Vi kan ikke piske ungdom friske

Innlegg: Anders Skyrud Danielsen, helsepolitiker for Miljøpartiet De Grønne og masterstudent i internasjonal folkehelse ved Det medisinske fakultet, UiO

DET BLIR STADIG mer vanlig med psykiske plager og sykdommer på grunn av stress hos unge. I stedet for å innse problemet, legger foreldregenerasjonen og regjeringen stein til byrden. I VG (23.10-2016) slår professor i barnepsykiatri, Trond H. Diseth, «alarm». Han forteller om en ubehagelig virkelighet fra sykehusene: Antallet barn og unge som legges inn med stressrelaterte sykdommer, øker dramatisk.

Det er på tide med et krafttak for unges psykiske helse.

NOE ER GALT. Fra tidligere har UngData-undersøkelsen, der unge selv rapporterer, vist tilsvarende resultater. Men også solide tall fra Reseptregisteret og Levekårsundersøkelsen forteller samme historie: Forekomsten av psykiske plager og psykiske lidelser hos barn og unge øker i samfunnet. Nå støtter altså tallet på innleggelser fra sykehusene denne antakelsen.

Det er ikke bare hysteri. Det er heller ikke bare de unge som er late. Det er noe med samfunnet vårt som påfører barn og unge plager som er så sterke at de oppsøker helsevesenet for å få hjelp.

SÅRBARHETEN. Fra forskningen vet vi en del om hvilke faktorer som kan bidra til at noen utvikler psykiske plager. Noe handler riktignok om en biologisk eller genetisk sårbarhet, men trolig handler størsteparten av årsaken om forhold rundt den enkelte. Det kan være mobbing, forventninger det er umulig å oppnå, følelsen av sosial isolasjon eller traumer. Ofte er det flere faktorer samtidig, og man blir utsatt for krysspress. Kryssende og delvis motsettende forventninger.

Mange i foreldregenerasjonen tenker sikkert at barn og unge har hatt det tøft i alle tider. Det er til tider fantastisk å vokse opp, til tider vondt. Noen tenker kanskje at de hadde det hardt der de sto og plukka poteter i høstferien, eller kjempet seg gjennom en skole med strengere disiplin og mindre medbestemmelse.

EKSPONERINGEN. Forskjellen nå er den komplekse virkeligheten unge står overfor. Prøv for eksempel å stå og plukke poteter i høstferien samtidig som du skal dele det på sosiale medier, få konstante drypp av bekreftelse, se ut som Sophie Elise, tenke på hva du skal bli – og engasjere deg frivillig i en kul organisasjon. De unge er heldige, som har «alle muligheter», sies det gjerne. Få ting er mer stressende enn å bli fortalt at det eneste hinderet mellom deg og statsministerposten er din egen innsats og vilje.

Det har alltid vært tøft å være ung, men nå er det annerledes. Å vokse opp samtidig som man er konstant tilkoblet og eksponert, er et nytt eksperiment, og resultatene er nedslående.

Politikerne snakker riktig nok om unge og psykisk helse til stadighet. Det er et trendy tema. Det viser seg allikevel først og fremst å handle om trend, og mindre om faktisk engasjement.

STATSRÅDENS PISK. Da denne regjeringen ble møtt med problemet, at unge var hjemme fra skolen, svarte Torbjørn Røe Isaksen med pisken og innførte den såkalte fraværsgrensa. Bak ligger ideen om at de slappe og late ungdommene vil skjerpe seg, bare pisken er truende nok. Ideen har båret sten til byrden og sendt en generasjon frisk ungdom til legekontorene for å få «dokumentasjon». Sånn ser mislykket symbolpolitikk ut.

I stedet for tvang og pisk kunne våre politiske ledere ha vist faktisk lederskap. De kunne ha gått foran for å redusere det skadelige stresset i samfunnet vårt. Det er vanskelig når samfunnet åpenbart ledes av dem som har tålt trykket og stått imot stresset.

Mange husker fortsatt daværende statsminister Kjell Magne Bondevik, som sykmeldte seg etter å kjent på presset. Vi trenger igjen ledere som Bondevik. Som tør å gå foran med gode holdninger istedenfor tvang og pisk slik Røe Isaksen gjør.

TA GREP! Vi er på vei inn i en tid nå der vi blir stadig færre i arbeid for hver som har behov for omsorg. Det blir enda færre mennesker i arbeid dersom vi skal få varige skader av stress før vi kommer ut i arbeidslivet. Det haster med å finne tiltak som kan redusere krysspresset unge opplever.

Å redusere presset på unge, handler riktig nok om holdninger, men også om spesifikke løsninger som for eksempel kurs i skolen, tydeligere skille mellom jobb og fritid, rådgivning til unge, merking av retusjert reklame og lavterskelsamtaler hos helsesøster eller helsestasjon.

Tallenes tale er klar: Økningen i unges psykiske vansker er ikke ubegrunnet sutring. Vi må snart gjøre livet lettere for unge og fjerne noe av det som gjør unge utsatte for psykiske plager. Da trenger vi ledere som klarer å lede.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er medlem av helse- og sosialkomiteen i Bydel Gamle Oslo for MDG og et tilsynsutvalg for tre ulike helseinstitusjoner i Bydel Gamle Oslo

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 19/2016