Endret: 31. januar 2017
psykologer i trondheim

VARIERT OG SPENNENDE ARBEIDSDAG: Når psykologene i Østbyen i Trondheim er på jobb, kan antrekket være alt fra kjeledress til dress. Fra v.: psykolog Mari Ymjør Hagen, helsesøster Ann-Magrit Lona og psykolog Aleksander Mogstad. (FOTO: Anne Kristiansen Rønning/NAPHA)

Stadig i prosess

Stadig i prosess

Å jobbe i en storby kan både være et uoversiktlig kratt og en oase for en psykolog. Mari Ymjør Hagen og Alexander Mogstad, psykologer i Østbyen i Trondheim, ser begge sidene.

Stemningen inne på den oransje brakka som utgjør basen deres, helsestasjonen i det østlige Trondheim, er god. Det er ingen tvil om at Hagen og Mogstad trives på jobb. De liker variasjonen i arbeidsdagene i Østbyen. Det store spekteret av pasienter. Det bor rundt 50 000 innbyggere i bydelen.

Rett over gangen er kontoret til kollega og helsesøster Ann-Magrit Lona. De er ansatt i barne- og familietjenesten.

Hva er det dere liker med å jobbe som psykolog i en storbykommune?

Siden tilgangen av pasienter er så stor, kan du etter hvert risikere å støte på sjelden problematikk gjentatte ganger. Du kan bli dyktig i et tema som i seg selv er ganske uvanlig, sier Hagen.

Selv har hun for eksempel gjentatte ganger jobbet med kjønnsidentitetsproblematikk hos ungdom. Alexander Mogstad forteller at han med åra har blitt ganske dreven på å gi råd angående barn med Asperger syndrom.

Stort nettverk, mye kompetanse

De synes dessuten det er flott å ha så mange samarbeidspartnere på ulike fagfelt.

– Det sitter masse kompetente folk rundt deg som du kan spørre, om du lurer på noe. Du kan også i høy grad velge hvem du vil henvise pasienter videre til, siden du har et utvalg, sier Mogstad.

Hagen setter også pris på mangfoldet og kvaliteten på kollegene.

– Folk som jobber her, er gjerne svært godt kvalifiserte. Jevnt over er det nå flere psykologer med spesialisering i Trondheim kommune enn det er i BUP. Det føles bra å jobbe i en sånn gjeng, sier hun. I en storby slipper man for øvrig problematikken med å kjenne til pasienten eller familien til vedkommende fra før.

– Da er det lettere å være helt profesjonell. Og å unngå å være forutinntatt.

Enestående godt samarbeid

Helsesøster Ann-Magrit Lona setter stor pris på det tette samarbeidet med psykologene i bydelen.

– Det beste er at det ikke trengs noen formell henvisning. Dersom en forelder tar opp et tema jeg tenker psykologen kan vurdere bedre, banker jeg på døra – ofte samme dag. Vi kan da gi kjapp tilbakemelding med råd og veiledning basert på min og psykologens kunnskap, sier hun.

Lona føler hun lærer litt for hver gang.

– Skulle jeg henvist uten å snakke med psykolog, ville jeg gått glipp av den faglige diskusjonen. Det er ikke alltid vi er helt enige, men diskusjonene beriker alltid mine refleksjoner. Det drar både foreldre og barn nytte av, sier hun.

Kompetansehevingen er gjensidig. Mogstad, som jobber med de minste barna, fremhever at helsesøster har lært ham mye om somatikk.

– Det er verdifull kunnskap som utfyller det jeg kan fra før, påpeker han.

Psykologene gjør det lettere å selge inn psykisk hjelp

Lona synes det er flott å slippe å sitte alene med vurderinger som gjelder psykisk helsearbeid.

– Jeg kjenner psykologene personlig, vet hva de kan. Det er lettere å selge inn psykologhjelp til skeptiske foreldre når jeg vet at psykologen er dyktig på sitt felt. Det er ufarlig å komme på helsestasjonen, og terskelen er lav. Noen opplever det godt å kunne slippe å dra til fastlege, sier hun.

Helsesøster og foreldre har som regel god relasjon, og mange foreldre er svært åpne.

– De kan streve med angst, depresjon eller vanskelig relasjon til barnet. Ofte trenger de kun noen å tenke sammen med. En eller to samtaler hos psykolog gjør stor nytte da. Det er fint at psykologene kan vurdere alvorlighetsgrad og hvor de best kan få hjelp. En slik kartlegging må gjøres raskt og ikke etter tre–fire måneders ventetid, påpeker hun.

Oppdager foreldre som strever

Ofte ser de at det ikke er barna som er opphav til problemene, selv om det er de som kommer med symptomer. Nesten daglig oppdager de voksne med utfordringer, gjennom at de kommer til dem med sine barn. Mange av dem har ikke særlig kontakt med hjelpeinstanser fra før.

– Angst, depresjon eller søvnmangel hos barn kan skyldes foreldre som krangler mye eller selv sliter psykisk. Det er viktig å kunne gi disse voksne rask og god hjelp, sier Hagen.

De får hjulpet mange, men har ikke kapasitet til å hjelpe alle.

– Storbyens art, størrelsen, organiseringen og det hele fører til at det er lite konkret samhandling mellom barn- og voksen-siden. Vi lurer på om dette er noe flere storbyer lider under. En mangel på rask samhandling, når det virkelig gjelder.

Vurder å bygge på eksisterende tiltak

Å være i et stort system med mange aktører og prosjekter er fint, men det kan også være utfordrende.

