Lovendringen styrker menneskerettighetene

DEBATT: Det er en menneskerett å kunne velge – og velge bort – behandling du ikke ønsker, gitt at du er i stand til å se konsekvensene av valget ditt.

 «En pasient som har brukt medisiner tidligere, og resonnerer seg frem til at han heller vil ha perioder med psykose, fremfor kontinuerlig medisinering, har rett til å ta det valget», skriver Arnhild Lauveng.
  • Arnhild Lauveng
    Arnhild Lauveng
    Spesialist i klinisk samfunnspsykologi, dr.philos
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over seks år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Fra 1. september trådte endringene i psykisk helsevernloven i kraft. Disse endringer fastslår at det, med unntak for situasjoner hvor det er fare for andres liv og helse, eller eget liv, ikke er tilgang til å behandle mennesker som er samtykkekompetente mot deres egen vilje.

Grunnleggende menneskerett

Disse endringene var helt nødvendige. De gamle reglene har møtt sterk kritikk, også internasjonalt, fordi det å ha spesielle tvangsbestemmelser knyttet til alle personer innen en gitt gruppe (i dette tilfellet mennesker med «alvorlig sinnslidelse», regnes som diskriminerende etter FNs konvensjon om rettigheter for mennesker med funksjonshemninger (CRPD). Det er en grunnleggende menneskerettighet at helsehjelp i hovedsak skal være frivillig, og du har også rett til å nekte å ta imot helsehjelp, hvis du ønsker det, så sant du innser konsekvensen av å nekte. Og det er jo nettopp utfordringen med lovendringen. Den baserer seg på at mennesker med samtykkekompetanse skal kunne nekte helsehjelp – men det forutsetter naturlig nok at folk generelt, og helsepersonell spesielt, vet hva samtykkekompetanse innebærer.

Det er ikke påkrevd at man er enig med behandlerne eller velger det de anbefaler, men man skal kunne resonnere over informasjon og alternativ.

Unøyaktigheter

Professor Tor K. Larsen har en kronikk i Aftenbladet 6. september hvor han uttrykker sterk bekymring for lovendringen, og sier at den vil nekte personer nødvendig helsehjelp. Han bruker som eksempel en person som tror han er Jesus, og mottar beskjeder fra engler, samtidig som han vet «hvilken dag det er i dag, hvor han bor og hvem som er konge i Norge». Og dermed ikke får helsehjelpen som kan gjøre livet hans bedre. Her er det en del unøyaktigheter. For det første, ingen nektes helsehjelp de tidligere har hatt rett på, det nye er at de kan velge selv.

Les også

Ledelsen har ansvaret for at lover følges

Les også

Lytt til oss med erfaring fra innsiden!

For det andre, samtykkekompetanse har ingenting å gjøre med hvem som er konge i Norge, eller andre faktaspørsmål å gjøre. Kriteriene uttrykkes litt ulikt, men vanligvis regner man at man for å ha samtykkekompetanse skal kunne 1) Forstå og resonnere i forhold til relevant informasjon om helsehjelpen. 2) Resonnere over ulike behandlingsalternativer 3) Resonnere over ulike konsekvenser av de ulike alternativene og 4) Uttrykke et valg.

Det er ikke påkrevd at man er enig med behandlerne eller velger det de anbefaler, men man skal kunne resonnere over informasjon og alternativ.

En pasient som har brukt medisiner tidligere, og resonnerer seg frem til at han heller vil ha perioder med psykose, fremfor kontinuerlig medisinering, har rett til å ta det valget, på samme måte som en kreftpasient har rett til å velge bort videre cellegiftbehandling.

Pasienten som Larsen beskriver, vil derimot sannsynligvis ikke ha samtykkekompetanse, hvis han hardnakket fremholder at han er Jesus, og at behandling ikke er nødvendig, fordi englene forteller ham det.

Det vil koste

Dette løser ikke alle utfordringer knyttet til lovendringen – når pasienter skal få rett til å velge mellom ulike forsvarlige behandlingsformer, vil det kreve at det faktisk finnes alternativ å velge mellom. Belastningene på pårørende vil også i mange tilfeller bli større, noe som igjen krever bedre avlastning, og oppbygging av alternative boformer for en del pasienter som til nå har bodd hos familien. Og en del av disse løsningene vil naturlig nok koste mer enn å ha pasienter på tvungen medikamentell behandling.

Dette er utfordringer vi må forholde oss til. Samtidig var lovendringen helt nødvendig. Det er en menneskerett å kunne velge – og velge bort – behandling du ikke ønsker, gitt at du er i stand til å se konsekvensene av valget ditt. Og det er det denne lovendringen handler om. Da er det viktig at fagpersoner ikke kommer med villedende informasjon som tilslører debatten.

Publisert: