Uten ansikt

Margreth Olin skriver om sitt møte med de glemte fangene i arbeidet med dokumentarfilmen «Fengslet og Forlatt», som hun har produset.

I 2006 møtte jeg «Kim» første gangen. Da hadde han sittet i isolasjon i nesten tre år. Han hadde gjort et rømningsforsøk fra Ullersmo. Det straffer seg.

Jeg møtte ham i høyrisikoavdelingen i Skien Fengsel. Det første han gjorde var å be om en klem. Jeg var det første besøket uten glassvegg på lange tider.

Det ble en lang klem. Dette møtet ble starten på et vennskap og starten på et innsyn i hva isolasjon er og gjør med mennesker. Jeg husker godt at han beskrev egen oppførsel som flau.

– Man tar hva man finner, sa han, man slår et fat i to, lager noe spisst som man kan skade seg med, jo mer blod, jo mer dramatikk, jo mer man kan påkalle noens oppmerksomhet, kanskje også sympati, ikke fordi man er utspekulert, men fordi isolasjon er så skadelig, det gjør så jævlig vondt, at man må finne en måte å få smerten ut på.

– Isolasjon gjør deg mer og mer gal, man gjør hva som helst, bare for å komme ut av cella, inn på sykestua, for å overleve.

– Tre år alene, hvordan har du klart deg? Jeg husker jeg spurte om det.

– Selv hvor sterk du er i huet så mister du deg selv. Det skaper mye sinne, alvorlig hat, hat du aldri før har kjent på, mot systemet, mot samfunnet. Å få tak i sinnet sitt er en måte å overleve på. Det er energi og kraft i sinne. Jeg brukte det for å ikke bli ødelagt.

– Jeg planla mer kriminalitet, hevntanker. Jeg tenkte, fy faen, jeg skal ta igjen, de skal få se. De skal ikke klare å knekke meg. Det ble et mantra. Langvarig isolasjon er tortur, det er ikke noen annen måte å se det på, for oss som vet hva det er, svarte «Kim».

Så sier han det som mange år senere gjør at jeg ønsker å produsere Katja Høgsets film «Fengslet og forlatt»:

– Men det aller verste, det er at alvorlig sinnslidende blir isolert, mennesker som aldri skulle vært i et fengsel. De som skriker på andre siden av veggen din. De som ikke har et språk eller noen som besøker dem. En helt annen type innsatte enn slike som meg. Jeg får isolasjon som en straff i straffen. Men noen mennesker blir isolert fordi de er sjuke. Hvor sjukt er det? spør «Kim».

– Blir farligere og sykere

«De er fulle av angst, de er psykotiske, de er voldelige og de har en virkelighetsoppfatning som går langt utenpå det vi andre har. I noen tilfeller mistenker vi hjerneskade som ikke er påvist.»

Beskrivelsen av alvorlig sinnslidende som sitter langtidsisolert på Ila Fengsel- og Forvaringsanstalt blir gitt oss av psykiater Randi Rosenqvist og direktør Knut Bjarkeid på vei ned i kjelleren på Ila.

De viser oss en av cellene på avdeling G. De er alle like. Sju kvadratmeter. Her er plass til seng, madrass med plasttrekk, et skrivebord og et åpent toalett, i rommet hvor den innsatte spiser og sover. Alt er boltet fast, slik at de som sitter her, ikke skal skade seg selv eller andre.

Én time i døgnet har de mulighet for å lufte seg alene i en liten asfaltert murgård med netting over. Noen sitter på avdeling G i fem-seks år; uten behandling, uten korrigering av vrangforestillinger, uten omsorg.

– Slik har det vært i 30 år, etter at psykiatrien ble bygget ned. Vi har hverken ressurser eller kunnskaper til å behandle disse, sier Bjarkeid.

Vi går forbi en celledør. Han som sitter innenfor her har sittet her i fem år. Han motsetter seg nesten all aktivitet nå, får vi vite. Jeg tenker på klemmen ti år tilbake.

– De blir farligere, sier Bjarkeid. Farligere og sykere.

I 2014 bevilget regjeringen fem millioner kroner for å gi de aller farligste og sykeste innsatte på Ila et aktivitetstilbud gjennom ressursteamet. Det eneste tiltaket rettet mot denne gruppen på 30 år. Året etter fikk Ila og ressursteamet ti millioner kroner over statsbudsjettet.

Tilbudet gir noen få syke innsatte mulighet til å bli med fengselsbetjenter ut av cella et par, tre timer hver dag, hvis de får lokket dem med, eller hvis de er rolige nok til at tre, fire betjenter kan følge dem i aktivitet.

Avdeling G har ingen fellesrom, ingen stue eller kjøkken. De sykeste og farligste i norsk kriminalomsorg må hentes ut av avdeling G for å komme over i rom hvor de kan aktiviseres. Når aktiviteten er over, låses de inn på cella resten av døgnet.

– Noe av det verste med isolasjon, sa «Kim» den gangen, er at du ikke vet hvor lenge du skal sitte. Det eneste man kjenner er at dette må opphøre, nå, men det gjør det ikke, og du vet ikke hvor lenge det skal vare.

Vi møter ressursteamet i kjelleren. Et tverrfaglig team bestående av fengselsbetjenter og miljøterapeuter. Freddy Hansen er teamleder:

– Noen av dem som er her er så skadet av isolasjonen at det er vanskelig å aktivisere dem, det er vanskelig å bygge en relasjon og de trekker seg unna. Vi prøver å begrense isolasjonen, men vi er ikke behandlere.

Steffen Toppe Aarlie, en av betjentene, forteller om han som har sittet isolert i fem år, første gang de tok ham med på tur i skogen la han seg ned, før han begynte å krype på alle fire. Han spiste alt han kom over, barnåler, snegler, blader.

De som jobber på Ila, på toppen og på gulvet er alle bekymret. Fordi alvorlig sinnslidende innsatte i flere år ikke har blitt møtt som syke mennesker.

Betjentene i Ressursteamet er engasjert, det er de som kjenner de innsatte, møter de fra dag til dag, uansett hvordan dagen er. De forteller om hvordan de gradvis blir sykere. Noen har sittet så lenge at de er knekt, de er ødelagte.

– Hva om vi ikke var her? spør Aarlie.

Det er vanskelig å tenke seg Avdeling G før 2014. I 30 år har det sittet alvorlig sinnslidende på disse cellene, 23 timer i døgnet.

Ber om et nytt tilbud

Vi følger Ressursteamet i møte med innsatte. Betjentene utviser stor empati for mennene bak celledørene. Hovedpersonene i vår film er for psykisk syke til at de kan fremstå med sin identitet, til at de i det hele tatt forstår hvem vi er og hva vi gjør på gangen med kamera.

Kroppen er tung. Han ber om vaniljesaus, bacon, kake, melk. Hvis han skal dusje vil han ha kake. Først. Han må dusje. De må få ham ut av cella. Cella er nedgriset. Det flyter avføring på gulvet.

Pappkoppen og maten ligger i toalettskålen. Sinne og galskap møtes med vennlig fasthet, kaos og fortvilelse møtes med klarhet, men noen ganger går sinnet over i vold og trusler mot betjentene og oppførselen møtes med sanksjoner.

– Vi ser jo at noen er isolert så lenge at de utvikler enda dårligere adferd og bråker, skriker fordi de lærer at ved negativ adferd så kommer det i hvert fall noen. Men vi har ikke personale til å komme også når de er rolige. Slik at man forsterker den avvikende adferden og klarer ikke å fremdyrke det som er mer normalt, sier Rosenqvist.

Bjarkeid vil ha på plass en forsterket avdeling – med seks plasser – for de aller sykeste innsatte. En avdeling hvor de ikke er låst inne på dagtid, hvor de kan trene på å være sammen med andre, også medinnsatte. Det må på plass andre rammer og det haster. Det har hastet i tre tiår.

– Jeg fatter det ikke, at Norge som nasjon kan være bekjent av dette, sier Bjarkeid.

Rosenqvist er enig i at det relativt raskt kan utvikles et bedre tilbud i fengsel for de sykeste.

– Dette har det vært planer for lenge, men det har ikke nådd opp ved budsjettbehandlingen i Stortinget, sier Rosenqvist.

– Løsningen ligger ikke i bygningsmasse alene, fortsetter den kjente rettspsykiateren.

– I tillegg til ressursteamet trengs behandlere som kan bekrefte de innsattes verden, korrigere adferd og vrangforestillinger og trekke vedkommende inn i mellommenneskelige relasjoner. Fengselsbetjenter er ikke utdannet til det, vi må ha psykologer på Ila hver dag, hvis disse skal bli her, sier hun og legger til:

– Over fem prosent av dem som er i fengsel, er så alvorlig syke at de aldri burde vært der, de hører hjemme i psykiatrien.

Vi følger en av de innsatte på G i retten. Spørsmålet er om forvaringsdommen skal forlenges. Rosenqvist skal vitne. Hun er ansvarlig for risikovurderingen på Ila: Når er det forsvarlig å slippe innsatte tilbake til samfunnet.

Den innsatte har ikke lenger et språk som gjør at han kan forklare seg. Han er sykere nå enn på fengslingstidspunktet, mye sykere.

Hans forsvarer argumenterer for at han må over i psykiatrisk behandling. At vold og trusler mot betjentene er et resultat av isolasjonen. Den innsatte stirrer tomt ned i bordet foran seg, det er vanskelig å si om han vet hvor han er, eller om han får med seg hva advokaten hans sier:

– Tiltalte har vært utsatt for omfattende isolasjon som har påført ham et betydelig funksjonsfall. Han er ikke tilgjengelig lenger, det er ikke mulig å oppnå en dialog. Han har ingen motivasjon for aktivitet. Staten skal overvåke helsa til en innsatt. Man skal følge nøye med. Det er ikke sånn at en innsatt skal begjære, «vær så snill, se på meg». Se på tiltalte, han er jo ikke i stand til det.

Rosenqvist inntar vitneboksen:

– Vi sitter igjen med den diagnostiske hypotesen av at dette er et meget mishandlet barn som ikke lenger har muligheter til å forholde seg hensiktsmessig til andre mennesker. I hvilken grad har den omsorgen han har fått i fengsel medført at han ikke bruker de ressursene han har på noe vis. Det som da henger igjen, er har vi ødelagt ham?

– De er dømt fordi samfunnet sier at «deg må vi verne oss imot». De får forlenget forvaring fordi de faktisk er syke. Fortsetter dette blir de sittende i forvaring resten av sine liv, fordi de er syke, og fordi samfunnet ikke har vært villig til å gi dem behandling og muligheter, sier Bjarkeid.

Norges mest marginaliserte

I klipperommet anonymiserer vi alle scener med innsatte på G. De er for syke til å fremstå med sin opplevelse av isolasjon.

Det er tidligere innsatte som har sittet kortere perioder isolert som hjelper oss til å forstå hva isolasjon er. Flere tildligere innsatte som har sittet sammenhengende isolert i opp til et år velger å stå frem. Mens «Kim», som nå har vært ute noen år, ikke vil vise ansiktet sitt:

– Jeg har et nytt liv. Jeg prøver. Men du vet, jeg hadde én diagnose da jeg ble fengslet første gangen. ADHD. Den ekstreme varianten av virketrang. Nå har jeg alle i boka. Posttraumatisk stress, det er meg.

– Noen er svært psykisk syke når de begår lovbrudd og blir fengslet og soningen gjør dem enda sykere. Det er de dere må fokusere på, de som ikke har familie, de som ikke klarer å ta vare på seg selv. Det har plaga meg skikkelig å vite om dette i alle disse åra. De blir ødelagt for resten av livet, de kommer ikke ut igjen, sier han.

Bak dørene på G sitter de mest marginaliserte menneskene i Norge. Ingen utenfor avdelingen vil ta i dem. De har ikke talspersoner. Det er ingen som snakker deres sak. Men det fins tilsynsmyndigheter.

Europarådets torturkomité besøkte Ila i 1997, 2005 og 2011 og påpekte det manglende tilbudet til alvorlig sinnslidende: Torturkomiteen ber Norge begrense bruken av isolasjon i fengsel og bedre psykiatritilbudet i fengslene.

Sivilombudsmann Aage Thor Falkanger besøkte fengselet i mars i 2017:

– Myndighetene må sørge for å gi isolerte innsatte et forsvarlig behandlingstilbud og avbryte deres isolasjon. Jeg er bekymret for situasjonen til enkelte innsatte som i praksis har vært underlagt isolasjon over lang tid.

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter besøkte Ila i februar 2018.

I årsrapporten heter det: «Det bør opprettes en nasjonal, forsterket fellesskapsavdeling for innsatte som ellers sitter isolert over lang tid med omfattende funksjonsfall, realitetsbrist og aggresjon som følge av dette.»

Skal tilbake i samfunnet

Hvordan kan umenneskelig behandling i norske fengsler påpekes år etter år, i rapport etter rapport, uten at det skjer en endring? Etter arbeidet med dokumentaren «Fengslet og forlatt» sitter vi igjen med spørsmålet: Finnes det grenser for hvem vi som samfunn behandler med anstendighet?

– Når det gjelder mine innsatte er jeg opptatt av å skille mennesket fra handlingen, sier Rosenqvist.

Hennes innsatte soner dommer for grov vold, drap, sedelighetsforbrytelser. I kjølvannet av deres forbrytelser er det offer og deres pårørende, med ødelagte liv. Familier som opplever at deres historier og behov for oppfølging også glemmes.

– Mine innsatte har skadet andre på grusomt vis. Det er lett å fordømme handlingene, og det gjør jeg, sier Rosenqvist.

– Men det som ofte ikke kommer frem er at de som begår disse handlingene selv kan ha vært offer for tilsvarende handlinger. Vi kan gjøre noe med deler av dette, gjennom forebygging i barndommen. Men også ved å behandle de som er syke så sjansene for at det skjer igjen minsker. Samfunnet må alltid bære en risiko. Men risikoen kan gjøres mindre.

Randi Rosenqvist deler med oss at gjerningsmennenes oppveksthistorier kan få henne til å grine. Hun forteller om omsorgssvikt, overgrep, dysfunksjonelle og skadelige relasjoner. Den destruktive adferden kommer fra et sted.

– I mange tilfeller ser vi at samfunnet har sviktet når disse var barn. Samfunnet vårt fungerer ikke godt nok for utsatte familier. Ofte ser vi at dette henger sammen med levekår, fattigdom, rus. Enkelt kan vi si at vi skylder å behandle disse på en anstendig måte, sier hun.

I utgangspunktet skal de alle ut en dag. Å gi behandling til alvorlig psykisk syke innsatte handler også om din og min sikkerhet.

Mister sin mennesklighet

Vi sluses ut, gjennom ni låste dører, 35 trappetrinn opp fra kjelleren. Bort fra de glemte fangene. Hvordan er det mulig å glemme når du først har sett, når du vet? Det må norske politikere svare for, de fleste partier på Stortinget har hatt ansvaret, sittende i ulike regjeringer siden tidlig 80-tall.

Isolasjon er det sterkeste maktmiddelet en stat kan bruke, hvor man ikke har dødsstraff. Det tar bare dager å påføre mennesker stor skade ved isolasjon.

Alvorlige syke mennesker som isoleres over lang tid blir enda sykere. De kan bli paranoide, få verre vrangforestillinger, de kan bli suicidale og begynne med selvskading, noen blir farligere andre blir apatiske, de kan slutte å snakke. De mister sitt menneskelige ansikt.

Første gangen jeg møtte «Kim», satt han fremdeles isolert.

– Du har ikke spurt hvorfor jeg prøve å rømme fra Ullersmo, sa han da besøket nesten var over.

– Kjæresten hadde fått seg ny type. Jeg er ikke den eneste mannen som har gjort dumme ting av kjærlighetssorg.

Se dokumentarfilmen «Fengslet og Forlatt», som er regissert av Katja Høgset og produsert av Margreth Olin: