Emilie var 6 år første gang hun følte seg utenfor. Hun gikk i første klasse og kunne ikke invitere barna i klassen hjem på bursdagen sin. Moren hadde ikke råd til pølser og brus.
Hun var bare 9 år da hun løy om at hun hadde en kneskade for å forklare hvorfor hun ikke kunne begynne på skitrening. Hun orket ikke se morens ansikt som så gjerne ville si ja – men som kom til å si nei – fordi hun ikke hadde penger til utstyr og kontingent.
Emile hadde lite å fortelle etter helger og ferier. Hun strevde også med å skjønne det lærerne sa i timene. Hun begynte å unngå de mest krevende skoletimene. Lærerne hadde uansett ikke tid til å følge henne opp.
Da hun var 12 år var antall fraværstimer på skolen høyere enn antall timer hun var til stede. Hun var en engstelig og ensom jente, men hadde få å snakke med. Helsesøster var bare på skolen en gang uka. Hun drømte seg bort på internett og fikk kontakt med andre ungdommer. Hun kom inn i et miljø hvor hun følte seg hjemme, men som også var destruktivt. De droppet ut av skolen. De vanket på kjøpesentre, nasket i butikker, eksperimenterte med rusmidler og havnet i bråk. Emilie prøvde forskjellige jobber, havnet på skråplanet, og var som 21-åring på uførestatistikken.
Den viktigste årsaken til at unge mennesker blir uføretrygdet er psykiske problemer. Antall uføre mellom 20 og 29 år er doblet på ti år. Nesten halvpartene av utgiftene til langtidssykefravær skyldes psykiske problemer.
Barn og ungdom som Emilie, som faller utenfor fellesskapet tidlig, koster det norske samfunnet enorme summer i tapte skatteinntekter og uførekostnader. Det må vi gjøre noe med.
Heldigvis har vi en bred og sterk forankring i Stortinget for å satse på forebygging av psykiske helseplager. Regjeringen presenterte i juni en helhetlig strategi for psykisk helse, og det må berømmes. Politikerne vet at psykiske problemer er den største folkehelseutfordringen i Norge, og de vet at forebygging av psykiske helseplager er viktig.
Nettopp derfor ønsker vi å se en skikkelig kraftpakke i statsbudsjettet for forebygging av psykiske helseplager. En kraftpakke som står i forhold til strategiens gode intensjoner og store ambisjoner. Den kraftpakken ser vi ikke i det foreløpige forslaget.
Forebygging og tidlig innsats foregår der folk lever sine liv; i barnehagen, på skolen, på fritidsarenaene og på arbeidsplassen. Stortinget vedtok nylig at kommunene skal ha tilgang på psykolog fra 2020. Men da trengs en særskilt satsing for at kommunene som enda ikke har ansatt psykolog, gjør det. For psykologenes samfunnsoppdrag er bredt; vi skal både forebygge og behandle. I tillegg kan vi være rådgivere for alle som jobber psykisk helse i kommunen.
Vi trenger tverrfaglige team som er en dør og en telefon unna for alle som jobber og bor i kommunen. Forskningen viser at kommuner som har en godt utbygget kommunal helsetjeneste klarer å hjelpe barna før problemene vokser seg store. Tidlig innsats lønner seg på sikt.
Barn som Emilie trenger trygge og kompetente voksne som oppdager når noe ikke er bra. I tillegg til familien er barnehagen og skolen de viktigste arenaene for forebygging. De ansatte trenger et kompetanseløft for å oppdage tegn på psykisk uhelse og omsorgssvikt. Moren til Emilie burde fått hjelp av barnevernstjenesten og NAV, men de tjenestene er helt avhengig av at noen oppdager problemene for å kunne hjelpe.
Mange barn trenger også hjelp fra spesialisthelsetjenesten, og mange barn og ungdom som Emilie venter i kø på behandling på sykehus. Politikerne må stille mye strengere krav til helseforetakene for realiseringen av den gylne regel om at rusbehandling og psykiatri hver for seg skal ha større vekst enn vanlig sykehusbehandling. Vi trenger:
- Tverrfaglige team i alle kommuner
- Sikre finansiering for psykologer i kommunene
- Et kompetanseløft på psykisk helse for alle som jobber i barnehager og skoler
- Et styrket barnevern
- Realisering av den gylne regel i spesialisthelsetjenesten.
Kjære Stortingspolitikere: Det er bred støtte i Stortinget hva gjelder forebygging og helsefremming. Statsbudsjettet må innrettes slik at vi kan hjelpe flere som Emilie. Satser dere virkelig stort, blir ringer-i-vannet-effekten enormt mye større, og dere vil spare mye mer i den andre enden.
Det er bedre å hindre at en brann starter enn å slukke den. Fanger vi opp Emilie før hun faller ut, kan hun bidra på lik linje med andre skattytere. Og vi trenger at alle er med.
Bruk budsjettprosessen til å lage det krafttaket for den psykiske helsen som dere snakket om i valgkampen.
Følg NRK Debatt på og
