Ignaz Semmelweis møtte en del motstand da han i 1861 oppfordret sine kolleger til å gjennomføre tilstrekkelig håndhygiene mellom pasientene på barselavdelingen.
Det var under deres verdighet å vaske hendene. Det var tidkrevende og unødvendig, mente de. Som leger var de hevet over bermen, og håndvask var nedverdigende. Historien ga Semmelweis rett. Historien og mikrobiologien.
Jeg er ikke kirurg. Jeg er barne- og ungdomspsykiater. Jeg jobber ikke med skalpell og suturnål. Jeg har ikke konkret og direkte tilgang til barns indre organer.
Jeg syr ikke sammen ødelagte hjerteklaffer eller fjerner betente blindtarmer. Jeg tar ikke bort farlige kreftsvulster, eller retter opp brukne ben.
Men jeg tør påstå at også jeg jobber med det indre i barn og ungdom. At målet, om jeg gjør jobben min skikkelig bra, er at noe skal bli riktig på innsiden som har vært feil.
Les også: 20 millioner helsekroner skal gi studenter «lykkepromille» og digital psykisk selvhjelp
At noe som gjorde vondt skal gjøre sterk. At klumpen i magen skal bli til ord og handling som lindrer.
Det hadde vært helt utenkelig om jeg hadde vært kirurg å legge opp til en hverdag der jeg hadde mindre tid på forberedelse og klargjøring til inngrep enn jeg trengte.
Det hadde ikke skjedd at jeg hadde stupt inn på operasjonsstua for å gjøre et ekstra inngrep, i stedet for å stå 20 minutter i skrubben for å gjøre kirurgisk håndvask.
Mitt verktøy er meg selv. Min empati, min tilstedeværelse, min fagkunnskap og erfaring. Det er min skalpell, pjang og pinsett. Og jeg mener at mine redskap skal være rengjort og desinfisert når jeg møter mine pasienter.
Pakkeforløp
Målet er at alle skal få lik og riktig behandling. At ingen skal vente og at alle skal få noe. Derfor er vi bedt om å jobbe raskere og smartere. Noe det er vanskelig å si seg uenig i.
For å oppnå dette, setter man tall og frister på inntakstidspunkt, antall treff og skjema som skal brukes når. Også vanskelig å si seg uenig i, da intensjonene er så gode.
Utfordringen er at regnestykket ikke går opp. Det er ikke nok til alle.
Dersom alle pasienter som henvises skal få utredning og diagnose innen 6 eller 12 uker, denne utredningen skal følge kravene til differensialdiagnostiske vurderinger og undersøkelser og vi i tillegg skal tilby faglig god behandling til de som er ferdig diagnostisert, i den frekvens det er ønskelig, er det rett og slett ikke timer nok til alle.
Det løser vi nå på ulike måter rundt omkring i landet. Noen registrerer fristbrudd, noen rekker tidsfristene ved å smøre tynnere utover. Alle løper fortere og jobber kjappere enn noen gang før.
Psykehusinfeksjoner
Det er når strikken strekkes sånn at det blir skummelt. Det er da psykehusinfeksjonene dukker opp.
Det er da jeg kontamineres av stress og mas fra administrative krav jeg ikke rekker, smittes av håpløsheten til en pasient jeg ikke får møtt igjen denne uka, fordi det ikke finnes plass, og stuper inn i et møte uten å vite hva vi egentlig skal snakke om, fordi jeg måtte avslutte en samtale om liv og død for å rekke dette møtet, som forgiftes av at jeg altså bare vagt husker hva det handler om.
Og som Semmelweis’ kolleger er det kanskje lett å tenke at jeg som profesjonell og lege ikke har noe med slike ting å gjøre. At jeg er hevet over denne type kontaminering. At hva jeg tenker og føler ikke påvirker de jeg møter eller resultatet av arbeidet mitt. At bare jeg er profesjonell nok, kan jeg møte alle barn og unge, når som helst med samme åpne, rene sinn, og dermed kunne gjøre samme jobb raskere, og raskere, og raskere.
Les også: «Du blir klint ned på jobb og erklært ufør. Sjefen henviser deg til nærmeste domstol»
Dette handler ikke om min psykiske helse eller ve og vel. Jeg får lønn for jobben jeg gjør, og kan for så vidt finne meg andre steder å tjene til livets opphold. Det var jo ikke for legene på barselavdelingen Semmelweis ropte varsko heller. Mitt varsko gjelder de mest sårbare vi har. De barna og ungdommene som er så modige å komme til barne- og ungdomspsykiatrien med håp om hjelp for det som er blitt vanskelig.
Jeg er bekymret for at sårbare barn, ungdommer og familier møter behandlere som ikke har hatt mulighet til å gjøre seg klare.
Behandlere som kan krysse av på alle sjekklister som finnes i forhold til de spørsmål som er stilt, skjema som er fylt ut og fysiske treff som er gjennomført, men som bringer med seg smittsom håpløshet, fortvilelse eller kanskje aller verst, en opplevelse av å ikke bli ordentlig hørt.
Jeg tror slike opplevelser sårer og ødelegger, litt analogt til et virus eller bakterie. Jeg tror at slike opplevelser finnes over alt, men at de er mer potente og skadelige når de kommer fra de vi forventer skal være gode hjelpere. Jeg tror psykehusinfeksjoner, som sykehusinfeksjoner, er vanskeligere å behandle enn andre infeksjoner fordi de rammer dem som allerede er svekket og at psykehusinfeksjoner ofte er resistente for vanlig behandling.
Faget mitt krever noe annet enn at jeg møter opp. Terapi er en selvstendig og veldokumentert behandlingsform. Det er noe jeg har lært, noe jeg kan, noe som kan virke og kan skade. En kirurg som skipper håndvasken, kan gjøre en perfekt blindtarmsoperasjon, kan krysse av på alle punkt for teknisk gjennomføring, men dersom pasienten får en alvorlig sepsis av en multiresistent sykehusbakterie, er den operasjonstekniske finessen av liten verdi.
Jeg er redd for at vi gir en type oppfølging og behandling som tilfredsstiller ønsket om å gi et tilbud til mange, men som i beste fall er uvirksom.
Det må bli like unaturlig at en behandler stormer inn i et pasientmøte uten å ha tid til å gjøre seg og instrumentet sitt klar, som det er at en kirurg dropper vasken fordi tiden blir knapp.
Jeg er ikke Semmelweis. Det finnes massevis av dokumentasjon på mine påstander i denne kronikken. Dokumentasjon på at terapi også kan skade, at møter mellom mennesker er potente, både i positiv og negativ retning.
At opplevelser og følelser smitter mellom mennesker og at uheldige, vonde opplevelser endrer hjernens funksjonelle anatomi, det gjør for så vidt også terapi. Vi vet mer enn Semmelweis, likevel suser vi av gårde, uten tid til grunnleggende hygiene.