Hjem > Nyheter > Forskeren forklarer: Den kritiske overgangen fra behandling til hverdag

Forskeren forklarer: Den kritiske overgangen fra behandling til hverdag

Hvordan erfarte pasienter i rusbehandling overgangen til livet utenfor institusjon? Og hvilken betydning har behandlingstilbudet for tiden etter?

Inger Eide Robertson jobber som forsker ved Korus Stavanger (Foto: Privat)

Det er blant spørsmålene sosiolog, forsker og rådgiver Inger Eide Robertson ved Rogaland A-senter/KoRUS Stavanger har ønsket å få svar på. Robertson er i gang med et større phd. prosjekt hvor formålet er å få mer kunnskap om de krevende og komplekse endringsprosessene mennesker som har fått pasientstatus på bakgrunn av rusmiddelproblematikk gjør for å etablere et hverdagsliv som ikke lenger er dominert av rusbruk.

Prosjektet presentert her inngår i et større prosjekt ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning ved Helse Vest (KorFor) kalt Stayer-studien.

– Hva er prosjektets innhold?

– Vi er spesielt opptatt av utfordringer sett over et lenger tidsrom knyttet til kampen for å (re)etablere et hverdagsliv som de selv oppfatter som ønskelig og meningsfullt, og som ikke er dominert av rusmiddelbruk. Videre er vi interessert i subjektive erfaringer av å etablere relasjoner til familie, venner, arbeidsliv eller annet.

– Hvilke spørsmål stilte dere for å finne ut av dette?

– Vi hadde intervjusamtaler på tre forskjellige tidspunkt over ca. 2,5 år med 17 personer, kvinner og menn i forskjellig aldere. Vi var opptatt av at studiedeltakerne selv skulle få uttrykke hva som hemmet og/eller fremmet de endringene som de ønsket å gjøre i et liv dominert av rusmiddelbruk. I samtale med deltakeren ble blant annet involvering i, og betydning av behandling løftet frem, samt utfordringer knyttet til tiden etter behandling. Det var dette som dannet utgangspunktet for temaet i vår første artikkel, og som nå er publisert.

– Hva fant dere?

– For mennesker med mange års omfattende rusmiddelbruk er det å etablere et hverdagsliv som ikke lenger er rus-relatert, som å lære og leve på nytt. Opphold i behandlingsinstitusjoner kan fungere som et relasjonelt og sosialt bindeledd, men kontrasten mellom tilværelsen i og utenfor institusjonens sosiale setting er stor. I denne overgangen erfares hverdagene som svært krevende, og opplevelse av å miste alt livsinnhold og «seg selv» var påtrengende. I denne fasen var det essensielt med sosial støtte og en tydelig plan for hverdagene, samt mulighet for å opprettholde kontakt med behandlingssystemet.

Les flere Forskeren forklarer:

– Hvorfor er dette viktige funn?

– Institusjonsbehandling kan gi et brudd med en rusrelatert tilværelse. Men det ligger store utfordringer i fasen etter behandling. I denne overgangen er det viktig å ha sosial støtte både fra behandlingssystemet, kommunale tjenester, men også brukernettverk, venner og familie. Behandlingen må også legge til rette for sosial trening på autentiske hverdagslivssituasjoner. Kunnskap om endringsprosesser gjennom fokus på hverdagsliv, sosiale nettverk og arenaer, tjenester og annen støtte, slik brukeren selv erfarer det, muliggjør en styrking av tjenestene for å tilrettelegge for integrerte behandlingsforløp, samfunnsintegrering, samt samarbeid og kontinuitet mellom tjenestene, brukeren og deres organisasjoner.

– Hvilke nye kunnskapshull har denne studien avdekket?

– En stor utfordring innenfor Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) er tilbakefall under og kort tid etter fullført behandling. Faktorer som arbeid, bolig, tjenestetilbudet og sosiale nettverk er betydningsfulle for bedringsprosesser, og er belyst i litteraturen, men det foreligger mindre forskning på hvordan disse er integrert i endringsprosessen slik det erfares fra pasientens ståsted. Vi vet at sosiale forhold er vesentlige når mennesker gjør gjennomgripende endringer, men vi trenger mer kunnskap om den sosiale dynamikken som ligger til grunn for disse endringsprosessene. Videre trenger vi mer kunnskap om hvordan disse prosessene utspiller seg over tid.

– Hvordan har dere ivaretatt brukerinvolveringen gjennom forskningsprosessen?

– I tilknytning til Stayer studien er det opprettet forskjellige arbeids- og referansegrupper som har vært involvert i prosjektets forskjellige faser og deler. Disse gruppene er satt sammen av bruker, forskere, praktikere fra både primær- og spesialisttjenestene samt brukerorganisasjoner. Videre vil jeg argumentere for at metoden i seg selv bringer frem brukernes subjektive stemme og perspektiv.



Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.

Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering, hat og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.
Abonnere
Send påminnelse når
0 Kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments