Vi er i ferd med å lage en ny gruppe psykiatriske pasienter | Annette Toresdatter

Er det riktig at vi må gi mennesker en psykiatrisk diagnose for å sikre dem inntekt?

Jeg er psykiater på et DPS (distriktspsykiatrisk senter). Det siste året er jeg blitt tildelt flere pasienter med eksempel følgende problematikk: «Voksen mann på 52 år. Mistet jobben pga. overtallighet for 2,5 år siden. Fått avslag på arbeidsavklaringspenger. Økende deprimert og av og til selvmordstanker. Henvises for terapi».

NAV har følgende regler

• Når man mister jobben, har man rett på dagpenger i to år. Man får tilbud om jobbsøkerkurs osv.
• Dersom man ikke har fått jobb i løpet av to år, mister man rett til stønad.
• Alternativet er arbeidsavklaringspenger (AAP) dersom det kan dokumenteres medisinsk årsak til at klienten ikke kommer seg ut i jobb, eller sosialstønad.
• For å få sosialstønad må man selge alt man har (f. eks hus med gjeld, bil osv.).

Fortvilede fastleger ser ofte ingen annen løsning enn å sykmelde pasientene for å sikre sykepenger og inntekt ytterligere ett år. Hva så?

Les også

Aftenposten mener: Passiv Hauglie om sykelønnsordningen

Ønsker seg jobb

Disse menneskene er opprinnelig personer som ønsker seg en jobb. De er friske kroppslig og således har de ingen kroppslig grunn til å få AAP. Det er nå et økende antall mennesker i 50- og 60-årene i Norge som ikke får jobb. Pasientene mine har virkelig søkt på jobber. Her om dagen fortalte en mann at han hadde søkt på jobb i en ny matbutikk i området. Han visste han ikke ville bli prioritert fordi han konkurrerte med over 400 andre søkere.

Noen vil si, alle får jobb hvis de vil. Jeg tror virkelig ikke det er mulig for en økende gruppe mennesker. Har ikke disse rett til økonomisk støtte? Er det riktig at vi må gi dem en psykiatrisk diagnose for å sikre dem inntekt?

Mangler inntekt til å forsørge familien

Hva skal så vi gjøre med disse arbeidsløse, fortvilede i psykiatrien? Dette er mennesker som deg og meg. De hadde en jobb, familie, utgifter og bolig. De har ingen sårbarhet med hensyn til psykiatrisk lidelse. Plutselig står de uten inntekt.

• Hvem kjenner ikke på angst og depresjon når man ikke ser noen løsning og ikke har mulighet til å forsørge barna sine lenger?
• Hvem får ikke sporadiske tanker om at familien min ville fått det bedre uten meg?
• Hva slags type terapi skal vi gi disse menneskene?

En av mine pasienter har ikke hatt stønad på 7 måneder. Hun fikk avslag på AAP, har en klage inne, og NAV er forsinket med hensyn til klagefristen og behandlingen av saken. Huslånet er frosset, og familien lever fra hånd til munn. Hun har ikke rett til sosialstønad på grunn av huset.

Jeg har gitt NAV klageinstans og NAV lokalt beskjed om at dette er en familie som er nær sultegrensen.

NAV klageinstans sender brev om at på grunn av for stor arbeidsmengde, er saksbehandlingen ytterligere forsinket to måneder. Hvordan klarer de å jobbe slik?

Ser ikke menneskene

De ser ikke menneskene bak alle søknadsskjemaene, og godt er det! For det er fastlegene og vi som møter dem ansikt til ansikt. Og vi kjenner på kroppen hvordan det er å ikke kunne handle mat i butikken til barna sine.

Vi ser de fortvilede øynene, og kan selv kjenne angsten knyte seg i brystet. Tenk om det var meg?

Dette er normale friske mennesker i krise. De hadde ikke hatt angst og depresjon dersom de hadde fått en jobb.

Jeg mener vi er i ferd med å lage en ny gruppe psykiatriske pasienter.

Er samfunnet vårt tjent med det? Koster ikke det like mye som å gi disse menneskene en økonomisk stønad? Skylder vi ikke disse menneskene en verdighet?

En ting er sikkert: Lar vi medmennesker gå uten inntekt og stønad slik at de ikke kan forsørge seg selv, blir de psykisk syke.

Og da, med spesialisterklæring fra meg, får de rett til AAP. Men er dette egentlig psykisk lidelse? Og er det riktig å bruke ressursene i spesialisthelsetjenesten på dette? Jeg bare spør.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter