Endret: 19. januar 2018
Hender som brekker en sigarett

-Det er lettere for dem som har det bra i livet sitt å være strenge på røykeslutt enn for dem som har opplevd at livet har vært mer enn bare «litt vanskelig», mener Rigmor Galtung. Illustrasjonsfoto: colourbox.com.

Røyken og psyken

Røyken og psyken

Nytt år og nye muligheter. I mitt tilfelle er det en dyr og farlig uvane som skal vekk - «den lille hvite med glo på tuppen» - sigaretten!

Det er en farlig venn å ha, og man bør for all del avslutte kontakten. Men det er ikke alltid like lett. Røyken er nemlig også en kamerat, som gir deg litt ro og fred når du er stresset eller har det vanskelig. Det er en grunn til at man lar mennesker som er innlagt på psykiatriske avdelinger få røyke i spesielle røykerom, innendørs. For veldig mange er det faktisk «medisin» i faenskapet.

Et slags «selskap»

Selv var jeg røykfri i 5 år før jeg, etter en noe fuktig aften, begynte på igjen. Eller forresten, helt avholdende var jeg vel ikke …. Jeg var innlagt to ganger i løpet av den tida, og begge gangene røykte jeg under oppholdet på Lovisenberg.

Så fort depresjonen var over, sluttet jeg igjen, men det var noe trøstende ved å røyke når jeg hadde det så forferdelig... Sigaretten var det nærmeste jeg kom et slags «selskap», - det var liksom den og meg. Den klarte jeg å forholde meg til, i motsetning til andre mennesker. Dessuten gjorde «rusen» at jeg følte meg litt mer «levende». Jeg fikk i hvert fall noen fysiske symptomer, som hjertebank og vondt i halsen. Det gjorde i grunnen «godt» når de vonde tankene var i ferd med å fortære meg.

Million kroner-spørsmålet

Når jeg nå er så stabil som jeg er - det er 4 år siden jeg hadde en depresjon - føler jeg at det er helt ok å slutte med disse sigarettene. Jeg trenger dem ikke som «krykker» lenger. Det er nemlig det de er for mange.  Nå kommer million kroner-spørsmålet: Hva er best - å røyke og føle at man har det bittelittegranne bedre enn man ellers ville hatt det - eller å ha klare lunger men dårligere mental helse? Derom strides de lærde, naturlig nok. 

Selv er jeg litt i tvil. Det er lettere for dem som har det bra i livet sitt å være strenge på røykeslutt enn for dem som har opplevd at livet har vært mer enn bare «litt vanskelig». Jeg vet med meg selv at dersom jeg hadde vært syk nå, hadde jeg ikke hatt sjans til å slutte. Det blir liksom for mye i en krise. Så tenker jeg på de som har en psykisk lidelse, og som aldri er helt symptomfrie. Hva med dem? Er det viktigere å slutte å røyke enn noe annet? Jeg tror ikke det.

Andres «nevroser»

Slik samfunnet nå har blitt, blir man stigmatisert bare ved at man røyker. Barn har lært av foreldrene sine at det er helt ok å rope og skrike til fremmede om at de må slutte å røyke. Jeg har selv hørt det. Unger blir nærmest «vettskremte» av å se en som røyker. Det er kanskje ikke bare positivt at mange nå har blitt helt hysteriske med denne røykeslutten?

Når livet i utgangspunktet er vanskelig, og man kan føle seg stigmatisert, gjør ikke andres «nevroser» det noe bedre for den som sliter.

Jeg tror dette er viktig å tenke på. Det er ofte grunner til at folk gjør som de gjør, og noen ganger er det kanskje et valg mellom «pest eller kolera» når det kommer til å røyke eller ei!?! Dette skal i hvert fall jeg tenke på når jeg nå - nok en gang - blir en såkalt «ikke-røyker»!

RIGMOR GALTUNG

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen