Når foreldre blir syke kan taushetsplikten gjøre situasjonen verre for barna.

Taushetsplikten i helsevesenet er tungtveiende i møte med pasienter. Dersom pasienten har barn, skal man samtidig ivareta barn som pårørende og deres informasjonsbehov. Det er risiko for at barn blir syke dersom taushetsplikten vedrørende foreldrenes helse veier tyngst. Mangel på rutiner og samhandling kan gjøre situasjonen verre for barna.

LES OGSÅ: La Møller barnehage leve

Psykiske plager og lidelser blant barn og unge er et stort og økende folkehelseproblem. Som helsesøstre er vi bekymret over utviklingen. «Mange barn og unge sliter med psykiske helseutfordringer i ulik grad, og hvert femte barn eller unge har så betydelige plager at det går utover daglig fungering. Dette er en urovekkende tendens som vi må snu», sier helseminister Høie. Psykisk helse er et satsingsområde, og regjeringen har utarbeidet en strategiplan for god psykisk helse (2017–2022) – «Mestre hele livet». Dette må ikke bare bli fine ord.

Omtrent halvparten av befolkningen vil oppleve psykiske problemer i løpet av livet. Forskning viser at det å vokse opp med psykisk syke foreldre innebærer høy risiko for at barn selv utvikler vansker. Problemer kan oppstå i oppveksten eller i løpet av voksenlivet, selv om tilpasningsdyktigheten er god hos de fleste. Kunne noe av dette vært unngått dersom barnets perspektiv ble bedre ivaretatt?

Taushetsplikten har som formål å verne om pasientens personvern og integritet, sikre kvalitet og befolkningens tillit. Det kreves samtykke fra foreldrene for å gi informasjon om deres helse til barnet og relevante tjenester rundt barnet. Hva hvis foreldrene motsetter seg at barnet skal ha informasjon? Dette kan medføre konflikt mellom foreldrenes personvern og hensynet til barnets beste. Hvor går grensen mellom å ivareta taushetsplikten og samtidig handle til det beste for barnet? Når går det over til å bli omsorgssvikt? Dessverre ser vi at barn lider ved at foreldrevernet veier tyngst.

Les også: Vold og trusler i skolen er ingen privatsak

Barn har rettigheter som helsepersonell plikter å ivareta. I 2010 trådte Stortingets endringer i helsepersonelloven og spesialisthelsetjenesteloven i kraft. Formålet er å sikre at helsepersonell ivaretar informasjons- og oppfølgingsbehovet mindreårige barn har som pårørende. Det påpekes at dersom helsepersonell vurderer det som nødvendig at barn får oppfølging, skal det innhentes samtykke fra foreldrene. Når foreldre har store utfordringer med egen psykisk helse, kan det være vanskelig å se seg selv og hva som er til det beste for barnet. Dette selv om de fleste foreldre ønsker det beste for sine barn.

LES OGSÅ: Aurora er døv. Nå frykter foreldrene for hennes fremtid

LES OGSÅ: Vil videreføre tilbudet

Kommer det alltid fram hvordan barnet egentlig har det? Hvem kan påberope seg å vite dette, samt hvilke behov barnet har? Vi vil påstå at det er vanskelig å få svar på dette bare ved å snakke med mamma eller pappa. Barn er en selvstendig part, og dialog med barnet er nødvendig for å få et helhetlig bilde.

Ifølge FNs barnekonvensjon har barn rett til å si sin mening og bli hørt. Barnets beste skal alltid være grunnleggende. Det er ikke uvanlig at søsken reagerer forskjellig og håndterer det som skjer ulikt. Det er derfor viktig å prate med hvert enkelt barn om deres situasjon. Dette betyr imidlertid ikke at alle barn skal i behandling.

Vi kan gjøre en forskjell – ofte er små grep av stor betydning for barnet. For mange barn er det nyttig at noen i nærmiljøet kjenner til situasjonen og støtter ved behov. Lærer eller helsesøster kan være en slik støtte. I praksis har vi sett at barn blir misforstått når de viser tegn til at de har det vanskelig hjemme. Det er ikke lett å konsentrere seg på skolen når man bekymrer seg for hvordan mamma eller pappa har det. «Er det min skyld?» «Er det noe jeg kan gjøre for at mamma skal bli glad?» «Orker pappa å stå opp fra senga i dag?» Mange barn føler seg ensomme med slike bekymringer. Når barn ikke får informasjon, blir det vanskelig for dem å forstå. Vi ser at mange barn bebreider seg selv. Barn behøver tilpasset informasjon og støtte til mestring!

Hvor langt har vi egentlig kommet i 2018? Økt samhandling og fokus på barn og unge er en satsing. Samtidig er man ikke i mål. «Mestre hele livet» belyser at loven om barn som pårørende bare delvis blir fulgt. Dette innebærer udekkede behov for barna. Mange foreldre med psykiske helseutfordringer er ikke i behandling. Hvordan fanger man opp disse barna? Her må fastleger, helsesøstre, lærere, barnehagepersonell og andre rundt barnet på banen!

Barn er en sårbar gruppe som ikke klager over tilbudet de får. Mange vet heller ikke hvilke rettigheter de har. Helsepersonell har en viktig rolle i det å ha blikk på barnet og følge opp. Vi kan ikke risikere at taushetsplikten blir et «foreldrevern» som går på bekostning av barna. Det er derfor svært viktig at kommuner og spesialisthelsetjenester har gode system og samarbeidsrutiner som fungerer i praksis. Dette er nødvendig for å forebygge psykiske lidelser i kommende generasjoner. Til tross for at barn har med seg en sårbarhet, er det mulig å påvirke at de får en bedre oppvekst som bidrar til god helse. Sats på forebygging – det er samfunnsøkonomisk og forhindrer personlig lidelse.

Maria Almo-Stabell
Ive Kristin Staune-Mittet
Nina Mortensen