Noen driver en kampanje for å gjøre enkelte rusmidler til stuerene legemidler | Anders Danielsen Lie
Jeg vil ikke ha et samfunn der datteren min tar amfetamin for å få en sekser på eksamen.
14. desember 2016 skrev Høyre-politiker og nestleder i Foreningen tryggere ruspolitikk, Bård Standal, en tekst i Dagbladet som munnet ut i at ecstasy (MDMA) ble utropt til «psykiatriens svar på antibiotika». Da gikk det i svart for undertegnede.
Ikke på grunn av moralsk panikk, men fordi sammenligningen med den største medisinske revolusjonen i det 20. århundre er så tendensiøs at man kan mistenke Standal for å ha en annen agenda.
I løpet av de siste årene har publiseringen av rusliberale tekster i norske aviser sprengt alle rekorder. Det handler ikke bare om «human narkotikapolitikk»: Noen driver en kampanje for å gjøre enkelte rusmidler til stuerene legemidler, til tross for at det er tvilsomt om nytten oppveier risikoen, og at dokumentasjonen for effekt foreløpig er svært begrenset.
Den ruspolitiske skravleklassens cheerleader
Noen uker tidligere hadde Standals redaktør i Dagbladet, kommentator Aksel Braanen Sterri, postet en New York Times-artikkel på Facebook om bruk av nettopp MDMA mot posttraumatisk stresslidelse. Sterris kommentar til artikkelen var: «Interesting times. Forsøkene med bruk av MDMA i terapi, virker svært lovende.»
Det slo meg at hver gang rusmidler viser seg «lovende» som legemidler i kliniske studier, sitter det en heiagjeng klar til å reklamere for produktene på sosiale medier, som om de var konsulenter i et legemiddelfirma.
Hvorfor er det så spennende når et rusmiddel, og ikke et vanlig kjedelig legemiddel, viser potensial som terapeutikum?
Aksel Braanen Sterri har i løpet av de siste årene gjort seg til en slags cheerleader for den rusliberale skravleklassen, med hyppige utspill både som privatperson og som lederskribent og fungerende debattredaktør i Dagbladet. Selv om han har forsikret om at «oppskriften på å lykkes som kommentator er å fri seg fra fordommer og skue saken med kjølig blikk og fornuft», er ytringene om rus mer preget av glødende aktivisme enn kjølige betraktninger.
Prestasjonsfremmende midler med misbrukspotensial som kokain
Jeg kan ikke huske én kritisk artikkel fra den ellers så etisk opptatte Sterri som drøfter noen problemer ved det liberale rusprosjektet.
Tvert imot kan han være ganske så etisk nonchalant. For eksempel i en liten kronikk i Universitas fra 2013 der han, sammen med filosofen Ole Martin Moen, oppfordret ukonsentrerte studenter til å ta ADHD-medisinen Ritalin (metylfenidat) for å prestere bedre på eksamen.
Statsviteren Sterri – som i facebookdebatter uttrykker stor bekymring for «generasjon prestasjons» overforbruk av Paracet – sammenligner metylfenidat med kaffe.
Men det amfetaminlignende stoffet har en ganske lang bivirkningsliste som inkluderer blant annet angst, depresjon, mani, vrangforestillinger, psykose, irritabilitet og aggresjon. (Hjerteinfarkt, hjertestans og hjerneslag er heldigvis sjelden).
I løpet av de siste årene har undersøkelser fra Reseptregisteret og Statens legemiddelverk vist at barn som får ADHD-medisiner, også er storforbrukere av sovemedisiner.
Søvnvansker er en svært hyppig bivirkning av sentralstimulerende stoffer. Når vi behandler medikamentbivirkninger hos barn med nye medisiner, er vi ute å kjøre.
Forskere uttrykker nå også bekymring for hvordan metylfenidat brukes til forbedring av konsentrasjon og prestasjon hos friske, unge mennesker som ikke har ADHD. Det har lenge vært hevdet at metylfenidat har et mye lavere misbrukspotensial enn andre sentralstimulerende stoffer, men det meste av forskningen viser at det er helt på linje med amfetamin og kokain.
En islandsk studie fra 2015 viste at metylfenidatmisbruk var svært hyppig blant intravenøse stoffmisbrukere. Så dette er kanskje ikke helt som å drikke kaffe.
Internasjonal medietrend å overselge effekten av psykedelia
Men nå er det altså psykedelia Sterri og hans meningsfeller er hekta på. Positiv buzz om psykedeliske stoffer er en internasjonal medietrend. Særlig ecstasy har tiltrukket seg oppmerksomhet.
Det er en god story selvfølgelig: fra partydop til psykiatrisk «antibiotikum».
Et illustrerende eksempel er omtalen av forskerparet Teri Krebs og Pål-Ørjan Johansen som kjemper for innføring av psykedelia til medisinsk bruk i Norge. Forskerne har fått massiv mediedekning av sin forskning på blant annet fleinsopp, og prydet blant annet Morgenbladets forside og gjestet Trygdekontoret på NRK.
Da nettstedet forskning.no i 2015 satte kritisk søkelys på parets bruk av forskertittelen, skrev Sterri en lang forsvarstale på Dagbladets kommentatorplass hvor han kalte kritikken «et attentat». Ikke så mye kjølig blikk, der altså.
Tre erfarne forskerne, Ragnar Nesvåg ved Folkehelseinstituttet, professor i psykologi ved UiO Eivind Ystrøm og professor ved senter for rus- og avhengighetsforskning ved UiO Jørgen G. Bramness, har kritisert forskningen til Krebs/Johansen sterkt. De mener det er en klar sammenheng mellom bruk av psykedelia og psykiske plager i det aktuelle datasettet – det motsatte av Krebs/Johansens konklusjon.
Når bruken av MDMA nå igjen øker kraftig i hele Europa, er det grunn til bekymring.
Mye er fortsatt uklart om de nevropsykologiske langtidsbivirkningene. Nesvåg/Ystrøm/Bramness kritiserer også media internasjonalt for å overselge effekt av psykedeliske stoffer som et slags gjennombrudd i behandling av psykiske lidelser. De skriver: «Spesielt bekymringsfullt er det når funnene fanges opp av seriøse nyhetsformidlere som New York Times og Nature News og brukes i debatten om den medisinske nytteverdien av LSD og andre hallusinogene stoffer.»
Psykiatriske legemidler i alvorlig omdømmekrise
Mens rusmidler er i skuddet, gjennomgår psykiatriske legemidler tidenes omdømmekrise.
De fleste medieoppslag om psykiatrien er med negativt fortegn, og handler om tvang og beltelegging. Samtidig som liberalkonservative opinionsledere lovsynger rusmidler som legemidler i pressen, har helseminister Bent Høie fra 1. juni 2016 opprettet avdelinger for medikamentfri behandling for alvorlig psykisk syke i alle landets helseregioner, etter påtrykk fra fem brukerorganisasjoner – i strid med all seriøs forskning på området.
Ironien kunne ikke vært mer total.
Men for politikere er brukerpreferanser og brukeropplevelser viktigere enn vitenskapelig evidens. Og det sitter selvsagt ingen journalister og jubler på sosiale medier over effekt av et nytt antipsykotikum.
At det finnes fem antidepressiver med dokumentert effekt mot posttraumatisk stress, er heller ikke like sexy som at gammelt partydop kanskje blir apotekvare en gang.
Professor i psykiatri og overlege ved Oslo universitetssykehus, Jan Ivar Røssberg, skrev i en svært kritisk kronikk i Aftenposten 13. juni 2016 at dette ikke kan være annet enn et uttrykk for politisk ideologi: «Hadde jeg som forsker satt i gang dette som et prosjekt, ville jeg sannsynligvis fått avslag fra de forskningsetiske komiteer.»
Hva med kokain og amfetamin til andre grupper?
Den illegale narkohandelen omsetter i dag for noen hundre milliarder dollar årlig. Etter avkriminalisering kan dette fort bli en ny jaktmark for legemiddelfirmaene.
Medias drahjelp kan stimulere industrien ytterligere til å satse på dette, og samtidig utsette tapsprosjekter, som å finne vaksiner mot malaria og diarésykdommer i u-land, eller nye antibiotika.
Hvis man klarer å få dokumentert rus som effektiv behandling av angstlidelser, har man en pengemaskin.
Millioner av engstelige mennesker i Vesten skal spise medikamentene i årevis. Vi kan vente oss et skred av kliniske forsøk med rusmidler mot alskens mentale plager. Heroinet vil være renere enn noensinne, fremstilt av økologiske valmuer. Gamle, skumle kjenninger vil fremstå i ny drakt, med apotekaktige navn. Når den tid kommer, må alle som jobber i helsebransjen, stålsette seg.
En brukerstyrt helsetjeneste fullt av rusmidler forkledt som legemidler... Det lukter svidd, spør du meg!
Det er i hvert fall duket for stor brukertilfredshet, en kjerneverdi i Høies helsetjeneste. Hvor skal grensene gå?
