Fastlegeordningen trenger forandring

Tiden er overmoden for at fastlegene tar i bruk digitale verktøy for kommunikasjon med pasienter.

DIGITAL LEGE: Bruk av virtuell diagnostikk vil bidra til å dra de «friskeste syke» bort fra fastlegekontorene, og at fastlegene vil sitte igjen med en økt andel tyngre pasienter.
  • Dagfinn T. Hallseth
    Helsesektorleder PwC Norge
  • Eystein J. Hauge
    Leder for den kliniske rådgivingen for PwC i Norge
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over seks år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det er en meget god tanke at hver og en av oss skal ha en dedikert lege å forholde oss til. Intensjonen er å sikre koordinert helsehjelp og kontinuitet i medisinsk oppfølging innenfor det som er fornuftig ressursbruk. Fastlegeordningen har også hatt god støtte i befolkningen, som har vært gjennomgående fornøyd i de 16 årene ordningen har eksistert. Vi mener derimot å se flere underliggende forhold som gjør at behov for endringer diskuteres.

Kommunene skal sørge for at innbyggerne tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Historisk sett har kommunene i stor grad løst dette ved å inngå ulike varianter av avtaler med private tjenesteytere (fastleger) som tildeles en hjemmel. Med fastlegehjemmelen medfølger det et per capita-tilskudd fra kommunen, en rett til å kreve refusjon for prosedyrer fra staten (HELFO), samt en rett til å kreve egenbetaling fra pasienten. Kommunene kan i tillegg tilplikte fastlegene noen få andre oppgaver som er nødvendig for at kommunen skal kunne løse sine lovpålagte forpliktelser.

Vår observasjon fra arbeidet i primærhelsetjenesten er at det ofte foreligger en interessekonflikt mellom fastlegene, som anser seg selv som autonome tjenesteleverandører, og kommunene, som i økende grad ønsker styringsrett over tiden til fastlegene for å løse oppgaver som ikke er direkte relatert til listepasientene. Styringslinjen i kommunen inkluderer i dag ikke fastlegene direkte og ulike økonomiske insentiver bidrar til interessekonflikten.

Les også

Eivind Valestrand: De unge må få en enkel vei inn i fastlegeyrket

Selv om befolkningen gjennomgående har vært fornøyd med fastlegeordningen endrer forventningene om tilgjengelighet seg i befolkningen for alle typer servicetjenester, inkludert legetjenester. Flere selskaper leverer allmennlegetjenester på nye og relativt rimelige måter. Vi tror at denne typer tjenester, i kombinasjon med bruk av virtuell diagnostikk, vil bidra til å dra de «friskeste syke» bort fra fastlegekontorene, og at fastlegene vil sitte igjen med en økt andel tyngre pasienter. Kombinasjon med et takstsystem som ikke premierer en slik pasient-miks og som tar tid å endre tror vi dette vil bidra til den rekrutteringsutfordringen vi nå ser konturene av. Fastlegens behov for å avklare, koordinere og samhandle med andre legespesialister blir viktig for mange pasientgrupper i tiden som kommer, men innenfor dagens system er dette en utfordring.

«Det som er alvorlig nå er at vi ser en tillagende sviktende rekruttering av nye leger som skal begynne i fastlegeordningen. Vi har tidligere hatt samme utfordring og problem i distriktene i Norge, men nå får vi stadig bekymringsmeldinger om at vi rekrutterer også for dårlig i mer sentrale strøk og i byer i Norge», sa leder av Allmennlegeforeningen, Tom Ole Øren, til TV 2 i forrige uke. Faktorene over tror vi i sum er med å forklare utfordringen, men vi tror også at noe av forklaringen er knyttet til den goodwill som er nødvendig å betale ved overdragelse av fastlegepraksiser, også i distriktet. Goodwillens størrelse og risikoene knyttet til verdien av denne er elementer som påvirker hvor attraktivt det er å gå inn som allmennlege.

Autonomien til fastlegene i den nåværende ordningen utfordres også av nye regulatoriske krav. En juridisk betraktning gjort av Advokatfirmaet PwC i 2017 slår fast at kommunene med «Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten» nå har en tydelig plikt til å følge opp de faktiske medisinske resultatene til den enkelte fastlege. Et tegn i tiden er at Riksrevisjonen sist vinter gjennomførte en kartlegging i alle landets kommuner knyttet til detaljkunnskapen kommunene har om den enkelte fastleges medisinske praksis, noe som klart signaliserer behovet for en endret styrings- og oppfølgingsmodell og som vil utfordre den enkelte fastleges autonomi.

Per capita-tilskuddet og refusjonssatsene til fastlegene har ikke økt i tråd med den generelle prisutviklingen. I tillegg har fastlegene fått en rekke nye administrative plikter som kort oppsummert gjør at fastlegene må ha flere pasienter per dag og/eller skrive flere takster til HELFO per dag for å opprettholde samme næringsgrunnlag til å dekke sine driftskostnader. Kort og brutalt sagt premierer ikke dagens takstsystem at pasienten blir frisk, holder seg frisk eller at legen benytter nyeste teknologi i kommunikasjon med pasienten eller spesialisthelsetjenesten. For å sette det på spissen støtter derimot refusjonene opp under at pasienten kommer til legekontoret flest mulig ganger og at legen tar flest mulig prøver når pasienten er der.

Les også

Debatt: En trøtt lege er en farlig lege

Elefanten i rommet er at selv om organisering og pasientforløp gjennom Samhandlingsreformen henger bedre sammen nå enn tidligere, er koordineringen fortsatt fragmentert. Oppfølgingen av eksempelvis kronisk syke eller eldre med sammensatte lidelser, på tvers av organisatoriske skiller mellom primær- og spesialisthelsetjenesten, må bli bedre. Her kan utvilsomt tverrfaglige primærhelseteam bidra. Samtidig må det bli mye enklere for fastlegene å drøfte og konsultere ulike medisinske spesialister i diagnostikken og oppfølgingen av enkeltpasienter. Både fastleger og spesialisthelsetjenesten mangler fortsatt gode nok insentiver til å forebygge fremfor å reparere.

Tiden er også overmoden for at fastlegene tar i bruk digitale verktøy for kommunikasjon med pasienter og pårørende i langt større grad enn det som er tilfelle nå. Vi har mange eksempler fra sykehusfinansieringen på at økonomiske insentiver kan endre medisinsk praksis. Vi tror derfor at tiden er moden for å pilotere ett felles helsevesen med integrerte primær- og spesialisthelsetjenester for befolkningen i en avgrenset geografisk region. Men dette mener vi et system som premierer forebygging så vel som behandling på lavest mulig omsorgsnivå, samhandler rundt pasienten, og som har felles koordinering og ledelse.

Publisert: