Dette er et veldig vanskelig tema, veldig vondt å leve med. Av erfaring er det verre her i utkanten enn i byene.

Jeg er en den som du kjenner så godt, men velger å overse.

Jeg er den du møter smilende på butikken, den som alltid gir deg en klem, den som prater og ler.

Jeg er den som alltid stiller opp om du trenger meg, selv om angsten ber meg holde meg i senga.

Jeg er den som satt alene på julaften.

Jeg er den du glemte å sende en hilsen til.

Jeg er den som kjøpte gaver til alle, sendte kort og bakte kaker.

Jeg er den som ikke fikk en hilsen tilbake.

Jeg er den som ingen ønske god jul eller godt nyttår.

Jeg er psykisk syk og har angst, men jeg er ingen fare for meg selv eller deg.

I to måneder nå har ingen kontaktet meg, jeg kan dø uten at noen vet det.

Jeg er den du kjenner så godt, men du velger å overse meg. Hvorfor?

Jeg har lært at du er mot andre slik du vil at andre skal være mot det. Det gjelder tydeligvis ikke for alle.

Jeg vil ikke be om noe, men at du tenker deg litt om. Jeg finnes, ikke bare når du trenger meg.

Jeg sliter nok med mitt, det blir ikke bedre når ingen bryr seg.

Tenk på deg, en dag rammer dette deg. Psykisk sykdom og angst er tøft nok alene om du ikke skal bli utstøtt også.

Kanskje neste høytid husker noen på meg med en liten hilsen, det hjelper mer enn du vil tro.

Anonym