Kjære leser. Hun var ei sosial og omgjengelig jente med gode venner. På ungdomsskolen var hun klassens revystjerne. Som 17-åring vant hun en nasjonal quizkonkurranse. Premien var en drømmereise til Los Angeles. Hun var i sitt ess.

Siden har livet vært alt annet enn en drømmereise for den nå 23 år gamle jenta. Mia, som vi har valgt å kalle henne, har snart sittet 500 dager i varetekt, mer enn 200 av dem i fengsel. Hun er psykisk syk. Men hun er for frisk for psykiatrien. Og hun er for syk til å være i fengsel.

Mia er blitt en kasteball i et system som ikke fanger opp tilfeller som henne og mange hundre andre. En ping-pong-ball i et sektorsystem der alle spiller jenta fra seg. Hennes advokat beskriver systemet slik: – Det er ingen som har tatt seg tida eller brydd seg om å se hele mennesket Mia. Alle har passet på at de har gjort det de skal gjøre etter boka, og ikke noe mer. Og så handler det om at man ikke vil se, sier Gunhild Vedhusheia.

Avisa Nordland har fulgt 23 år gamle Mia siden første varetekstforlengelse høsten 2017 og på hennes reise gjennom ulike fengsler, behandlingsinstitusjoner og varetektssurrogater. Den opprinnelige siktelsen på to forhold er i løpet av denne tida blitt til en seks punkter lang tiltale for den unge jenta som tidligere var ustraffet.

LES SAKEN: Mia er alvorlig psykisk syk. Hjelpen hun får er en fengselscelle

Hva gikk galt for Mia? Hvem har egentlig ansvar for slike som henne? Dette er spørsmålene journalistene Siri Gulliksen, Alexander Kjønsø Karlsen, Anders Bergundhaugen og fotograf Tom Melby har søkt svar på gjennom omfattende innsyn i journaler og intervjuer med en rekke fagpersoner og offentlige instanser. I tillegg har de besøkt og snakket med noen av de menneskene som har stått Mia nærmest siden barndommen.

Først og fremst handler dette prosjektet om at Mias historie skal bli hørt. Samfunnet fortjener å bli kjent med livet, tankene og hverdagene til Mia og den behandlingen hun får. Også på vegne av alle andre i samme situasjon.

Mia er også selv opptatt av at hele hennes historie skal bli kjent. Derfor har hun opphevet taushetsplikten overfor alle instanser som kan kaste lys over hennes situasjon. – Jeg er jo som et puslespill. Hvis du skal pusle et puslespill må du jo ha alle brikkene, sier hun selv.

Mediene har et særskilt ansvar for å informere om hva som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Vær Varsom-plakaten slår også fast at det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner.

Sannheten er at det er alt for få av oss som på grundig måte går dypt inn i et område hvor taushetsplikt, motvilje, mangel på åpne kilder og hensynet til enkeltmennesker i ubalanse gjør det komplisert å formidle virkeligheten. Dermed blir situasjonen for de mange det angår underkommunisert. De får ikke den politiske oppmerksomheten som fortjenes. De er ikke i stand til selv å gå i fakkeltog. Ingen andre gjør det for dem.

I dagene som kommer vil vi rette søkelyset på temaet fengsel og psykiatri, i forlengelsen av historien om Mia. Vi vil også forsøke å ansvarliggjøre politiske beslutningstakere.

Avisa Nordland har lagt store ressurser i dette graveprosjektet. Reportasjeserien er laget med økonomisk og faglig støtte fra Senter for undersøkende journalistikk ved Universitetet i Bergen. Resultatet er blitt til tidenes lengste reportasje fra AN. I tilllegg til digital publisering fyller første reportasje hele 44 sider i lørdagsutgaven av Endelig Helg. Vi har delt reportasjene inn i flere artikler for å gjøre lesningen mer tilgjengelig.

Jeg er stolt over det grundige arbeidet våre journalister har utført i en travel lokalavis-hverdag. Jeg håper du setter av tid til å lese sakene. Ikke for vår del, men fordi Mia og alle i hennes situasjon fortjener det.