Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Tre år har gått siden jeg skrev innlegget "Mer fokus på psykisk helse!" og etter den tiden fikk jeg mye spørsmål og mange som mente denne saken var viktig. Men i dag sitter jeg igjen med tanken om hva har blitt gjort? Har det blitt gjort noe flere tiltak? Eller har alt blitt glemt, igjen?
Hvertfall så er det vel sånn psykisk helse virker. Det er synlig en liten tid. Og det er tiden man kan se det som faktisk skjer. Men så fort det er glemt og ute av syne, skjer det ingenting. “Tror man!”. Men det er den tiden som er viktigst. Det er de man ikke ser som er de vi må få frem.
Jeg har i etterkant snakket med mange som har opplevd både tunge og vanskelige ting opp igjennom livet. Men det som er problemet er ikke det å leve med det. Men det er det at samfunnet forventer at du skal leve med det uten at det skal ha innvirking på skole eller jobb.
Dessverre funker ikke dette.
Les også: Må datteren min gå til grunne?
Dette et eksempel på en vanlig dag:
Normalt:
1: Våkner uthvilt etter å ha sovet 7 - 8 timer.
2: Finne ut hva du skal ha på seg + kle på seg.
3: Frokost.
4: Går ut døren.
5: Møter venner og kjente som du prater om ting som skjedde i helgen.
6: Kommer til skolen eller jobben, hvor du starter med dagens gjøremål i fullt fokus.
7: Lunsjpause der du igjen møter folk du kjenner. samtalen er fremdeles ting som har skjedd
tidligere eller det du nettopp har jobbet med.
8: Tilbake til oppgaven/jobben, igjen fullt fokus.
9: Ferdig for dagen og nok en gang prater man med venner og bekjente på vei hjem kanskje
tilogmed planene for helgen.
10: Drar på trening eller andre hobbyer man driver med.
11: Kommer hjem til familie og kjære, som igjen spør hvordan dagen har vært.
12: Kvelden kommer og planlegger å legge seg sånn før 24 tiden.
Ny dag…
Hos de med psykiske plager:
1: Våkner like sliten som da du la deg. Grunnen er at man ikke klarte å sovne før 3 timer før du skal opp.
2: Prøver å finne klær som enten gjør deg usynlig eller som gjør at du ikke blir lagt merke til.
3: Frokosten glemmes. Med tanken på at om man spiser går man opp i vekt eller fordi man rett og slett ikke orker å spise.
4: Går mot døren med hodet fullt av tanker. Tanker om hvordan dagen kommer til å bli. Tanker om dagen kommer til å bli akkurat den samme som i går.
5: Mens du ser de andre prater med venner og bekjente står du utenfor og tenker at man sikkert ikke er er velkommen eller at man ikke vet hva man skal si.
6: Kommer til skolen eller jobben. Skal begynne med dagens gjøremål. Men fremdeles er man sliten og tenker på hvorfor er ting som de er.
7: Lunsjen dropper man også eller tar noe raskt mens du sitter for deg selv og tenker. Eller du sitter med folk som har store planer til helgen, mens tankene dine er hva du selv skal gjøre til helgen.
8: Tilbake til oppgaven. Fremdeles føler du deg utslitt men klarer å holde fokuset.
9: Ferdig for dagen.
10: Tenker at man skulle vært på trening men har ikke ork eller energi nok til å dra dit.
11: Kommer hjem til familie og kjære, som igjen spør hvordan dagen har vært. Igjen tenker man på dagen.
12: Kvelden kommer samt alle tankene på hvorfor ting er som dem er. Og tankene er der helt du sovner sånn 03:00 tiden.
Ny dag ...
Dette er en liten liste på hvordan bare en enkel dag kan oppleves. I tillegg til dette kommer kroppspress, mobbing, utestenging, lite hjelp fra skole og hjemme + at som skjer gjennom sosiale medier og det presset som er der.
Så nå mener jeg det er på tide å våkne. Er det sånn vi vil ha samfunnet? At de “Populære” herser med de svake. Hvor det hele tiden er en kamp mellom popularitet og det å være “Best”.
Dette er et problem som har vart så lenge at folk har begynt å leve med det. Og de svake skal bare bli glemt?
Still deg selv et spørsmål. Hvor mye har det vært pratet opp medisiner og hvordan vi skal kunne kurere kreft. Kanskje litt på kanten å sammenligne kreft og mobbing? Vel begge tar liv av mennesker. O begge er like vanskelig å bli kvitt…
Men jeg skjønner at dette er en vanskelig oppgave. Vi kan jo ikke bare åpne et sted hvor folk med psykiske lidelser kan møtes og samles, siden dit kommer de nok ikke av seg selv.
Men løsningen er nok mye enklere men også noe som virkelig krever selvdisiplin. Det er å begynne å se på sine egne holdninger. Det er de som kalles “populære” som kan gjøre en forskjell. Det er vi som kan kalle oss oppegående og “friske” som må gjøre noe.
Gode tips:
1: Tenk på egne handlinger og holdninger.
2: Google ordet "medmenneskelighet"
3: Når du tenker at det er en som hadde trengt en å prate med. slutt å bare tenk det… Gå heller bort å si Hei. Samtalen trenger ikke handle om at personen så ensom ut.. Dette gjør at vedkommende vil tenke føle seg enda mer ensom senere
4: Vær inkluderende.
5: Sett deg selv i situasjonen..
Vil ha en smakebit på hvordan det kan føles? Hold deg våken en natt. Også drar du opp jobb/skole dagen etter. Men ha da i tankene dette er kun med en natt uten søvn..
Sammen er vi sterke.