Sykeliggjøring av normale følelser

Å lyve for å slippe sosiale eventer, eller å føle press til å holde samtaler i gang, gjør deg ikke psykisk syk.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Åpenhet rundt mental helse er viktig. I beste fall vil det føre til mindre stigma rundt et relativt vanlig fenomen, og at folk som sliter føler at det blir enklere å søke hjelp. Men det som er uheldig, er når normale følelser blir sykeliggjort.

Gjennomsnittlig ventetid for behandling i psykisk helsevern i Norge er over en måned. Dette kan være forferdelig tungt for en som sliter med angst, depresjon eller en spiseforstyrrelse. Mange trenger behandling, og køen er lang. Men har alle disse egentlig behov for behandling?

Les også

Bergensblogger Eirin Kristiansen: Lykkeligst alene

Her om dagen postet en av Norges toppbloggere innlegget «Hvorfor er det tabubelagt å gå til psykolog?». Det begynner som et bra engasjement der hun forteller at hun vurderer å gå til psykolog med ting hun sliter med, og ønsker at det å gå til psykolog skal bli sett på som å være like lite stigmatiserende som det å gå til frisøren.

Men det som er problematisk er hva hun mener er grunnlag for å oppsøke profesjonell hjelp. Hun nevner at hun av og til lyver for å slippe sosiale eventer fordi hun mangler energi og heller vil være alene. Hun skriver at hun overtenker situasjoner. At hun føler stillhet i en samtale er ubehagelig og at hun føler et press om å holde samtalen i gang. Men dette gjør deg ikke syk.

Les også

Ikke vær så slem mot deg selv

Det er viktig å understreke at hun også skriver at hun er klar over at det kunne vært verre, og hun kunne slitt med en diagnose. Hun beskriver seg heller ikke på noe tidspunkt som psykisk syk.

Men blogg.no kryr av slike innlegg, og det er dumt om dette blir grunnlag for hva det er å slite psykisk. Ungdomstiden er vanskelig, og utfordringene står på rekke og rad, men det er så utrolig viktig å skille mellom hvilke situasjoner man må klare å gå gjennom selv, og når det går over til å måtte oppsøke profesjonell hjelp.

Jeg tenker at du ikke ville oppsøkt lege for en forkjølelse, da er det også uheldig å ta opp kapasiteten til psykologer for ting som for eksempel helsestasjoner og helsesøstre kan ta seg av. Eller følelser man rett og slett burde klare å takle selv.