Det vanskelige livet

DET BERØRER oss alle sterkt når NRK i Dagsrevyen og på nrk.no det siste døgnet har publisert historien om 14 år gamle Erika som avsluttet livet mens hun var innlagt på Sanderud psykiatriske sykehus i Hedmark. Det er hjerteskjærende å høre de etterlatte og deres fortvilelse. Det blir nesten ikke mer meningsløst enn når et ungt menneske tar sitt eget liv og til og med mens hun er under behandling og innlagt.

For første gang er antall selvmord blant personer som er i kontakt med psykisk helsevern, kartlagt i Norge. Resultatene er mildt sagt deprimerende. I perioden 2008 til 2015 valgte 1910 pasienter under behandling eller som nylig hadde avsluttet behandling i spesialisthelsetjenesten, og avslutte livet. Det er rundt 240 selvmord i året, viser kartleggingen fra Nasjonalt senter for selvmordsforskning og- forebygging.

TALLENE er for høye. Det er betenkelig at det er først nå en slik oversikt foreligger. Det sier kanskje sitt om hvilken prioritet psykisk syke og fagfeltet som skal hjelpe dem, historisk sett har hatt i norsk helsetjeneste. Nå skal det understrekes at ingen psykiater, psykolog eller annen behandler i verden kan forhindre at et menneske som virkelig ønsker det, tar sitt eget liv. Skal det skje må bruken av tvang økes betraktelig og i et omfang som ingen kan eller vil forsvare. Bruk av tvang er strengt regulert og skal forbeholdes situasjoner der det fremstår som eneste mulighet til å forhindre selvskade, skade på andre eller dødsfall.

Det er ingen grunn til å tro annet enn at hver og en av alle dem som hver dag gjør hva de kan for å gi psykisk syke den best tenkelige behandling, strekker seg langt for å gjøre nettopp det.  Det er heller ingen grunn til å tro annet enn at de aller fleste pasientene får et godt tilbud.

Det er imidlertid en fattig trøst for pårørende som kanskje over lang tid har kjempet en fortvilet kamp for å skaffe en av sine kjære hjelp. Og det er nærmest uvesentlig for dem som sitter tilbake med en tom stol ved kjøkkenbordet fordi en som står dem nær ikke lenger orket det vanskelige livet. Et selvmord er ett for mye.

VI HØRER fra tid til annen historier om pasienter som blir kasteballer mellom sykehus og primærhelsetjenesten, ofte med gjentatte akuttinnleggelser som resultat. Rapport etter rapport fra ulike offentlige instanser avdekker feil og mangler i tilbudet til denne sårbare pasientgruppen. Spesielt alvorlig er det når det avdekkes at barn og unge ikke raskt får utredning og behandling.

Det er svært tankevekkende særlig sett i lys av at de nye tallene som NRK først omtalte mandag, viser at diagnosen depresjon tar flest liv.

Det kan ikke bety annet at potensialet for forebygging og reduksjon av antall selvmord er stort. Da må tidlig innsats og intervensjon skje uten noen form for forsinkelser og ikke medisinsk unødig ventetid.

Helseminister Bent Høie har stort engasjement for psykisk syke og viser gjennom praktisk handling at han mener alvor. Hans oppdrag til de regionale helseforetakene er ikke til å misforstå. Psykisk helsevern og rus skal prioriteres høyere enn somatikk er masjordren fra Høie.

STATSRÅDENS RESEPT er blant annet innføring av pakkeforløp for psykisk helse og rus etter modell fra kreftområdet. Det arbeidet er godt i gang i Helsedirektoratet og ikke minst ute i helsetjenesten. Det gjenstår å se om helseministerens resept har ønsket effekt. Jeg håper det for disse pasientene og deres pårørende fortjener det mer enn de fleste.