Hjem > Nyheter > Mer ansvar og mindre rettigheter for pårørende

Mer ansvar og mindre rettigheter for pårørende

Stipendiat Line Jenhaug fra Høgskolen i Innlandet har foretatt en diskursanalyse av språket i stortingsmeldingen Morgendagens omsorg. I denne meldingen finner hun at myndighetene forventer at pårørende skal ta mer ansvar, uten at de pårørende får sterkere rettigheter. Disse forventningene fra myndighetene kan bidra til økt ulikhet for de pårørende og gå utover deres helse.

-Alle pårørende har ikke ressurser til å utføre det merarbeidet som myndighetene forventer av dem, sier stipendiat Line Jenhaug, som har forsket på implisitte krav til pårørende i stortingsmeldingen Morgendagens omsorg.
PS! Denne saken er over fem år gammel og informasjonen kan være utdatert.

-Kan du kort forklare hva en diskurs er, og ikke er?

-En diskurs er måten et miljø omtaler et fenomen, som forteller om grenser for hva som ses som sant. Det er alltid enighet innenfor diskursen, og betyr ikke, som noen tror, en diskusjon om noe. En diskurs kan være for eksempel hvordan man omtaler innvandring, likestilling eller pårørende.

-Og en diskursanalyse blir da?

-Diskursanalyse er en analyse med mål om å finne svar på hvordan språket brukes for å fremme ulike synspunkter. En kritisk diskursanalyse blir å finne fram til hva som ses som «sannheten» av en avgrenset gruppe, som for eksempel politiske partier, yrkesgrupper eller hele samfunnet. En kan ikke godta diskursen som objektive sannheter, men må finne ut hva som ligger bak de ordene som brukes. Det er mange måter å utføre en diskursanalyse på, man kan gå detaljert til verks og analysere enkeltords mening, eller mer generelt om hva som er hensikten bak. I artikkelen har jeg sett etter hva løsningene som skisseres angående pårørendesamarbeid forteller om hva myndighetene ser som problematisk i dag, og hva som kunne vært problemet fra et annet perspektiv. Det vil si å sette diskursene opp mot andre diskurser. Man analyserer oftest tekst, for eksempel politiske dokumenter, media eller intervjuer og observasjoner gjort om til tekst.

-Når du nå har analysert stortingsmeldingen Morgendagens omsorg diskursanalytisk: Hva forteller denne meldingen deg om myndighetenes holdninger og forventninger til pårørende?

-Jeg kommer fram til at myndighetene forventer at pårørende skal ta mer ansvar for den omsorgstrengende. De pårørende skal motiveres ved at det lages avtaler med kommunen om fordeling av omsorgsarbeidet, at de omsorgstrengende skal bo lengre hjemme skal gjøre det enklere å slippe til for pårørende, og pårørende skal læres opp i lidelsen til den omsorgstrengende og hvordan å samarbeide med kommunen. Myndighetene har på en måte forhåndsbestemt hva som skal til for at den pårørende bidrar i tjenesteytingen, og at de skal bidra i utføringen av arbeid. De pårørende ses ikke som viktige for tjenestene på grunn av sine kunnskaper.

-Kan vi si at en politisk diskurs om pårørende, som stortingsmeldingen Morgendagens omsorg er, kan konstruere og forme pårørendes virkelighetsforståelse?

-Ja. Ut fra kritisk teori om diskurser, som bunner i en tro på at folks syn på sannhet og virkelighet lar seg forme og at den egentlige virkeligheten ikke er mulig å få full kunnskap om, så kan vi si at de som har innflytelsesrike stemmer former andres virkelighetsforståelse og identitet. I det synet vil pårørende også være formbare på grunn av troverdigheten til den versjonen av sannhet som presenteres i en stortingsmelding, også ved at det spres til andre med innflytelse. Så teorien sier at den politiske diskursen kan forme de pårørendes virkelighetsforståelse, men jeg har ikke undersøkt om den faktisk gjør det med de pårørende. Jeg holder nå på å undersøke omsorgstjenester, for å se nærmere på hvordan slike politiske diskurser kan påvirke pårørende og ansatte når de prøver å innføre nye former for samarbeid.

-Vil du etter dine analyser kunne si deg enig i at myndighetenes forventninger til pårørende overstyrer deres rettigheter?

-Ja. Når rettigheter ikke er et tema når det gjelder samarbeid, kan bevisstheten om det bli svekket. Pårørendes rettigheter er ofte basert på skjønn, og hvis det i enda større grad blir pårørendes ansvar å kjempe for sine rettigheter, så kan man kanskje si at forventningene overstyrer rettighetene.

-Har alle pårørende ressurser til å utføre dette merarbeidet som myndighetene forventer av dem?

-Alle har ikke det. Dette kan henge sammen med forholdet til den med omsorgsbehov, egen helse eller at man ikke har ressurser på grunn av egen jobb og andre familiemedlemmer. Da har man kanskje ikke overskudd til å kjempe hardt for å få den hjelpen som trengs. Mange har heller ikke mulighet til å kjøpe private tjenester. Hvis de diskursene som uttrykkes blir til forventninger til en selv, så kan dette føre til at en gjør mer enn en egentlig orker og det kan da gå ut over egen helse.

-Er det rett å si at de pårørende i denne stortingsmeldingen får et dobbelt ansvar, for seg selv og for den de er pårørende for, og at myndighetene ikke er nok observante på å avhjelpe denne doble ansvarsbyrden?

– Ja, jeg mener at analysen viser at de pårørende blir pålagt et dobbelt ansvar. Meldingen sier at de vil avhjelpe ansvarsbyrden ved å gjøre det lettere for pårørende gjennom opplæring, avlastning og avtalefesting, samtidig som disse tiltakene i stor grad er basert på skjønn og tilgjengelige ressurser. Når vi vet at ressursene antakelig blir færre pr. omsorgstrengende, tenker jeg at det fort kan bli en ekstra byrde for pårørende å i det hele tatt komme i posisjon for å få den hjelpen de har behov for. Slik sett blir fraværet av fokus på pårørendes opplevde problemer i Morgendagens omsorg til en for svak avhjelping av ansvarsbyrden.

-Hva med kjønnsperspektivet i denne meldingen? Forventer myndighetene mer av kvinnelige enn mannlige pårørende?

-Myndighetene skriver her generelt at kjønnsperspektivet og likestilling må tas hensyn til. Samtidig vet vi at det stilles større forventinger til kvinner enn til menn som pårørende i omsorgstjenestene, at kvinner i dag gjør mer familiebasert omsorg og at det for eksempel i mindre grad innvilges tjenester til eldre med døtre enn når de bare har sønner. Når det så forventes at familier og pårørende skal utføre mer omsorgsarbeid, vil det som konsekvens være sannsynlig at mer av omsorgsbyrden legges på kvinner. Meldingen gir heller ingen løsninger på hvordan likestillingen skal ivaretas annet enn at arbeidsgivere må gi mer fleksible ordninger, og da kan vi lure på om mangel på likestilling i familiebasert omsorg egentlig ses som viktig.

-Varsomheten rundt hvem som har makt og pårørendes rettigheter er tonet ned i denne meldingen. Hva tenker du som forsker om dette?

-Jeg tenker at det kan være med på å forme forventninger til pårørende generelt. Det styrker en diskurs som sier at pårørende er gode mennesker hvis de tar på seg omsorgsoppgaver. Pårørendes problem er i stor grad at det er så vanskelig å samarbeide med tjenestene og kommunene, mens myndighetenes problem er at det blir mindre ressurser i forhold til omsorgstrengende. Pårørende skal motiveres og støttes ved hjelp av ordninger, men når deres meninger om behandling og tilrettelegging av tjenester ikke blir vektlagt av myndighetene, samtidig som omsorgssektoren er under økende press, er det vanskelig å se for seg at det blir noe bedre tilbud til pårørende. Det er med andre ord lite sannsynlig at pårørende i praksis blir sett som eksperter i større grad enn tidligere.

Her er Jenhaugs artikkel:

https://www.idunn.no/tidsskrift_for_velferdsforskning/2018/01/myndighetenes_forventninger_til_paaroerende_som_samprodusente



Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering, hat og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.
Abonnere
Send påminnelse når
0 Kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments