Aktivisme er noe av det mest givende jeg har brukt min tid og energi på de to siste årene. Det har gitt meg et større nettverk, nye erfaringer gjennom mange viktige samtaler og reiser, utrolige muligheter og har blitt en stor del av min hverdag.
Samtidig vet vi at debattanter og aktivister møter på mange utfordringer. For noen kommer hets og trusler som en pakkeløsning med aktivismen. Noen kjenner på det mer enn andre i form av sammensatt diskriminering på bakgrunn av kjønn, etnisitet, kjønnsidentitet og funksjonsevne. Dette får stadig større fokus i ulike mediehus og aviser, men jeg savner en samtale om unge og profilerte debattanters psykiske helse.
Legestudent Warsan Ismail har tidligere skrevet om hvordan debattanter risikerer å bli utbrente i samfunnsdebatten. Hun skriver at «det å delta i offentlige debatter i seg selv er en belastning både på sinn og kropp.» Det kan være belastende å gå i bresjen for sakene man brenner for, om det skulle være miljø, antirasisme, feminisme eller LHBTI-rettigheter. Vi bruker mye tid og energi i et forsøk på å gjøre hverdagen til andre bedre, noe som kan gjør oss emosjonelt sårbare. Det krever også stort mot å ta opp temaer som er ekstra sensitive. Spesielt belastende er det for dem som står frem med personlige historier og gir alt for en sak de har et personlig forhold til.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
All motstanden man møter i form av hat, mistenkeliggjøring og diskreditering, kan kvele motivasjonen og håpet om positive endringer i samfunnet. Det er ikke sjeldent jeg hører og snakker med debattanter som har trukket seg helt ut av debatten fordi de er utbrente. For noen går det til det punktet hvor de har utviklet angst og depresjon.
Ismail skriver også om hvor kort veien kan være fra et innlegg på Facebook til invitasjon til nasjonal TV. For meg gikk det veldig raskt fra en sinna-status på Facebook til en journalist tok kontakt og jeg var på oppdrag «skrive min første kronikk», selv om den eneste erfaringen jeg hadde var et par stiler på videregående. En kronikk ble til flere kronikker, intervjuer og TV-opptredener. Snart hadde jeg vært på Stortinget flere ganger enn 14 år gamle meg noen gang drømte om. Det er spennende å få muligheten til å sette saker man brenner for på dagsorden. Anerkjennelse av ens tanker og ideer føles god. Med kronikkene som kommer på trykk kommer også støtteerklæringer og flere historier andre deler med deg i innboksen, som øker motivasjonen din. Men så tikker det også inn hets. Jeg som mange andre debattanter er ikke lenger skjermet for hat fra såkalte «nettroll» og ekstremister: vi er blitt offentlig personer.
Det er mye jeg gjerne skulle visst som ung og nytitulert samfunnsdebattant. Det var overveldende å gå fra å være anonym til å bli offentlig person over natten. Ung og fersk er i tillegg en belastende kombinasjon. Jeg, som mange andre i den alderen, var i en prosess av å finne ut at hvem jeg egentlig er, hva jeg mener og tror på. Mine meninger idag er ikke de samme for 4-5 år siden, men det stopper ikke de som ønsker det fra å bruke tid på å grave i eldre tekster og TV-opptredener for å finne noe jeg tidligere har sagt, som de kan bruke mot meg. En formulering du ikke ville brukt idag, noe du ikke faktasjekket, en påstand du ikke begrunnet i forskning - alt de kan bruke i forsøk på å ødelegge din troverdighet.
Unge debattanter trenger flere verktøy til å kunne sette sine egne, gode grenser. Jeg tar ofte pauser fra sosiale medier hvor jeg logger helt av i perioder, og det har vært avgjørende viktig for min meg. Det er nærmest blitt en debatt-teknikk hvor det har vært viktig å minne meg selv på at å hvile er en del av aktivismen.
Noen av de viktigste samtalene jeg har hatt, er samtaler om psykisk helse og hvordan ta vare på seg selv gjennom å ta pauser, sette disse grensene og forstå at det er greit å være selektiv, at det er viktig å takke nei og heller gå glipp av ting en gang i blant for å holde seg jordet og samle energi til de neste slagene.
Det bør bekymre flere at noen forsvinner fra den offentlige debatten. Vi mister talenter, verdifulle stemmer og kompetanse samfunnet trenger. Å trekke seg helt tilbake bør ikke være det eneste alternativet debattanter ser.
Les også: Tar pause fra offentligheten
Vi trenger bredere kommunikasjon om psykisk helse både internt i aktivistmiljøene og offentlig. Det kan være ensomt å holde vonde tanker og følelser for seg selv, og tausheten gjør det enda vanskeligere å spørre om hjelp hos profesjonelle som kan oppdage diagnoser.
Skal vi lykkes med arbeidet vårt som samfunnsengasjerte, er vi nødt til å tørre å ta samtalen. Dele tanker og erfaringer, vise støtte og bygge safe-spaces. Vi har alle en psykisk helse å ta vare på, og gjennom å snakke om det bidrar vi til å utvikle måter å takle presset på sammen. Samfunnet trenger aktivister, men aktivistene trenger også samfunnet rundt seg.