– Det har jo skjedd at pasienter har lest om et tiltak som har med psykisk helse å gjøre, og så er det noe som vi som jobber i tjenesten ikke kjenner til. Det hender også at det blir satt i gang prosjekter som i praksis ligner svært mye på noe som allerede eksisterer. Så, når det virkelig skal settes ut i livet, merker man at det finnes tilbud som ligner veldig allerede. Noen ganger kan det være vanskelig for en lærer på en skole, en forelder, eller til og med for oss, å ha oversikten, sier de.

Psykologene tenker det er viktig at planleggerne sjekker hva som finnes fra før, før de begynner med nye prosjekter.

– Ofte kan det være like effektivt å bygge på noe som allerede er der, som å starte på nytt. Det blir også gjerne tatt bedre imot av dem på grasrota.

Langt til rådhuset

Grasrota, ja – det er lang vei opp til de som bestemmer for den som befinner seg der i en stor kommune.

– Det hender vi får en gullkantet idé om hvordan vi kan jobbe, og da er det jo ikke bare å ta en telefon opp til rådhuset. Man må gå tjenestevei. Men så har det jo hendt at vi har satt i gang med noe uten å spørre. Og da har det også hendt at vi har fått applaus etterpå. Men er det virkelig store ting, er det klart at vi må gå gjennom lederen vår, forteller Mogstad.

Så er jo kommunehverdagen også sånn at man iblant får pålegg om å jobbe på en ny måte. Da kan det først være motstand der.

– Ved første blikk er vi kanskje ikke alltid like positive. Men så ser vi at det ofte er gode ideer som ligger bak. Og da fungerer det som regel fint etter hvert, sier Hagen.

Ønsker tid til å samarbeide

Tid er noe de ønsker seg mer av. Tid til å møte andre faggrupper og til å planlegge nye, gode tiltak for brukerne. Det er så mange av dem. Og kanskje kunne man effektivisert hjelpen ved å ta noen grep.

– Noe av det viktigste når man skal utvikle et godt psykisk helsetilbud i en kommune, er at ansatte i de ulike etatene får frigjort tid til å møtes og samarbeide. Kanskje kan man da få til gruppetilbud som viser seg å bli effektive og økonomiske på sikt. Vi ser at vi kan ha mye å tjene ved å jobbe mer på denne måten, fastslår Mogstad.

Fra kjeledress til dress

Enkelte utfordringer til tross, Hagen og Mogstad setter stor pris på jobben sin og det gode samarbeidet de har med blant andre helsesøstre, jordmødre, PPT, skoler og barnehager.

– Vi får hjulpet mange. Det er godt å gå hjem om dagene og føle at man har bidratt til en endring, sier Hagen.

Ja, istemmer Mogstad.

– Det er det jeg liker med denne jobben. Vi er hands on. Og ser at vi utgjør en forskjell.

Helsedirektoratet anbefaler at psykologer i kommunen bruker en tredjedel av arbeidstiden på system, en tredjedel på veiledning og en tredjedel på individuell behandling. Hvordan ligger dere an?

Jeg tror nå jeg er der, sier Hagen.

– Jeg bruker nok ennå halve tiden på individuell behandling, mens resten deles mellom system og veiledning. Målet mitt er også å bevege meg mer mot en tredeling, sier Mogstad.

Før de tar fatt på nok en arbeidsøkt. I praksis farter de mye rundt.

– Hver morgen sjekker jeg kalenderen for å finne ut hva jeg skal ha på meg. Det kan jo hende jeg må stå på kne i en sandkasse. Eller at jeg skal i et ansvarsgruppemøte, eller et møte på rådhuset. Antrekket kan være alt fra kjeledress til dress, smiler Mogstad.

Flere saker fra heftet Psykologer i kommunen - en medspiller:

 

Nytt faghefte fra NAPHA

Denne artikkelen er en del av inspirasjonsheftet Psykolog i kommunen - en medspiller, utgitt av NAPHA. Se hele heftet, bla eller last ned fra kunnskapsbasen på Napha.no

Mogstads og Hagens råd til planleggere av psykiske helsetjenester i storbyer
  • VELG EN TYDELIG VEI: Psykologene må ha tydelig arbeidsinstruks og prioriteringsveileder. Det er en uuttømmelig ordrereserve, men begrensede ressurser. Følg prioriteringsveilederen, selv om det finnes andre verdige grupper. En må ha kraft og retning for å kunne oppnå endring.
  • FOKUSER PÅ SYSTEM, KOMPETANSEBYGGING OG VEILEDNING: Jobb kompetansen inn så nært barn og familier som mulig. Barnehage, skole og idrettslag er viktige arenaer.
  • JOBB SAMMEN MOT Å FOREBYGGE FREMFOR Å REPARERE: Åpne skottene mellom helsestasjon, PPT, barnevern og tjenester for voksne.
  • SNAKK MED ANDRE: Sørg for at de ansatte har tid til å være i dialog og samarbeide. For oss er BUP, habiliteringstjenestene, tjenestene for voksne, DPS og familievernet viktige samarbeidspartnere.
Psykologer i Trondheim kommune
  • Byen har 190 000 innbyggere og er organisatorisk delt inn i fire bydeler: Østbyen, Heimdal, Midtbyen og Lerkendal
  • Mari Ymjør Hagen og Alexander Mogstad er to av de fire kommunalt ansatte psykologene i Østbyen. Hagen er spesialist på barn og unge og jobber med gruppen fra 12 til 18 år. Mogstad er spesialist i habilitering og jobber med aldersgruppen 0 til 6 år.
  • Har ansatt rundt 30 psykologer. To i enhet for psykisk helse og rus (EPHOR), de resterende jobber i barne- og familietjenesten (BFT), fordelt på bydelene samt omsorgsenheten og uteseksjonen.

Kommenter:

Mer om

psykologer.i.kommunene organisering.av.tjenester samhandling barn.og.unge reportasjer

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen