En deilig og lang sommerferie er snart forbi for både barn og voksne.
Late, koselige, deilige dager der man stort sett kan gjøre som man vil er snart slutt. I sommerferien kan man sove lenge, leke med venner, være med familie, legge seg sent, nyte skolefri, leksefri, ha frihet til å gjøre (nesten) det man vil og føle seg god nok som den man er.
God nok.
Det er nesten som en drømmeverden for mange barn og unge.

Men dessverre er ferien for noen barn bare en pause og mulighet for å puste, det betyr at de slipper alt det vonde de opplever på skolen.
For nettopp disse barna gleder seg ikke til skolen starter, de gruer seg.

Som foreldre er jo dette noe av det vondeste man kan observere fra sidelinjen.
Fordi det oppleves nemlig ikke fra innsiden, det går helt inn i hjertet, fordi en du elsker høyere enn noe annet har det så vondt.
Vi har alle et ansvar.

Hvor starter vi jobben med å gjøre alle klar over at de har en psykisk helse de må ta vare på ?
Hvordan hjelper vi barna?

Vi kan ikke være så naive at vi tror at barn forteller alt de opplever.
Om vi opplever ting vi ikke vet er galt, så prater vi ikke om det, enkelt og greit.

Jeg er for åpenhet.
Åpenhet kan være vanskelig, men jeg tror det er veien å gå.
Tror vi som voksne rollemodeller må tørre å vise vår egen sårbarhet, at vi også opplever perioder som vanskelig og tungt.
At vi tørr å vise følelsene våre. Det at vi tørr å gråte, innrømme når vi har gjort en feil og samtidig si unnskyld.
Forklare og fortelle barna våre om våre eller andres opplevelser fra livet.
Snakke åpent og ikke være redd for å snakke om det som er eller har vært vanskelig.

Stille oss tilgjengelig for at spørsmål kan dukke opp, som kanskje vi voksne også synes det kan være vanskelig å gi svar på.
Og sist men ikke minst, passe våre ord når det gjelder å snakke nedsettende om andres atferd og handlinger.
Man vet aldri hva som ligger bak.

Så, som dere sikkert forstår, så ønsker jeg å rette søkelyset på ALLE barna våre.
Ikke bare de som har synlige utfordringer, men også alle de som holder kjeft.
Alle de som sliter, uten at de blir sett.
De som opplever følelsen av maktesløshet og kjedsomhet.

Vi må skape et samfunn hvor barna føler de kan si hva de tenker og føler, uten å bli stemplet.

Mitt hjerte brenner for de som har det vanskelig.
Det handler ikke om diagnoser og medisiner, det handler om at vi skal tørre å åpne oss. Både som barn og voksen.

Skolen er ikke livet, og livet innretter seg ikke etter skolen.
Jeg tenker at det er skolen som skal innrette seg etter livet.
Skole vegring kan virkelig sette spor på mange plan og det vil vi ikke ha noe av.

Ønsker alle en god skolestart.