Endret: 06. mars 2018
Sofia Haugan

ENGASJERT:-Det koster 50 000 kroner i måneden å ha folk på rehab. Så velger hjelpeapparatet å ikke fylle på med noe etterpå, sier filmskaper Sofia Haugan. FOTO: Roald Lund Fleiner

Vil ha bedre hjelp til barn av foreldre som sliter

Vil ha bedre hjelp til barn av foreldre som sliter

-Jeg hadde ikke klart å hjelpe pappa hvis ikke jeg kunne jobbe med det gjennom å lage filmen om ham, sier regissør av den kritikerroste filmen Røverdatter, Sofia Haugan (29).

Dokumentaren - som tok fem år å lage og nylig ble nominert til en Dragon Award under filmfestivalen i Göteborg - viser Sofias kamp for å hjelpe faren ut av rus og kriminalitet.

Bedre ettervern

-Det koster 50 000 kroner i måneden å ha folk på rehab. Så velger hjelpeapparatet å ikke fylle på med noe etterpå. Fallskjermkurs, utdanning, hjelp til å etablere et nytt nettverk. Noe må erstatte denne rusen. Nå sitter de bare der og prøver å holde seg unna folk som har dårlig innflytelse, sier Sofia Haugan.

29-åringens øyne gløder over brusglasset på Kafé Ni Muser i Trondheim, hvor  filmen om henne og faren har norgespremiere under filmfestivalen Kosmorama. Filmen, som er produsert av Indie Film, får nasjonal kinopremiere den 16.mars og vil bli satt opp på over 30 kinoer i løpet av våren.

-Det er så mange ting jeg vil fortelle med denne filmen. Først og fremst å vise andre at de ikke er alene om å være pårørende til mennesker som sliter med ulike problemer. Jeg håper min film kan bidra til at færre tenker at dette skal være så big deal å fortelle om, sier hun.

Fra filmen Røverdatter, Sofia og faren

Sofia og faren hennes i filmen Røverdatter. 16. mars kommer den på kino over hele Norge. 

Alene i stort system

-Hva kunne du tenkt deg og fått mer hjelp med?

-Praktiske ting rundt pappa. Jeg måtte sjekke så mye om avrusning, rehab, hvor man skal søke og hvordan det hele fungerer. Jeg hadde trengt noen som kunne hjulpet meg til å finne frem i systemet. Vi hadde ansvarsgruppemøte, der det skal møte en rekke instanser. Bare jeg og en dame fra NAV møtte. Har du ingen pårørende så har du ingen til å hjelpe deg, mener Haugan.

For å bearbeide egne vonde minner og opplevelser har hun gått i terapi hos tilbudet Kompasset som drives av Blå Kors.

-Redder liv

-Jeg møter også andre i samme situasjon gjennom Barn av rusmisbrukere (BAR). Der kan jeg fortelle om mine barndomsminner til andre som ikke opplever dette som så spesielt, sier hun.

I BAR jobber hun frivillig med å betjene et anonymt chatteprogram.

-Vi chatter med barn som vil være anonyme, så ikke det blir snakk om barnevernet og sånt. Av og til opplever man at man faktisk redder liv. Mitt motiv for å lage filmen er å bearbeide meg selv og pappa, og kunne gi det videre til andre, sier hun.

-Ikke nok med en pille

Sofia er opptatt av å få frem at det å lage filmen ikke er en terapi for henne.

-For å kunne lage denne filmen, så har jeg gått i terapi. Mye av det jeg har reflektert over i terapi har jeg tatt med meg inn i filmen. Kjæresten min er fotografen, pluss at jeg har en sterk vennegruppe. For meg er det trygt å snakke om ting fordi jeg har et støttende nettverk. Pappa har ikke den samme trygge grunnen å eksponere seg på. Det er ingen som har hjulpet ham med å opprette et nettverk hvor han kan være trygg. Han har levd et langt liv med mye konflikt. Det sier seg selv at ikke bare en pille hjelper, mener hun.

Sofia Haugan ved Trondheim kino

Sofia Haugan ved Trondheim kino, der filmfestivalen Kosmorama pågår 5.-11. mars.

Slipper prestasjonspress

Hun er stolt av at faren nå er ferdig med rehabilitering, og har fått ADHD-medisin.

-Han har veldig tro på meg og at jeg skal klare alt. Jeg prøver å formidle til ham at jeg tror på ham. Han er motivert til det. Men realisten i meg sier at her har man ikke jobbet med noen av de grunnleggende problemene, sier hun.

Da hun gjestet Skavlan i februar fortalte hun at hun tror det noen ganger har vært en styrke for henne å ha en familie som ikke har noen store forventninger til henne.

-Folk som kommer fra ressurssterke familier møter ofte krav og press, og må opprettholde en god fasade. Jeg har aldri opplevd at faren min ikke er stolt av meg. Jeg har ikke noe press. Jeg jobbet en stund som hjemmehjelp. Alle i familien min var så sykt stolte av det. Så fikk jeg meg jobb som journalist i radioen. Det var mye mer enn de hadde forventet. Ingen i min familie har høy utdannelse. Vær sunn og hold deg i jobb, og du er sykt suksessfull, sier hun.

-Gikk i ullbukser og rare klær

Som barn flyttet hun fra Lambertseter i Oslo, hvor mange av vennene hadde ulike utfordringer hjemme, til lille Trysil.

-Det var 20 elever på hele skolen. I min klasse var det to elever, jeg og en jente til. Reaksjonen hennes da hun spurte om hvor faren min var, og jeg svarte som en selvfølge at han sitter i fengsel, var så voldsom. Det var ikke ok i det miljøet, forteller hun.

Hun tok valget om ikke å forsøke å skjule noe som helst.

-Som barn velger man seg en mestringsmetode. Dette kunne jeg ikke skjule uansett. Min taktikk ble å være så skamløs som overhodet mulig. Jeg ville skille meg ut med vilje, da kunne ingen ta meg på det. Jeg gikk i ullbukser og rare klær fra Shangri la, og var uttalt med at faren min var rusmisbruker og kriminell. Jeg var heldig med at dette ble min intuitive taktikk. Det er verre å skulle opprettholde en fasade. Jeg håper min film kan bidra til at færre tenker at de må det, sier Haugan.

Kommenter:

Mer om

nyheter barn.som.pårørende pårørende

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen