Marie Olaussen er samfunnsredaktør i Tønsbergs Blad.

Husker du åtte år gamle Christoffer fra Andebu i Vestfold? Christoffer Kihle Gjerstad som døde i 2005, etter langvarig mishandling fra stefaren. En sak som rystet hele Norge. En sak som til slutt sendte stefaren i fengsel i åtte år, og ga moren en betinget fengselsdom for å ha medvirket til mishandlingen.

Christoffer-saken ble henlagt to ganger før Riksadvokaten til slutt måtte beordre politiet til å etterforske den. Den grove volden som ble avdekket var sjokkerende.

Men etterforskningen avdekket noe som virkelig var foruroligende. Og bunnløst trist. Det var mange voksne som hadde sett hvordan Christoffer endret seg fra en utadvent og engasjert gutt til et innesluttet barn. Det var mange voksne som hadde sett at dette barnet hadde store skader. Blåveiser, kuler i hodet og smerter i kroppen. Skadene var så voldsomme at Christoffer ble lagt inn på sykehuset i Vestfold. Tilbake på skolen regnet lærerne med at noen på sykehuset hadde varslet barnevernet.

Men nei. Ikke sykehuset. Ikke skolen. Ikke SFO. Ikke naboene. Ikke foreldrene i klassen.

Ingen så det Christoffer slet med. Og ingen klarte å redde ham. Var det fordi de ikke så det? Eller var det fordi de ikke trodde det de så?

Umulig å se rekkevidden

Noen barn utsettes for slag, spark og lugging. Andre for seksuelle overgrep. Noen fryses ut, skjelles ut eller må tåle annen type psykisk vold. Noen barn ser foreldrene knuse møbler eller hverandre. Og nesten alle disse barna lever med det vi kaller latent vold: Den vanskelige og skremmende ventetiden. Frykten for neste gang det skumle og utenkelig skal skje. De harde tallene fra Bufdir viser at hvert femte barn har vært utsatt for fysisk vold fra foreldrene sine i oppveksten. Seks prosent har blitt utsatt for grov fysisk vold. 15 % av norske menn og kvinner oppgir å ha vært utsatt for en eller flere former for seksuelle overgrep før fylte 18 år.

For den som ikke har opplevd vold i nære relasjoner, er det vanskelig å forstå hvordan det oppleves. Det er umulig å se rekkevidden av grusomhetene noen barn og ungdom lever med. Det får alvorlig konsekvenser når den betingelsesløse kjærligheten og den varme omsorgen ikke finnes hjemme. Det går ut over søvn og spising, konsentrasjon og læring og barnets fysiske og psykisk utvikling. Hvis omsorgssvikten ikke oppdages (eller det oppdages for sent), kan dette følge med barnet inn i voksenlivet. Mange dropper ut av skolen, får seg ingen utdanning, kommer seg ikke i jobb og får kanskje aldri dreis på økonomien.

Flere barn oppdages

Da 6000 barn og unge som har vært i kontakt med barnevernet ble intervjuet av Institutt for by- og regionforskning i 2004, var resultatet nedslående:

Halvparten av ungene hadde vært utsatt for mishandling og vannskjøtsel. Barna fra denne gruppen ble 50 prosent oftere siktet for en forbrytelse senere i livet enn de andre som hadde vært i kontakt med barnevernet.

Christoffer-saken har åpnet mange øyne. I dag avdekkes flere voldstilfeller enn før. Det er flere som ser. Etter at Statens barnehus i Sandefjord åpnet 2013 har har de ansatte hvert år sett en økning i antall henvendelser. Hit kommer barn som skal avhøres av politiet. Hit kan de komme også uten at foreldrene må gi sitt samtykke.

I fjor ble det gjennomført 843 tilrettelagte avhør ved Statens barnehus i Sandefjord. Hvert eneste år ser de en økning i antall barn med psykiske og fysiske skader som følge av vold og misbruk.

Det finnes veldig redde barn

Akkurat nå arrangeres "Dugnad for vold mot barn" i Vestfold. I tre uker inviterer Fellesorganisasjonen i Vestfold, LO Vestfold, Krisesenteret, IOGT, Redd Barna og Voksne for barn til utstillinger og fagarrangementer for å vise fram voldens konsekvenser. Sammen vil de at du skal forstå at det finnes veldig redde barn. Barn som har en farlig og utrygg hverdag.

Det er flere tiltak som virker når vi vil forebygge vold mot barn, men forskning viser at det viktigste og enkleste/vanskeligste er dette: Snakk om vold. Spør om vold.

■ Jordmødre og leger: Spør gravide kvinner om de opplever vold i svangerskapet!
■ Helsesøstre og barnehagelærere: Spør fedre og mødre om de opplever vold i familien! Spør barna om de voksne er snille!
■ Lærere og naboer: Spør barna om de har det bra. Lytt til hva de sier. Og det de ikke sier.
■ Fotballtrenere og korpsdirigenter: Spør!

Tør å spørre og tål svaret. Hvert femte barn opplever vold i løpet av oppveksten. Du kjenner disse barna. Men du ser det ikke før du tror det.

Innlegget ble først publisert i Tønsbergs Blad.