Ta et steg tilbake og se det store bilde! Se flokken, se fellesskapet, se det sosiale mennesket! Fokuser ikke bare på enkeltindividet, inkluder nettverket, lokalsamfunnet!

Vi må bli opptatt av langt mer enn symptomreduksjon når det gjelder psykiske helseutfordringer, og vi må se arbeidets verdi i samme prosess. Det er utfordrende å skulle sende hodet til psykologen, kroppen til legen og økonomien til NAV. Tjenester må henge sammen og mennesket må ses og forstås. Å forstå mennesket som sosialt individ gir muligheter.

I disse dager arbeider administrasjon og politikere med neste års budsjett. Hva tas det hensyn til og hva blir «glemt»? Noen ganger må en gå utenfor boksen og gitte «sannheter» for å se nytt om det alle ser. Et eksempel kan være å tørre å se mennesker for nettopp det de er, mennesker.

At hjelp skal være evidensbasert er et viktig organiserende prinsipp for helsevesenet. Det skaper trygghet for kvaliteten av det en mottar. Innen evidensbasert medisin er randomiserte, kontrollerte studier ansett som den best egnede metoden. Hensikten er at resultater sammenlignes mot kontrollgrupper, for å se hva som forårsaker endring. Det er logisk å gi slike studier anerkjennelse for hvilken støtte som skal gis, men da aksepterer vi samtidig noen innbakte antagelser om behandlingseffekt. Kanskje trenger mange noe annet også? I tillegg?

Symptomreduksjon er gjeldende valuta når en definerer behandlingseffekt ved psykiske helseutfordringer. God behandling mot depresjon skal f.eks. redusere depressive symptomer som tristhet, selvmordstanker og angst.

De fleste vil være enige i at en reduksjon av dette gir økt livskvalitet, men utenfor hva som måles finner en også tapte relasjoner til venner og familie, ensomme, uføre, mangel på jobbdeltagelse og annet som gir mening i livet.

Reduksjon av psykotiske symptomer, som hallusinasjoner, vrangforestillinger eller tankemessig desorganiseringer er det typiske målet på effektiv psykosebehandling. Antipsykotisk medisin virker i hovedsak på nevnte positive symptomer. De negative symptomene, som «flate følelser», sosial tilbaketrekking, mindre motivasjon og glede eller reduserte kognitive funksjoner – trenger kanskje en «annen medisin»? Hva fører til latter og glede? Hva bidrar en venn, en kollega, et fellesskap med?

I samfunnet deles mennesker inn i ulike kategorier, noen får diagnoser, andre ikke - i den hensikt å forenkle vår komplekse hverdag, men for hvem? Vi har alle et behov for å bli sett, møtt og anerkjent som mennesker. Kanskje trenger vi det mer enn noen gang? Ingen vokser i et reduksjonistisk syn.

Mangel på tilhørighet, utenforskap og isolasjon kan både være en konsekvens av og årsak til mentale plager. Det er ødeleggende og livsfarlig. Årlig tar flere hundre sitt liv fordi de ikke føler seg inkludert i det sosiale felleskap. Vi klarer oss ikke alene og er gjensidig avhengige av hverandre for å leve meningsfulle og verdige liv – ja, rett og slett for vår eksistens. Relasjoner har i seg selv en terapeutisk kraft sier psykologspesialist Dag Øystein Nordanger. Relasjoner er en langsom prosess og båndet blir ofte sterkere etter som tiden går. Ved å tilby et sosialt fellesskap med tilgang til støttende relasjoner bidrar en med livreddende innsats. Dagligdagse gjøremål er også en gylden mulighet. Side om side i relasjon med andre oppleves tilhørighet, og mestringsfølelsen øker. Livet får mening og er verdt å leve. Det gode blikket en gir hverandre er i seg selv en kur for usynlighet.

I Norge jobber Ottar Næss, professor i psykisk helsearbeid, med recoveryprosesser (bedringsprosesser). Et viktig prinsipp i hans tilnærming er at støtten skal skje på hjelpsøkerens premisser, men innsatsen gjøres i flokk og sammen med lokalsamfunnet. Målet er å fremme prosesser som legger til rette for sosial inkludering også på politisk nivå. Arbeidet innebærer en dreining mot en mer likeverdig og sosial helsestøtte.

Felles innsats i lokalsamfunnet kjennetegnes også av åpen dialog, en terapiform som opprinnelig ble utviklet i Finland. I samtalene er ikke poenget at fagpersonene skal formidle en bestemt forklaring; de skal legge til rette for dialog der alle involverte bidrar som likeverdige deltagere.

Å være modig handler ikke om å hoppe i fallskjerm eller å kjøre i 200 km/t. Den aller modigste er den som tør å vise egen sårbarhet. Det er lett å gjemme seg bak diagnoser, regelverk eller prosedyrer. Dette kan virke som en god løsning der og da, men tar man da den andre, og seg selv, virkelig på alvor? Hva trenger mennesker for å bli aktive borgere?

På Fontenehuset har jeg møtt noen av de tøffeste og modigste menneskene jeg kjenner. Med bankende hjerte, skjelvende hender og svetteperler i pannen deler de sine sårbarheter og sitt levde liv. De viser en styrke og en tilnærming til livet det står respekt av. De tar seg selv på alvor og løfter samtidig andre fram. De kan omtale seg selv som tilhørende en kategori og også ha fått tildelt ulike diagnoser, men de er først og fremst mennesker. Modig mennesker!

Fontenehuset er som en verden i miniatyr, hvor en finner stressede 16-åriger som skal ta valg for livet, noen som hører stemmer, en i midtlivskrise og eldre som mener alt var så annerledes før. Det er latter, alvor, arbeid og arbeidsløse. Sultne, mette, lesehester, og datanerder. Noen har hund, andre er redd for hund, noen har en diagnose, andre ikke – fordi vi er mennesker. Det er fellesnevneren. Kanskje er forskjellen at medlemmene har evnen til å være modige og formidle sin sårbarhet? Nær halvparten av alle mennesker vil oppleve psykiske helseutfordringer i løpet av livet, men hvor mange er modige nok til å bane vei?

Fontenehusets fellesskap setter verdiene frivillighet, likeverd og relasjon i fokus – noe vi alle vet er viktig og som har betydning i og for livet. Hvem ville du være om du «mistet» disse grunnleggende rettighetene?

Fontenehuset trengs for mange i vår region. Hver eneste dag møter et titalls mennesker opp for å delta i arbeidsfellesskapet, for egen rehabiliterings del og for å «heie på» andre. Ferske tall fra NAV for tredje kvartal viser at Østfoldinger går av med seieren med flest uføretrygdede. 14 prosent av den arbeidsføre befolkningen i Østfold er ufør, det er fem prosent mer enn landsgjennomsnittet. På Fontenehuset får uføre støtte til å komme tilbake til arbeidslivet - og flere kommer faktisk tilbake! Frafallsprosenten fra videregående er likedan, 23 prosent faller fra i Norge, mens i Mosseskolen faller hele 29 prosent fra. Flere av ungdommene kommer til Fontenehuset, og blir inkludert i ungprosjektet som hovedaktører. De beskriver hvor skolen trykker og er selv med å finne «rett medisin» for veien tilbake. Andre på huset er mentorer for de unge. Dette er meget kostnadseffektivt, utrolig meningsfullt og også meget hyggelig – for alle. Den sosiale tilnærmingen skaper vekst og har stor individuell og samfunnsnyttig verdi.

Det krever mot å se og velge det sosiale helsevesen. Lederskap handler ikke om titler, status eller å utøve makt. En fremtidsrettet leder en er en som tør ta ansvar for å anerkjenne potensialet i mennesker, idéer og bevegelser, og som har mot til å utvikle dette potensialet. Som politikere bør en ikke tenke at en har makt over, men makt til! Makt til å tilrettelegge for en slik vekst, hvor mennesket og dets potensiale er i sentrum - uavhengig kategorisering.

–Pass på flokken din, sa Per Fugelli. Å bli møtt av et fellesskap som inkluderer respekt for enkeltindividet er en menneskerettighet. Om en er modig nok til å tilrettelegge for økt innsats hvor en endrer på premissene for hva som er «rett» helsehjelp, vil også arbeidsformen endre seg, og det trenger samfunnet.

Fellesnevneren i en mer flokksensitiv tilnærming er å gi støtte som bidrar til inkludering og ikke hvor enkeltindividet skal tilpasse seg resten. Det finnes flere måter å få til dette på; å støtte Fontenehusets arbeid er en av dem.

Årets verdensdag for psykisk helse hadde temaet «Raushet». Ikke la det bli med den ene dagen. Vær raus gjennom hele året – fordi omtanke lønner seg!

Fontenehuset heier på dere, heier dere på oss?