Her savner jeg litt etisk idémyldring fra rusliberalt hold. Hvis man syns det er greit å gi sentralstimulerende til ukonsentrert ungdom med sviktende skoleresultater, tenker jeg at det også må være greit å gi kokain og amfetamin til andre grupper som trenger litt «gass», for eksempel pasienter med depresjon og ME.
Og hva med plager som sorg, nedstemthet, kjedsomhet? Hvis vi kan forbedre også dette med rus, hvorfor ikke?
Det endelige løsemiddel
Rusliberalerne bruker enhver anledning til å understreke hvor farlig alkohol er. Men det er jo et dosespørsmål – akkurat som for andre rusmidler. Hva er feil med alkohol?
Det finnes dessverre få gode, kontrollerte studier på behandling av psykiske plager med små doser alkohol, men potensialet er stort. Det er en universalmedisin som virker på alt som kan krype og gå av hjernens reseptorsystemer, noe som i sin tid fikk den svenske farmakologen Jörgen Engel til å sammenligne alkohol med dirigenten i et symfoniorkester, der hjernen er orkesteret.
Med alkohol kan man spille ut hele repertoaret av menneskelige emosjoner på én og samme kveld! Oppkvikkende, angstdempende, søvndyssende. Et kinderegg! Og så er det billig og lett tilgjengelig i mange ulike doseringer.
Hvis rusliberalerne klarte å følge sin egen argumentasjon, burde de også kjempe for å få dokumentert alkoholens effekter innenfor en ryddig, terapeutisk ramme.
Lytt til brukerne! Alkohol er alle fortapte sjelers foretrukne medisin. Det endelige løsemiddel.
Vil vi ha et samfunn hvor mentale plager behandles med rus?
Liberale stemmer i norsk rusdebatt blander sammen minst tre ulike agendaer:
1) Avkriminalisering av illegale rusmidler som det viktigste tiltaket på vei mot en mer «human narkotikapolitikk».
Dette foreligger det solid vitenskapelig dokumentasjon for.
2) Et liberalistisk, ideologisk ærend som går ut på at individer skal ha lov til å utsette seg for rus og risiko uten statlig festbrems.
Dette handler mindre om samfunnets svakeste, og mer om de privilegertes rett til å bli dement av proffboksing, eller så empatisk på nachspiel at man har «lyst til å gi IS-representanter en klem» (MDMA-bruker til VGTV).
Denne kampen interesserer meg lite, bortsett fra at jeg syns det er noe usmakelig når «human narkotikapolitikk» brukes som alibi.
3) Innføring av rusmidler som legemidler til behandling av psykiske lidelser – eller til generell forbedring av konsentrasjon, prestasjon og lignende.
Det kan sammenlignes med doping i idretten. Dette vil jeg advare mot. Jeg vil ikke ha et samfunn der datteren min tar amfetamin for å få en sekser på eksamen.
Hver gang rusmidler løftes frem som mulige legemidler, er det grunn til skepsis: Vi må aldri glemme at de er utstyrt med en placeboeffekt som ingen andre legemidler har.
Ingen andre kjemiske stoffer har sine egne aktivistorganisasjoner.
Det virker på meg som om mange rusliberalere har en forestilling om at leger enkelt kan skille pasienter som trenger rus på medisinsk grunnlag fra alle andre. Men min erfaring er at alle vil ha rus, meg selv inkludert. Vi vil ut av oss selv, glemme, oppleve ekstase og overskridelse.
Det er ikke et spørsmål om stoffene virker. Det er et spørsmål om hvorvidt vi ønsker et samfunn der vi behandler mentale plager med rus eller ikke.
Med rett til å kreve en grunnleggende debatt om etiske utfordringer
Norsk forening for allmennmedisin publiserte i 2016 et unikt strategidokument om overdiagnostikk og relatert medisinsk overaktivitet. Her uttrykkes bekymring for at deler av medisinen i den vestlige verden ekspanderer på måter som ikke fremmer helse, men som fører til unødvendig ressursbruk og i verste fall skade. Samtidig øker behovet for å prioritere.
Et sentralt element i denne utviklingen er en økende medikalisering av menneskelige problemer som bør løses utenfor den medisinske sfære.
Å bruke rusmidler for å behandle milde og moderate psykiske plager, samt døyve normale menneskelige reaksjoner og emosjoner er etter mitt syn eksempler på slik overbehandling – uavhengig av om det virker.
Hvor skal grensen gå for normalitet og sykdom?
Hvis rusaktivistene vil overføre ansvaret for håndtering av illegale rusmidler til helsetjenesten, har helsearbeidere rett til å kreve tilbake at de melder seg på i en grunnleggende debatt om de etiske utfordringene ved å behandle menneskelige problemer med rus på resept.
Twitter: andersdlie
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
