Antall tilfeller av psykiske lidelser, spesielt blant unge øker. Mens tilbudene innen psykisk helse generelt bare blir utsatt for nedskjæringer. Jeg personlig klarer faktisk ikke fatte logikken i dette. Psykisk helse har vi alle. Og noen har allerede opplevd og noen vil en eller annen gang i livet få en form for depresjon eller andre psykiske plager. Det vises til via forskning at det spesielt i overganger og endringer i livet at dette kan oppstå. Da bør man i hvert fall kunne gå inn tidlig og forebygge i de tilfellene man vet det er fare for å kunne oppleve en psykisk «knekk».

Dette er, sett fra mitt ståsted allikevel ikke tilstrekkelig. Det er spesielt åpenheten, erkjennelsen, men også tilbudene innen temaet jeg mener man må ha fokus på. Det hjelper ikke å si at man skal forebygge hvis man ikke vet hva man skal gjøre for å forebygge. Det er de uendelige kravene og forventningene som kreves av oss. Det perfekte får fokus. Hva med å ha mer fokus på det uperfekte. At man faktisk er god nok som man er. At de som har opplevd uhelbredelige krenkelser er fantastiske mennesker, men har arr som aldri helt vil gro.

Andre må tørre å bry seg. Og hvis de virkelig bryr seg så må de også tåle å få et svar de ikke hadde ventet. Tåle å få sannheten. At livet faktisk til tider kan være for jævlig og at man ikke egentlig vet om man orker mer. Men hvordan skal man få til dette? Når det fortsatt er tabu rundt temaet og tilbud i psykisk helse bygges ned. Jeg kunne forstått nedbyggingen hvis vi hadde kommet dit hen at man var så gode på forebygging at man ikke trengte tilbudene. Der er vi ikke enda. Det er fortsatt en lang vei å gå før vi har nådd målet. Vi trenger fortsatt et utbygd, forsterket og tilstrekkelig godt lavterskeltilbud og en spesialisthelsetjeneste som tar de mer alvorlige tilfellene. Jeg personlig takker spesialisthelsetjenesten for at mitt liv er blitt slik det er i dag. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart meg uten, den dagen jeg sto på kanten av stupet. Så tilbudene må bevares og lavterskeltilbudene styrkes. Jeg og du må tørre å fortelle våre historier, slik at vi får enda mer åpenhet. Slik at vi en gang i framtiden kan si at vi har nådd målet. At tabuene er borte og det er forsvarlig å bygge ned tjenestene innen psykisk helse slik det gjøres i dag. Vi har alle en Psykisk helse og kanskje er det DU som trenger hjelp neste gang, men at det da ikke finnes hjelp å få. Våg å tørre, våg å si. For det og alle tilbudene trenger VI.