Utgangspunktet for at jeg skriver denne artikkelen er fordi jeg tror min historie kan være relevant for andre, brukere kan få håp og se at også de kanskje kan bli friske. Jeg fikk hjelp og så at jeg kunne komme ut av situasjonen jeg var i, og få et veldig bra liv. Jeg ble erklært frisk – og følte meg frisk. Likevel ble jeg syk igjen.

Man kan da se noe av årsaken til dette, og hvordan min første innleggelse ble ganske lang og vanskelig. Jeg forteller blant annet om min siste innleggelse og hva som var årsaken til den. Så artikkelen handler også litt om å forsone seg med dette og begynne å se fremover igjen. Artikkelen legger vekt på det å være psykisk syk, så kan man bli frisk og leve et godt liv. Jeg håper at mange kan lære av min historie.

To ganger har jeg vært innlagt før jeg fylte 25 år. Første gangen var et langt, skremmende og tøft opphold. 24 år gammel ble jeg dopet ned på et utested i Møre og Romsdal, det endte med en innleggelse som varte i fire og en halv måneder. Diagnosen var psykose og ble innlagt frivillig, etter hvert ble det omgjort til tvang fordi jeg ville bli utskrevet grunnet dårlig og urettferdig behandling av personalet. Jeg ble en kasteball i systemet, som ble ført fra post til post og fra behandler til behandler. Den stadige flyttingen gjorde at jeg aldri fikk tillit til de som skulle hjelpe meg, og til slutt endte det med tvangsmedisinering.

Psykosen var så overveldende at jeg ikke klarte å fungere som et normalt menneske. Isolasjon ble en måte å behandle meg selv på, og det å snakke med venner var vanskelig. Tankene mine var helt andre steder enn å ha fokus på hverdagen – styrt av psykosen.

Det er vanskelig å være veldig åpen om de psykiske problemene en har. Du blir aldri sett med de samme øynene av venner igjen. Noen venner skjønner deg, andre trekker seg helt vekk. Jeg er en person som egentlig pleier å spille kortene ganske tett mot brystet. Jeg avslører ikke mye om meg selv, med mindre jeg er tvungen til det. Denne artikkelen her forandrer alt det. Ved å skrive disse ordene, og dele min opplevelse, åpner jeg meg på en måte jeg aldri har gjort før. I hovedsak er det en bra ting, fordi da lærer kanskje andre mennesker at det er mer ved en person, enn det du kan se.

Det er viktig å huske på at vi mennesker oppfatter smerte forskjellig. Det gjelder ikke bare fysiske smerte, men også psykisk. Der hvor enkelte mennesker klarer å reise seg opp igjen etter et spark i beinet, mens andre blir liggende på sofaen i fem dager med en ispose på beinet. Vi er blitt opplært med at det ligger en slags skam i det å syns synd på seg selv. Det er veldig viktig å anerkjenne at en har det vondt og at det er lov til å synes synd på seg selv. Ikke fordi det skulle ha vært lov til å legge seg ned og gi opp, men fordi det skulle være litt enklere å forstå seg på sin egen smerte. Da tillater jeg meg selv å sørge, jeg tillater meg selv å trekke meg litt unna når jeg trenger det, jeg føler ingen skam over at jeg har det vondt lenger.

Jeg mener at det er viktig å stå på og ha jernvilje innenfor det med psykisk helse, men det er like viktig å kunne stoppe opp og si «Nei, nå er det faen ikke lett så være meg altså!». Hvis vi hele tiden skal fokusere på at noen har det dårligere enn oss, så angriper du aldri problemet ditt. Ja, mange av oss er heldige som bor i et økonomisk stabilt land, har tak over hodet og mat på bordet hver dag, men noen ganger må vi kunne tenke at det er ikke alltid like enkelt å være oss heller!

Det er vanskelig å være veldig åpen om de psykiske problemene en har. Du blir aldri sett med de samme øynene av venner igjen. Noen venner skjønner deg, andre trekker seg helt vekk.

Innleggsforfatteren

 

Jeg forteller meg selv hele tiden at livet har så mye mer å by på, enn bare kjærlighet og samliv. Jeg har brukt så mange år av mitt liv på å bygge opp en tro om at jeg kunne tilby menneske noe. Jeg skaffet meg nye venner, tatt opp igjen kontakt med gamle venner, og fikk bedre kontakt med bekjente. Det skulle være et bevis på at jeg faktisk kunne ha en innflytelse på disse nye menneskene. Menneskene som jeg ble glad i. Jeg gjør alt jeg kan for vennene mine; uten å la det koste så mye som en tanke fra min side. Jeg lever livet på en heil grei måte; jeg har et barn, er engasjert i politikk, jobber og går på trening. Jeg tenker at det verste et menneske kan oppleve, er å ikke oppleve mening med det de driver med. Så lenge du ser en mening i den smerten du går gjennom, går du alltid ut sterkere på andre siden.

Livet har mange ukjente faktorer. Ingen vet når de skal dø, om vi blir syke, om vi finner kjærligheten, eller hva som blir konsekvensene av våre handlinger, og så videre. Det er i midlertidig en ting som er helt sikkert: Vi skal alle dø en gang. Jeg er redd for døden, selv om døden er en naturlig del av livets gang, syns jeg at det er fryktelig vanskelig å forholde seg til tanken på at jeg en dag skal forlate livet jeg lever og menneskene jeg er glad i. Jeg kan kjenne på ubehaget når jeg reflekterer over at mitt liv en dag vil ta slutt. Jeg tenker på kvaler, møye og smerter. Jeg vil leve fordi jeg ønsker mer av det livet har å tilby. Livet er meningsfullt. Det betyr selvsagt at det livet jeg har foran meg vil inneholde både oppturer og nedturer, akkurat som livet har gjort frem til nå. Uansett hvor dårlig man er stilt i livet så klarer jeg å se positivt på det jeg faktisk har, istedenfor å fokusere på det negative.

Min andre innleggelse skjedde det året jeg hadde fylt 25, jeg ble utredet for posttraumatisk stresslidelse, det vil si at det rammer mennesker som har vært involvert i, eller vitne til en, eller flere hendelser som oppfattes som svært traumatiske, jeg endte opp med å få en forbigående psykoselidelse fra første innleggelse. Igjen ble jeg innlagt på frivillig paragraf. Men denne gangen tok jeg medisiner frivillig, og kom meg ganske raskt på beina igjen. Livet mitt har vært fult av motgang, min barndom besto av fysisk og psykisk misbruk, og jeg kom meg ikke vekk fra det før jeg var 24 år. Da jeg ble innlagt på DPS andre gangen, hadde jeg tilbakevendende minner fra fortiden, angst og depresjon, og merket at denne avtok når jeg begynte på medisiner, og når jeg tvang meg selv ut blant andre mennesker. Denne gangen var mitt møte med DPS og helsevesenet en helt annen, jeg fikk en positiv opplevelse på DPS ved min andre innleggelse, da jeg kom meg veldig fort og fikk gode tilbakemeldinger fra personalet. Mine opplevelser av å være syk, har altså vært både negative og positive. Sykdommen i seg selv er ikke positiv, men veldig mange av erfaringene jeg har brakt med meg er det.

Vi sier ofte at er alle forskjellige. Men forskjellen ligger i hvordan vi velger å tenke. Uansett hva ditt sinn hører fra andre, og spesielt fra deg selv, oppsøk positive innganger, og du vil bedre sjansene dine for å produsere positive utganger. Det handler om alle de små valgene i hverdagen som på sikt hjelper deg å nå målene dine, men hva er ditt eget ansvar, og hva er samfunnets? Her kan samfunnet ikke hjelpe deg. Viljestyrke er evnen til å nå dine mål.