Skjerming – til rett tid og rett sted

Kronikk: Espen Gade Rolland, Nestleder i Norsk sykepleierforbunds faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus

NÅR ER DET RIKTIG å bruke skjerming i psykisk helsevern? Svaret er: Når det er behov for det, til rett tid og på rett sted. Skjermingen skal være god, faglig forsvarlig og omsorgsfull. Skal vi skjerme, må den være til hjelp for de som trenger den.

Det har den siste tiden vært fokus på skjerming i psykisk helsevern i media, skjerming sammenlignes med isolasjon. Skjerming skal ikke være isolasjon, men et tiltak som benyttes i psykiatriske døgnposter med en beskyttende og behandlende intensjon.Hensikten er blant annet å beskytte når mennesket er på sitt mest sårbare og i behov av tilbaketrekking fra omgivelsene, og hjelp til å regulere følelser og inntrykk.

Skjerming innebærer at en pasient holdes helt eller delvis atskilt fra medpasienter og fra personell som ikke deltar i behandling av og omsorg for pasienten. Helsepersonell skal være tilstede i den utstrekning det er nødvendig. Dersom pasienten gir uttrykk for å ville være alene, skal helsepersonellet forlate rommet dersom tilstedeværelse ikke vurderes som nødvendig.

USIKKERT KUNNSKAPSGRUNNLAG. Skjerming er omdiskutert både klinisk og ikke minst helsepolitisk. Det kunnskapsmessige grunnlaget er svakt, og den faglige forståelse av skjerming er ulik.

Studier viser at pasienter har ulike erfaringer med skjerming. Trygghet, nærvær, fast personal, ro og god hjelp til å få dekket sine behov er det som trekkes frem som positive elementer.

Noen opplever skjermingen som hjelp ved psykose, andre forteller at skjerming har gitt økt angst, tankekaos, klaustrofobi og selvmordstanker. Opplevelsen av tvang ved skjerming er generelt sterkere enn behandlingstenkningen tilsier, dette må vi ta på alvor.

ULIK PRAKSIS. Som pasient er man på sitt mest sårbare når bruk av skjerming vurderes, besluttes og gjennomføres. Derfor er det tvingende nødvendig at prosessen er riktig og god.

Ved intensiv behandling som skjerming er, må det alltid være det mest kompetente personellet som ivaretar og er sammen med pasienten. Vi vet at det i dag i stor grad er tilfeldig hvilken kompetanse helsepersonellet som tar vare på pasienten i denne sårbare fasen, har.

Som sykepleier har jeg vært på mye skjerming. Noen ganger har pasienten fått god hjelp og blitt bedre. Pasienten har fått kontakt med seg selv og egne opplevelser av det å være syk. Om man er plaget av sterke hallusinasjoner, manier, eller andre følelser det er vanskelig å regulere, kan skjerming være et hjelpende tiltak.

Noen ganger har pasienten ikke blitt bedre. Personen har opplevd å være isolert, alene og umyndiggjort. Med rette.

TRENGER OFFENTLIG DEBATT. Som helsepersonell har vi stor makt. Alt for ofte handler vi isolert og innenfor rammen av egen kultur og praksis. Vi venner oss til skjermingsenheter som ikke er fysisk utformet, til tidsbruk og vurderings- og beslutningsprosesser.

Derfor er det svært viktig at skjerming blir diskutert i det offentlig rom. Det bra at helseministeren og andre politikere, tilsynsmyndigheter, og viktigst av alt, brukere og pårørende bryter inn.

Fagfolk som meg selv, og ikke minst systemene, trenger å bli rørt rundt i. Det viser ikke minst VGs avsløring om bruk av tvang, som «alle», inkludert helseforetak, ledere, forskere, helsedirektorat og departement, har hatt kjennskap til i mange år. Uten å gripe inn.

Til syvende og sist handler det om å redde liv, bidra til bedre helse og mestring av dagen, både innenfor og utenfor institusjon. For den som er syk, og for deres pårørende. Skjerming og ly kan være riktig når livet er truet, psykosene herjer og kaoset rår. Når eksistensen er truet. Det vet alle som har søkt ly når stormen har tatt overhånd, til havs, til fjells eller i eget liv.

Ingen oppgitte interessekonflikter.