrolle, er de som har hjulpet henne best.

-Hvem vil vel åpne seg for vellykkede, perfekte mennesker, spør hun.

Hun forteller om en hjelper som satte seg ned med henne, tok hånden hennes og sa «jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si.»

-Men han satt der og var til stede, og det hjalp. Jeg hadde mistet mange jeg var glad i og opplevd kriser i livet. Satt på gulvet og gråt. Denne pleieren satte seg ned på gulvet med meg. Var et virkelig medmenneske, skriver Bartun Rob.

Frykt for elektrosjokk

Hun har fått 14 behandlinger med elektrosjokk (ECT).

-Under første behandling var jeg redd, og sykepleieren som fulgte meg, satt ved sengen min og lovet å sitte der når jeg våknet av narkosen. Det første jeg så da jeg våknet, var ham. Han holdt løftet han ga meg, og satt der. Han var der for meg. Det betydde så mye, skriver hun.

Kollega med tidligere hjelper

Som erfaringskonsulent ved Kronstad DPS jobber hun i dag sammen med den som var hennes primærkontakt da hun var innlagt.

-Hun var så sta. Sto ved sengen min og sa at hun ikke kom til å gå før jeg sto opp. Jeg slet veldig med å komme meg opp om morgenen, men hun hjalp meg. Hun fikk noen sure bemerkninger, og jeg ville bare gi opp. Jeg var full i angst, men hun sa at hun nektet å gi meg opp. Hun sa hun så potensial i meg, forteller Bartun Rob i artikkelen.

Gir andre håp

Til napha.no sier hun at det både er godt og viktig for henne å dele sine historier ved å skrive.

-Jeg har alltid likt å skrive, og for meg er det og en slagst terapi å få ut tanker, følelser og meninger. I tillegg kan mine erfaringer hjelpe andre, og det som skrives kan lett deles gjennom for eksempel sosiale medier der det når mange. Jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger fra ulike deler av Norge fra personer som sier det jeg skriver gir dem håp, og at det hjalp dem å lese det. Jeg ønsker virkelig å hjelpe andre med mine erfaringer.

-ER ikke min diagnose

-Hva er de viktigste endringene du ønsker deg innen psykisk helsetjenestene, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten?

-Mer medmenneskelighet, omsorg, samarbeid og ikke minst pasienten i fokus. Alt for ofte er diagnosen i fokus. Jeg ER ikke min diagnose. Jeg er et menneske som trenger omsorg, medfølelse og håp. Samtidig trenger vi mer samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Den som er pasient må bli skrevet ut til noe, og individuell oppfølging er viktig. Og det er viktig å involvere pasienten selv i planene. Det er tross alt pasientens plan, avslutter hun.

Kommenter:

Mer om

nyheter brukererfaringer erfaringskonsulent

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen