Et fattig jordbrukssamfunn

Da man bygget asylet på Gaustad, var Norge fremdeles et jordbrukssamfunn, med en befolkning på knappe halvannen million, inndelt i klart avgrensede samfunnsklasser.

Selv om Norge altså var et fattig land, valgte politikerne likevel å gi psykisk syke mennesker et verdig, men kostbart, behandlingstilbud, på bekostning av mange andre gode formål.

Et eget samfunn

Sykehuset ble plassert i landlige omgivelser, nærmest som en liten landsby, og bestod av en rekke bygninger, som både var estetiske og funksjonelle. Den dag i dag må Gaustad sykehus sies å være en kulturhistorisk perle, som bør holdes i stand og vernes, av hensyn til fremtidige generasjoner.

Gårdsdrift og verksteder

Gårdsdriften måtte være sentral, da det var meningen at sykehuset skulle være selvdrevet hva angikk jordbruksprodukter. Gårdsarbeid ble derfor en viktig del av behandlingstilbudet. I tillegg ble det reist verksteder, som også skulle inngå i behandlingen for flere av pasientene.

Flere psykiatriske sykehus

Det kom etter hvert mange psykiatriske sykehus over hele landet. De aller fleste av disse ble bygget mot slutten av 1800-tallet, eller på begynnelsen av 1900-tallet. Nevnes kan Dikemark sykehus (1905), Veum sykehus (1914) og Reitgjerdet sykehus (1923).

I 1970 var det i følge SSB til sammen 8405 sengeplasser i psykiatrien. Antallet fortsatte å øke i betydelig grad utover på 1970-tallet.

Langvarige innleggelser

Selv om behandlingsmetodene endret seg, var det likevel en trend at innleggelsene skulle være langvarige, ikke sjelden varte de i flere år.

Det var på 1970-80-tallet en ganske unison enighet i fagmiljøene om at langvarige innleggelser på lukkede sengeposter ikke var verken hensiktsmessig eller spesielt terapeutisk for en stor andel av pasientene.

DPS'ene bygges opp

I stedet for at behandlingen skulle foregå i store institusjoner, så man for seg at den skulle flyttes til psykiatriske poliklinikker eller døgnplasser på distriktspsykiatriske sentra (DPS).

Antallet sengeplasser på lukkede sengeposter kunne derfor reduseres, som en del av denne viktige reformen av det psykiske helsevernet. En meget god tankegang, spør du meg, hadde det ikke vært for at denne reduksjonen etter hvert tok helt av.

Noen tall

Det er kjedelig å skulle forholde seg til tall, men jeg vil likevel nevne at mens antallet psykiatriske sengeplasser i 1980 var 12.261, var antallet halvert i 1996. Det samme var liggetiden på psykiatriske sykehus.

Siden 1996 har nedbyggingen av sengeplasser fortsatt for fullt. Omtrent ett hundre sengeplasser forsvinner hvert år. I 2017 var det totalt 3746 sengeplasser igjen i Norge.

Verdens rikeste land

Dette skjer i verdens rikeste land. Olje- og gassnasjonen, Norge, har altså i flere tiår bygget ned antallet sengeplasser i psykiatrien.

Jada, ingen er uenig i at dette var en nødvendig – og god – prosess i noen år. De fleste pasientene med psykiske lidelser kan mye av tiden behandles ved psykiatriske poliklinikker eller av ambulante psykiatriske team.

Behov for lukkede sengeposter

Det er likevel en kjensgjerning at ikke alle psykiatriske pasienter kan klare seg med denne typen behandlingstilbud. De vil i lengre perioder være i behov av innleggelser på såkalte lukkede sengeposter, i allmennpsykiatriske eller sikkerhetspsykiatriske sykehus.

Dette er pasienter som en følge av sine psykiske lidelser ikke evner å ta vare på seg selv, eller de kan utgjøre en fare for eget eller andres liv.

Om å miste et viktig behandlingstilbud

Ved at man fortsetter å legge ned sengeplasser på lukkede sengeposter, fører dette til at denne pasientgruppen mister et essensielt behandlingstilbud. Per i dag har vi for disse pasientene intet virksomt alternativ til innleggelser på psykiatriske sykehus.

Alle som jobber i psykiatriens frontlinjer, eller er ansatt på en psykosepost eller sikkerhetspost, vet at sånn er det. Men når ikke fagmiljøene blir tatt med på råd, vil denne uheldige utviklingen bare få fortsette.

- Vi har ikke penger!

Og hva sier de ansvarlige politikerne? Jo, de sier at det ikke finnes penger til å reversere nedbyggingen av sengeplasser. Det finnes ikke midler! Norge anno 2019 har kort og godt ikke råd til å opprettholde en anstendig psykiatri.

Eksempel på forsvarlig helsepolitisk innsats

Da Gaustad sykehus åpnet i 1855, kunne man tilby 300 sengeplasser. Behovet for flere senger var imidlertid økende, og hva gjorde da politikerne i fattige Norge?

Jo, i et ekstraordinært statsbudsjett i 1919 ble det bevilget penger til en bygningsmessig utvidelse. Da utvidelsen var ferdigstillet i 1928, kunne sykehuset ta imot inntil 600 pasienter.

Dette må da være et eksempel til etterfølgelse, eller hva?