Fagpressenytt

Vi regner med at omkring halvparten av de som i løpet av livet har hatt en ruslidelse, også har hatt en eller flere psykiske lidelser, og motsatt: at omkring halvparten av de som i løpet av livet har hatt en psykisk lidelse, også har hatt en eller flere ruslidelser (Kessler et al. , 1996; Regier et al. , 1990). I norske undersøkelser er det vist at to tredjedeler av de som kommer til behandling for rusavhengighet, også trenger behandling for psykiske lidelser (Landheim, Bakken, & Vaglum, 2002), og at ubehandlede psykiske lidelser predikerer tilbakefall til rus (Landheim, Bakken, & Vaglum, 2006).

Diagnoser er sentrale i måten vårt helsevesen er organisert på. De fungerer som portåpnere (eller stengsler) til økonomiske og behandlingsmessige rettigheter, og kan utløse tiltak og tilrettelegging. Dette kan dreie seg om rett til satser for ung ufør istedenfor vanlig uføretrygd, rett til ACT-team eller døgnbehandling, bestemte medisiner eller utvidet tid på eksamen. I tillegg er diagnoser veiledende for behandling. En angstlidelse vil kanskje bli behandlet med en kombinasjon av eksponeringstrening og kognitiv terapi. Tenker vi at angsten er sekundær til pasientens høye forbruk av alkohol og benzodiazepiner, vil vi imidlertid heller jobbe med å redusere rusbruken, med en forventning om at angsten vil avta når rusbruken avtar. I akuttpsykiatrien vil symptombildet for schizofreni og amfetaminutløst psykose være vanskelig å skille (Medhus, Mordal, Holm, Mørland, & Bramness, 2012; Srisurapanont et al. , 2011), samtidig som disse tilstandene krever ulik behandling og oppfølging.

I utredning av disse pasientene står klinikeren overfor krevende diagnostiske vurderinger. Fordi symptomer som skyldes ruspåvirkning, ikke skal telle i retning av en psykisk lidelse, kan ikke diagnostiseringen her basere seg kun på det deskriptive symptombildet, men på en vurdering av årsaken til symptomene. Klinikeren har her en del veiledende prinsipper å gå etter: Dersom de psykiske symptomene oppsto før rusingen tok til, eller vedvarer en betydelig tidsperiode etter at rusingen opphører, er det grunn til å tro at symptomet ikke skyldes rus. Videre kan det være at symptomet og rusbruk er til stede samtidig, men at pasienten har brukt et rusmiddel som ikke forventes å gi slike symptomer (f.eks. mani samtidig med bruk av dempende midler), eller at symptomet klart overgår det man skulle forvente ut fra mengde rusmiddel brukt.

De fleste diagnostiske intervjuer er laget for å skille psykopatologi fra normalitet, og i den grad rus er bygget inn i vurderingen, overlates differensialdiagnostikken til pasientens eller klinikerens skjønn og på generelt grunnlag. For eksempel inneholder det diagnostiske intervjuet Mini Internasjonalt Neuropsykiatrisk Intervju (M. I. N. I. Plus) instruksjoner i innledningen som sier at symptomer som best kan forklares som uttrykk for bruk av rusmidler, ikke skal kodes positivt. Intervjuet inneholder også differensialdiagnostiske spørsmål som: «Har du tatt medisiner eller narkotiske stoffer like før disse symptomene begynte? » (Helsebiblioteket, 2016; Sheehan et al. , 1998). Det spesifiseres ikke hva «like før» betyr, eller hvilke medisiner eller narkotiske stoffer som kan gi effekter som kan forveksles med symptomet som her måles.

I det diagnostiske intervjuet Psychiatric Research Interview for Substance and Mental disorders (PRISM) er disse vurderingene bygget inn i intervjuet i form av spørsmål og veiledning til intervjuer, og PRISM er det eneste diagnostiske intervjuet som er laget spesifikt for å skille rus fra normalitet og psykopatologi. I ROP-retningslinjen som utkom fra Helsedirektoratet i 2012 (Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse - ROP-lidelser) anbefales det at diagnostisk utredning av psykisk lidelse og ruslidelse gjøres med verktøyene MINI PLUS, SCID-I eller PRISM, og PRISM beskrives som et nytt og lovende verktøy (Helsedirektoratet, 2012).

Hensikten med dette fagessayet er å beskrive PRISM-intervjuet. Vi vil ha et praktisk og klinisk fokus, og gi informasjon om innhold, struktur, styrker og svakheter.



UTVIKLING AV PRISM

PRISM ble utviklet av professor Deborah Hasin og kolleger ved Columbia University og New York State Psychiatric Institute i USA (Hasin et al. , 1996). Det ble først laget som en papirbasert versjon, men ble senere bearbeidet til en PC-basert versjon. Fordelen med PC-basert versus papirbasert intervju er raskere gjennomføringstid, redusert risiko for tilfeldige feil samt begrenset behov for å kontrollere om intervjuet har blitt fylt ut riktig.

PRISM-intervjuet er basert på DSM-IV-kriteriene, er semistrukturert og det eneste diagnostiske intervjuet som er testet for reliabilitet (Hasin et al. , 1996; Morgello et al. , 2006) og validitet (Torrens, Serrano, Astals, Pérez-Domínguez, & Martín-Santos, 2004) i en ruspopulasjon. Intervjuet undersøker de fleste symptomlidelser, to personlighetsforstyrrelser (borderline og antisosial) samt misbruk og avhengighet til alle rusmiddelkategorier. Det er særlig grundig på undersøkelse av depresjon og psykose. I tillegg til engelsk foreligger PRISM på spansk og norsk. Til forskningsformål har intervjuet blitt brukt i en rekke ulike settinger: i sykehus for dobbeldiagnoser (Hasin, Trautman, & Endicott, 1998; Nunes, Liu, Samet, Matseoane & Hasin, 2006), i psykiatrisk avdeling (Aharonovich et al. , 2005), akutt-psykiatrisk avdeling (Caton et al. , 2005), på avgiftningsavdeling (Nocon, Bergé, Astals, Martín-Santos, & Torrens, 2007), ulike plasser utenfor sykehus (González-Saíz et al. , 2009; Herrero, Domingo-Salvany, Torren