Er stigmaet på vei ned? Det skrives i hvert fall mye bra om psykisk helse i lokalavisene våre om dagen; seinest to gode bidrag ved Embla Kjellevold-Skallerud om spiseforstyrrelser i Fremtiden 05.02 og Tor Einar Berget Erlandsen om angst i DT 01.02. Jeg vil gjerne også rose Lars M. Gravningsmyhr fra Lier FpU for at han i sitt DT-innlegg 23.01 løftet behovet for flere voksne samtalepartnere på skolen. Som han adresserer, og sikkert har bedre grunnlag for å uttale seg om enn meg, så er presset på unge fra alle kanter kanskje større enn noensinne, og det er fortsatt sosialt vanskelig å snakke om utfordringene sine. Det tyder i hvert fall Ungdata- og SHOT-tallene på.

Jeg hører stadig oftere om unge som beskriver «trygge og gode voksenpersoner å snakke med» som det de savner mest i hverdagen.

Selv om vi deler bekymringen og målet, så mener vi i MDG at FpU bommer litt i sitt valg av verktøy for å løse problemet. Gravningsmyhrs medisin er flere helsesøstre på skolene (eller helsesykepleiere, som det byttet navn til ved nyttår). Det er et faktum at skolene jevnt over har for dårlig helsesykepleierdekning, og vi i MDG ønsker også større tilstedeværelse av helsesykepleiere på alle skoler.

Men det er nok galt å forvente at helsesykepleier skal ha kapasitet til denne typen samtalebasert omsorg. Vi har definitivt stor tro på at helsesykepleierne, som er spesialutdannete sykepleiere, kan bidra når det gjelder mental helse – men de har ofte kalender-tetthet og en liste med arbeidsoppgaver som er for lang til at de kan sette av så mye tid som gode og viktige samtaler gjerne kan ta.

Vi ønsker derfor heller å jobbe for å få flere sosialfaglige medarbeidere på alle skolene i den nye kommunen. Alle lærere jeg har pratet med i drammensskolen er enige i dette; det trengs en funksjon som fyller hullet mellom helsesykepleier og pedagogisk rådgiver – en slags «mental rådgiver» som kan fokusere utelukkende på psykisk veiledning av elevene.

Uten en slik funksjon, og med en helsesykepleier som ikke har tid, så faller ansvaret fort på lærerne. Det ønsker vi ikke. Lærerne bør få fokusere på sin hovedoppgave – å undervise. De har naturligvis en viktig rolle for å fange opp elever som trenger hjelp, men lærerne trenger likevel noen å støtte seg til som kan ta hovedansvaret.

Les også: Må datteren min gå til grunne?

Finland var i mange år kjent som landet med høyest selvmordsrate og skyhøy egenrapportering av psykiske helseplager blant barn og unge. De siste ti årene har landet gjort en rekke grep for å sette mer fokus på forebyggende arbeid, og lovfestet i 2013 at det skal være psykologer ansatt ved hver eneste skole fra 1. klasse til og med videregående skole. Rapportert psykisk helse er dramatisk bedret og landet har beveget seg langt vekk fra toppen av selvmordsstatistikkene.

I psykisk helsevern i Norge tar i snitt en pasient sitt eget liv annenhver dag, og de egenrapporterte psykiske plagene blant barn og unge på undersøkelser slik som Ungdata og Shot er høyere enn noensinne.

Vi i MDG mener det er på høy tid å ta dette på alvor, og vi vil jobbe for at det finnes en sosialfaglig ressurs ved alle skoler som er til stede hver dag, hele dagen. Det trenger ikke nødvendigvis være en psykolog. Det viktigste er at det er en person med relevant kompetanse.

Flere helsesykepleiere bør ikke komme i konflikt med dette. Barna og ungdommene fortjener tilgang på begge deler!

Mental Helse Ungdom rangerte MDG som Norges beste parti på psykisk helse før valget i 2017. Det er fordi vi har så sterkt fokus på forebyggende arbeid framfor brannslukking. Preventivt arbeid koster naturligvis penger å igangsette – men kommer til å spare oss for utrolig mye penger på sikt.

Vi har lukket øynene for feilslått politikk på dette feltet i mange nok år nå. La oss starte tidenes løft for psykisk helse – og skaffe de riktige verktøyene for å løse problemene vi tross alt er enige om!