Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Denne saken er ble først publisert i Tv 2 og Avisa Oslo. Nettavisen har tillatelse til å bruke den.
Etter fire måneder med de strengeste tiltakene i Norge i Oslo, kommer det stadig flere tiltak. Og det jeg sitter igjen med er frustrasjon, hjelpeløshet og tårer. For mitt spørsmål er når er det nok? Når blir ting bra igjen?
«Jeg tror Oslo-folk flest klarer å holde motivasjonen oppe noen måneder til», uttalte Espen Rostrup Nakstad til Avisa Oslo. Men gjør vi egentlig det?
For de fleste jeg snakker med, virker ikke å ha den motivasjonen. Og den mangelen på glede og motivasjon jeg ser rundt meg, minner meg mer om egne depressive perioder, enn en felles dugnad med et positivt mål.
Noe av det viktigste for en god psykisk helse er rutiner. Under gode rutiner inngår blant annet å trene regelmessig, være sosial og komme seg ut på ting.
Møte mennesker. Gi hverdagen verdi og formål.
Les også: Oslo - pandemiens mest ensomme by?
Det gikk greit de første månedene
Vi trenger både fysisk og psykisk nærhet. Mine gode rutiner fikk jeg etter en 20 ukers intensiv kamp mot bulimi med CBT-E behandling på Kronstad DPS.
Jeg hadde ikke hatt dem et år før første lockdown. Og det gikk greit de første månedene.
Nå går det ikke greit lenger.
Jeg hører så mange snakke om at det «bare» er å trene ute.
Det er «bare» å ringe en venn. Det er «bare» å lage nye rutiner.
Ta en samling på teams. At dette er en dugnad vi «bare må gjennom». Det er som å si til en som er deprimert at det «bare» er å bli glad.
For det er ikke bare-bare for alle. Og jeg tror mange glemmer det. Å få revet bort rutinene som ofte er rammeverket for å holde seg frisk er ikke bare-bare.
Det er lett å snuble, sa psykologen
Det var ikke lett å bli frisk i en verden som var normal. Så hvor vanskelig er det ikke å skulle bli frisk i en verden som denne?
Som min forrige psykolog sa til meg, er det lett å snuble. Og å snuble er helt greit – for man vet hvor veien videre fortsetter.
Men når du snubler hele tiden, ikke får sjansen til å reise deg, og veien foran deg er mørk – da blir det til slutt veldig tungt. Og det er akkurat i det mørket jeg, og mange andre, famler akkurat nå.
Les også: Det er ikke grenser for hva som kan bli en ny hverdag. Men det holder nå
I januar holdt Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, innlegg på Nasjonal helsekonferanse 2021.
Hun snakket om hvordan psykisk folkehelse er under press på grunn av pandemien og hva som er situasjonen i Norge i dag. 3 av 10 har fått avbrutt behandling under pandemien.
Det er ekstra vanskelig å be om hjelp når man først har vært frisk. Når man først har vært bedre over en lengre periode, for å så bli dårlig igjen, føles det som et vanvittig nederlag.
Man taper mot sykdommen etter man har feiret seieren. Og det er nesten like ille å be om hjelp etter et slikt nederlag, som å skulle be om hjelp for første gang.
Hørt og sett
«Ring en du tror har det vanskelig». «Husk på dem som er alene». «Gå deg en tur». «Søk hjelp». Det er tipsene vi får, etter det vanskeligste året i livene til veldig mange.
Jeg vet det er ment godt, men hvor vanskelig var det ikke å snakke med en venn allerede i en normal verden, når man sliter psykisk?
Hvor vanskelig var det ikke å bli hørt og forstått? Og hvor lang tid tok det ikke å bli henvist til riktig behandlingssted allerede da?
For min del hjelper det ikke å ta en telefonsamtale eller gå en tur for å prate om de vanskelige tingene med venner og familie. Jeg vet mine nærmeste er der for meg, og jeg vet de bryr seg.
Jeg trenger dem tilbake
For min del hjelper det ikke å stå i kø i tre måneder for kanskje å få prate med en kapasitet sprengt psykolog én gang i uken.
Jeg har snakket med leger, psykiatere, helsesøstre, sykepleiere og psykologer siden jeg var 13.
Jeg vet allerede hva jeg sliter med, og jeg sitter allerede med alle verktøyene.
Verktøyene mine er rutiner. Og jeg trenger de tilbake.
Selv om det er noe såpass overfladisk som et treningssenter, et kontor å gå til og muligheten til å samle venner og gi de en klem.
Det er frustrerende å ha svaret, men ikke kunne gjøre noe med det. Og det er enda mer frustrerende å prøve å bli hørt av et samfunn som ikke virker å bry seg.
Les flere saker fra Norsk debatt her
Tok sitt liv
Misforstå meg rett. Jeg vil ikke at mennesker skal dø av covid-19. Men jeg vil heller ikke at mennesker skal dø av ensomhet, lange ventelister eller sykdommer de egentlig var friske fra.
I 2020 tok to jeg kjente livet sitt. En av disse var en god venninne og støttespiller. Jeg sier ikke at dette er covid sin feil.
Ifølge FHI er det i perioden mars til mai 2020 registrert færre selvmord i Norge enn tidligere år. Men hvordan blir statistikken nå? Ensomhet og psykisk sykdom kan være like skummelt som et mutert virus.
Dessverre er det vanskelig å holde statistikken riktig, da de fleste holder seg hjemme i mørket og ikke på sykehus når de er dårlige.
Hvor mange må dø før vi forstår det?