Før jeg begynte som faglig rådgiver i NAPHA, jobbet jeg ved INN kvalifiseringssenter for innvandrere og flyktninger. Der så vi at mange av deltakerne våre slet med psykiske plager.

Ansatte hos TROVO, Trondheim voksenopplæringssenter, delte ansatte den samme oppfatningen.

Flere nybosatte flytninger strevde med å følge med i norskundervisningen og tiltakene rettet mot arbeid. De var stresset, manglet konsentrasjon, klarte ikke å huske informasjon. Flere hadde vanskeligheter med å sove.

De har sterke traumer bak seg

Vi tenkte at dette var sammenfallende med noen av symptomene på angst og PTSD. Mange kom fra kulturer med lite fokus på psykisk helse, og der psykiske utfordringer mest var knyttet til personer i sterke psykoser.

Med bakgrunn i disse utfordringene og kommunens prosjekt "Tidlig innsats" inngikk kollegaen min, Hege Elisabeth Sotberg, og jeg, begge Avdelingsledere ved INN, et samarbeid med Helse- og velferdskontoret og Flyktningehelseteamet. Vi startet dialoggruppe helse i 2015.

Ansatte fra Helse – og velferdskontoret og psykiatriske sykepleiere holdt kursene og inviterte psykologer fra RVTS inn for å snakke om psykiske reaksjoner på traumer.

-Det er imponerende hva flyktningene klarer

Alle deltakerne i introduksjonsprogrammet har opplevd enten krig, tortur, eller sterk undertrykkelse, og en vond flukt.

Mange har tatt den båtreisen som media først hadde fokus på i 2016. Men denne båtturen har vært en av veiene til vesten i mange år før dette. Mange av våre brukere har sett familiemedlemmer og venner drukne. Flere har vært i flyktningeleirer. De har svært sterke historier bak seg. Alle har levd i frykt. Særlig kvinner og barn er utsatte.

Det er imponerende hva alle flyktningene klarer, etter all frykten som sitter i dem. Ennå lever de med bekymringer for sine nære og sorgen for alt de har mistet.

Frustrerte over manglende midler til å gi  hjelp

Flyktningehelseteamet henviser de med størst grad av PTSD til RVTS (Regionalt kompetansesenter for vold, traumer og selvmordsforebygging). Håkon Stenmark, psykolog ved RVTS midt, har bistått flyktninger med store torturtraumer.

-Vi som land tar for lite hensyn til denne målgruppen.  I 2018 besøkte jeg og et team fra RVTS kommuner over hele landet. Vi fant glødende ansatte, som gjorde alt de kunne. Men de var frustrerte over manglende midler til å gi helsefremmende og behandlende hjelp, sier han.

50 prosent er i arbeid eller utdanning etter to år

-Jeg er imponert over at så å si alle flyktningene klarer seg bra. Men livskvaliteten deres kunne vært enda bedre, med mer hjelp, stadfester Stenmark, som vil berømme dialoggruppe helse.

-Dette er et tiltak som har vist seg å fungere bra. Jeg håper flere kommuner kan starte tilsvarende tilbud.

Tallene viser at det slett ikke går så dårlig med flyktningene som kommer hit til landet. Ved INN ser man at 50 prosent av flyktningene er i arbeid og eller utdanning etter å ha bodd i Norge i bare to år.

En gruppe gir følelse av felleskap, og grunnlag for dialog

Vi diskuterte hva vi kunne gjøre for å gi flyktningene trygghet og ro, for å bedre den psykiske helsen deres. Vi tenkte å øke deres kunnskap om psykiske reaksjoner kunne bidra til en alminneliggjøring av psykiske utfordringer. Vi snakket om hvordan vi kunne gjøre en forskjell. Om det var lurt å sette inn støtet rett etter ankomst.

Resultatet ble dialoggruppe helse, som er et supplement til individuell oppfølging. Vi tenkte at undervisning i gruppe kunne gi en følelse av felleskap og et godt grunnlag for dialog. Dette kunne gi bedre effekt, enn kun individuell oppfølging. Trondheim kommune holder nå kurset for to til fire grupper per halvår, etter behov.

Er ikke alene om følelsene

I en gruppe kan deltakerne oppleve at de ikke er alene om følelsene. Dette bidrar til alminneliggjøring og kan ta vekk tabuet med å ha psykiske reaksjoner.

Et mål var også å ufarliggjøre behandlingsapparatet. Kunnskap skaper åpenhet, åpenhet er veien til behandling, og bedre kunne mestre hverdagen og utfordringene de står foran med alt det nye.

Godt å se deres lettelse

Det var godt å se deltakernes lettelse. Det var befriende for dem å snakke sammen og se at andre hadde det likedan. At det ikke er unormalt å slite med tankekjør, engstelse, dårlig søvn, og konsentrasjon etter krig og flukt.

Mange var ikke lenger skeptiske til å snakke med en behandler, om de kjente at de trengte det.