(IHarstad): Ved å stå frem med litt av min livshistorie håper jeg at det kanskje er andre som våger å stå frem, eller som kan kjenne seg igjen, og at for noen personer vil manglende brikker falle på plass i ens eget uferdige puslespill. Med andre ord klare å se det store bildet i et biologisk, psykologisk og sosialt perspektiv. Hvordan vi føler og handler i hverdagen, skapes og dannes av våre tankemønstre.

I tillegg vil jeg forsøke og årsaks- forklare hvorfor jeg selv har vært unnvikende eller reagert uhensiktsmessig i situasjoner siden jeg var et barn.

«Visuelt bilde av livet der jeg farer gjennom kosmos på let etter svar om livets gåter. Rustningen blir kraftigere for hver dag som går og sprekkene tettes på ulike måter. En oppdagersjel og arvelige gener fra evolusjonen har jeg båret med meg. Det har styrket tro og resiliens på at alt en dag blir å ordne seg.»

Et usynlig vonde som kan tilhøre alle – uansett samfunnsposisjon og samfunnslag

Hvordan kan det egentlig ha seg at jeg, som alltid har vært fascinert av å møte nye mennesker, som har drevet idrett på nasjonalt nivå i mer enn et tiår, som er opptatt av andres ve og vel, hjelper andre, snakker med barn, ungdommer og voksne, og har 4 nydelige barn – føler på skam, utilstrekkelighet og ensomhet?

Jeg har håndtert mange tøffe tider som har inneholdt tap av nære relasjoner, store konsentrasjonsvansker i skolesammenheng, seksuelle overgrep, tap av «gode» venner, hatt mange jobber, fått høre at jeg var et problembarn på skolen, utsatt for sjikanering av fotballtrenere som stemplet meg som useriøs uten å kjenne meg, opplevd familiesorg i forbindelse med et komplisert arveoppgjør, strøket på bachelor, opplevd en heftig barnefordelingssak – og det som kanskje gjør meg aller mest sårbar og skamfull: Å ikke leve opp til egne og andres forventninger til papparollen for mine barn som jeg setter aller høyest i livet.

Som mennesker har vi en iboende beskyttelsesmekanisme som handler om et følelsesstyrt atferdsmønster ved fare, trusler eller når vi er redd. Noen vil slåss og kjempe (FIGHT), noen vil fryse og stivne til som handlingslammet (FREEZE), og den siste kategorien vil flykte og stikke av (FLIGHT).

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Jeg er definitivt i den siste kategorien og kun i situasjoner hvor min familie, gode venner eller sterkt urettferdig behandling av andre individer – ville jeg gått over i en slåss funksjon (FIGHT). Heldigvis har jeg unngått sistnevnte ganske godt, men det er nok noen titalls personer som har fått høre noen heftige nord norske gloser, når jeg mener de har opptrådt arrogant eller behandlet meg og andre dårlig. Baksiden er at etter slike hendelser har jeg fått en fysiologisk reaksjon i etterkant, som har handlet om jeg har følt på skam og en følelse av jeg ikke duger til noe som helst.

Jeg er en 1975-modell, vokst opp med en mor med revmatisme (leddgikt/ufør), en far som selvstendig næringsdrivende og en eldre storesøster (f. 1973).

Mine oppvekstvilkår var langt fra de beste, men i familien var det veldig mye samhold, masse kjærlighet og omsorg. Det ga meg en resiliens og en tro på at de utfordringer og hindringer jeg kom til å støte på senere i livet, kom jeg til å overvinne og vokse på.

Nyere forskning og sosial støtte

Nyere forskning viser at det som forebygger psykisk og fysisk helse aller best – er nære relasjoner til andre mennesker. I denne undersøkelsen vises det til at mangel på relasjoner og sosial støtte (ensomhet) utgir en like stor helserisiko som det å røyke, noe som direkte angriper lunger og lymfesystemet.

Det er et ganske oppsiktsvekkende funn og muligens et tegn på at vår tids fortolkning av fysisk og psykisk helse, nærmer seg med stormskritt et paradigmeskifte. For mennesker er jo tross alt flokkdyr gjennom evolusjonen, og hele vår genetikk er utviklet for å ivareta hverandre og formere oss for kommende generasjoner.

Sosial støtte fra familie, venner, kollegaer og nettverk – kan derfor være helt avgjørende for hvordan man håndterer kriser og sorg. Foruten stabile plattformer i form av en familie, venner og arbeid, kan traumer og store livskriser oppstå. Derfor er hurtig hjelp og støtte så utrolig viktig for å hindre utenforskap og marginalisering.

Med nesten to selvmord hver eneste dag og ti ganger så mange som forsøker å ta sitt eget liv i Norge, er det høyst nødvendig med nasjonale tiltak. Først og fremst på et lavterskelnivå som for eksempel en app på mobilen som gir deg som sliter øyeblikket mulighet til å få hjelp der og da. Helst av noen som har opplevd samme krise, og som har bearbeidet og tilegnet seg kunnskap om hjelper rollen.

De første 12 leveårene

De første 12 årene var for det meste veldig bra med mye kjærlighet, omsorg og sosial omgang med slekt og familie. Skolen var mer en berg- og dalbane for min del. I barneskolen var jeg en svært aktiv gutt som nok hadde fått en diagnose med de fire bokstavene ADHD, spesielt med dagens kartlegging for å forklare utfordrende atferd utenfor normal prinsippet.

De fleste guttene var bajaser og hadde mye energi, noe som preget lærings- og støymiljøet i klasserommet. Noen elever vil alltid ha et høyere aktivitetsnivå enn andre, og det trenger nødvendigvis ikke kun forbindes negativt, men jeg ble fort en elev som en klasseforstander eller lærer kunne gi skylden for uro andre hadde begått. Selv om det må tilføyes at jeg også gjorde uskyldige rampestreker som bråk og tull med medelever.

Det gjør noe med deg som barn når du blir møtt med en dårlig pedagogisk tilnærming hvor fokuset er på å korrigere atferd, fremfor for å undersøke de bakenforliggende årsakene til negativ eller «unormal» atferd.

I dagens skole har man heldigvis mer pedagogisk og sosial pedagogisk kunnskap, og supplerer man sosialfag arbeidere/terapeuter i en fremtidig skole – vil man få en mer tverrfaglig tilnærming til hvordan skape gode læringsmiljø som ivaretar alle elevene.

Min ukjente historie

Seksuelle overgrep som tenåring skulle koste dyrt. Her er det viktig å presisere at overgrepene ikke ble utført av familie eller voksne, men av jevnaldrende gutter. Jeg gikk inn i overlevelsesmodus og som en veldig sosial gutt med gode sosiale antenner, ble det en beskyttelsesmekanisme. Så jeg bestemte meg tidlig og brukte veldig mye energi i hverdagen, for å forsøke å ikke gi noen tegn eller mistanke om at noe ikke var helt som det skulle.

Jeg tok på meg en maske og en rustning hvor jeg hadde overdreven selvtillit, for å kompensere for det dårlige selvbildet, og for at de rundt meg skulle tro at jeg hadde det veldig bra.

Vondt skjedd skal skjules for evigheten. Ingen svakhetstegn å spore i denne leiren. Som en gutt med sosialt nettverk, mange venner, stor og omsorgsfull slekt og kjærlig familie – skulle man tro man fant mot til å fortelle noen om det. Skammen kan være nådeløs.

Når man opplever noe så traumatisk vil det påvirke alle aspekter med livet. For meg handlet det først om store konsentrasjonsvansker i undervisningssammenheng. Spesielt de to siste årene på ungdomsskolen og 3 år på videregående skole, hvor jeg slet med å dissosiere veldig ofte og ikke følte mestring med fagene. Det påvirket også sosiale relasjoner med jevnaldrende hvor jeg tok på meg en rolle med overdreven selvtillit, som en kompensasjon for et dårlig selvbilde.

Den siste påvirkningen var som fotballspiller og basketballspiller hvor jeg i perioder forsvant fra idrettene jeg virkelig likte å holde på med, som følge av at jeg ikke klarte å regulere mitt eget følelsesliv. Isteden oppsøkte jeg fest og alkohol som en slags flukt fra mine egne følelser, og i en setting hvor prestasjoner ikke var så viktig. På hjemmebane forsøkte jeg så godt som mulig å skjule hvordan jeg hadde det.

Les mer fra Norsk debatt

Min søster flyttet hjemmefra for å gå på landbruksskole, min far jobbet mye som malermester, og min mor var hjemmeværende med revmatisk sykdom. Jeg følte på en enorm skam og var redd for at min familie, mine venner og nettverk kom til å støte meg vekk, dersom jeg fortalte noen om det. I tillegg ville jeg ikke være til bry, og trodde jeg kunne bare glemme det som hadde skjedd.

Jeg hadde en konstant uro i kroppen og dissosierte ofte (unormalt mye for en ungdomshjerne, da hjernen min var mest i overlevelsesmodus). Kombinert med et høyt aktivitetsnivå, ble det fort tullet vekk med tøys og uro. Så lenge jeg var med venner og det skjedde noe, slapp jeg å forholde meg til de mange automatiske negative tankene som dukket opp i løpet av hverdagen.

Å ha en hjerne som er i konstant overlevelsesberedskap utløser stress hormoner som kortisol, adrenalin og noradrenalin. Det igjen skaper en kjemisk ubalanse i kroppen, og over tid kan det få kroppslige utslag. Noe det også gjorde for meg. Fra tid til annen de siste to tiårene har jeg vært totalt utladet og hatt lite energi. Gjennom en reisejobb i mer enn ti år kunne jeg sove ut på hotellrom, og være for meg selv når kroppen var skikkelig urolig.

Min redning ble sosial interaksjon, fysisk aktivitet og familielivet

Min redning ble å delta i sosial interaksjon med venner av alle slag å holde på med alle slags idrettsaktiviteter. Her var fysisk aktivitet gjennom fotball, basketball, styrketrening, håndball, slalåm, og badminton – alle med på å styrke og forme min psykiske helse gjennom mestring og sosial interaksjon med likealdrende.

Drømmen var å flytte til Østlandet, bli fotballproff, flytte til utlandet og tjene nok penger til å skape en sikker og trygg hverdag for familie og barna mine. En ganske vanlig drøm blant unge og lovende fotballspillere, bare at jeg hadde en enorm motivasjon for å oppnå den. Jeg ville vekk fra byen og søke etter et gunstigere miljø, hvor jeg kunne få begynne med blanke ark. I tillegg hadde jeg en drøm om å samle alle i familie og slekt til store sammenkomster, hvor alle kunne kjenne på mye kjærlighet og omsorg.

Slik jeg fikk oppleve frem til min mor døde året 1996, i en alder av kun 42 år. Jeg var den gang 20 år og veldig inspirert til å følge fotballdrømmen. I tillegg så gjør det noe med et ungt menneske å miste sin forelder i en viktig fase av livet. Man ønsker jo alltid at sine egne foreldre skal leve så lenge som mulig, slik at ens egne barn får møte og ha kvalitetstid med sine besteforeldre.

Å føle på ensomhet og sorg

En av de vanskeligste tingene jeg gjennomgikk som ung voksen etter tapet av min mor, var utvilsomt det å føle på ensomhet og sorg. Selv om jeg var en satsende fotballspiller og med et stort nettverk av venner, var det ikke noe oppfølgning i 1996. Jeg følte meg forlatt og at ingen virkelig brydde seg. Min pappa gjorde sitt aller beste, men han var nok i dyp sorg over å ha mistet sin livspartner så tidlig.

Det man har mest behov for er at noen tar kontakt og gir deg støtte, enten gjennom aktiviteter eller ved kun å være der.

Som voksen forstår jeg så mye mer om de mekanismene som er i sving rundt tap av nære omsorgspersoner. Derfor må man aldri glemme å være redd for å si noe galt eller gjøre noe. Selv om man har innhentet kunnskap om sorg de siste 25 årene, så er mye uforandret. I dag i 2022 opplever fortsatt personer og familier som gjennomgår sorg, at det er mangel på støtte og oppfølgning både fra hjelpeapparatet og fra venner, kollegaer og familie. Ingen burde sitte alene med sorgen.

Paradokset ved ensomhet og sorgprosesser, er at den som opplever det ofte trekker seg unna alt og alle fordi ens følelsesliv blir så kaotisk og smertefullt. På den andre siden vil nettverk gjennom familie, venner og kollegaer synes det er vanskelig å tilnærme seg vedkommende – i frykt for å si noe galt eller ikke vite hvordan man skal håndtere situasjonen. Resultatet blir at den som allerede er i en sårbar og uoversiktlig situasjon, får det enda vanskeligere med å håndtere sorgen og ensomheten.

Derfor er det veldig viktig med kunnskap om hvordan man kan forebygge ensomhet og hvordan man kan bistå personer som opplever sorg. Ofte er svarene mindre ukomplisert enn man selv tror. For å oppdage ensomhet kan man være nær andre og se etter tegn som at vedkommende begynner å være mer for seg selv, velger bort sosiale tiltak, slutter med aktiviteter osv.

Når det gjelder personer som opplever sorg gjelder det samme. Vi må ikke slutte å bry oss. Vi må være mer på. Søk kontakt. Personlig oppmøte hvis mulig. Si en setning som «Jeg er her for deg hvis du trenger meg, og vær ikke redd for å be om hjelp til noen gjøremål eller bare gå en tur med meg».

Mennesker er forskjellige og selv om noen ønsker å være i fred i sorgen, skal vi respektere det, men fortsette med å være der og være til stede for vedkommende. Slik tror jeg man best forebygger ensomhet og ivaretar sorgprosesser.

Å ikke leve opp til egne og samfunnets normer

Jeg vokste opp i en familie og slekt som ga utrolig mye kjærlighet, omtanke og omsorg. Gode varme klemmer, ivaretakelse og det å føle på å være en del av flokken ga meg mye resiliens i barne- og ungdomsårene. Dette ga meg også et bilde på hvordan jeg selv ville ha det som voksen. Bildet jeg så for meg var å få en kjæreste, gifte meg og få 2 eller flere barn.

Jeg ville forsørge familien, ta godt vare på alle rundt meg, og samle slekt og venner til hyggelige stunder. Med andre ord – den idylliserte familien anno 1985.

Opplever man traumatiske hendelser kan det enten styrke meningen med å sørge for å beskytte, eller i andre enden gi opp å stole på andre eller tenke godt om våre medmennesker. Det å ha en opplevelse av sammenheng er en viktig faktor for å finne mening i hverdagen og livet. Når jeg da ikke klarte å etterleve familierollen og ofte følte på skam og utilstrekkelighet, så jeg ingen annen utvei enn å stikke av.

I tillegg leter man etter feil og mangler i forholdet eller hos hverandre når ting er kaotisk, slik at jeg kunne rettferdiggjøre min egen handling. Den gang viste jeg ikke og manglet kunnskap om at det handlet om mitt atferdsmønster ved fare, som var å flykte eller fight når jeg følte meg dårlig behandlet og ikke først og fremst om ekteskapet, fotballkamerater, mine venner og jobbene mine.

Sykling og fysisk aktivitet for livet og psyken

Årene 2010–2020 var et knalltøft tiår hvor flere hendelser skapte en kaotisk og usikker hverdag. Jeg avsluttet en 20 års fotballkarriere, gikk gjennom en sorgfull og tung skilsmisse med en krevende barnefordelingssak, selvmordstanker og et selvmordsforsøk, fullførte en høyere utdanning med videreutdanninger, fikk ny kjæreste og 2 nye barn, og på toppen av dette hadde jeg 3 arbeidsforhold som ikke var særlig fruktbar.

Jeg var skikkelig langt nede psykisk og følte på skammen og utilstrekkelighet. Redningen og snuoperasjonen for å forebygge videre uhelse, ble å begynne å sykle.

Jeg meldte meg inn i Harstad sykkelklubb og hadde også noen år tilknytning til NOR sykkelklubb. Der fikk jeg møte noen flotte folk som Knut Ståle Arntsen, Stian Storeng, Leon Molund, Åge Bunde, Frank Edquist m. flere. Alle disse og flere til har betydd veldig mye for meg og har helt klart vært avgjørende for min psykiske helse i en svært tung periode, og er også like viktig i dag. Disse personene er jeg svært takknemlig for å ha møtt og fått relasjoner til.

De har virkelig vært hjelperen uten selv å ha vært klar over det. De skulle bare ha vist hvor tunge tanker jeg hadde i forkant av sykkelturer eller sykkelritt vi deltok sammen på. Der angsten for å vise nederlag, innrømme skammen og utilstrekkelighet, nesten var uoverkommelig i forkant. Følelsen av tilhørighet, være i en flokk og ha fått trent kropp og sinn. Sykling har virkelig gitt meg utrolig mange positive opplevelser som jeg for alltid vil bære med meg, og som jeg håper å kunne fortsette med så lenge helsen tillater det.

Også innen sykkelmiljøet har jeg vært en del fraværende, og jeg innehar vel allerede rekorden for eier av flest antall sykler på kortest mulig tid.

Det har vært mye av og på, og også her har det handlet om hendelser i det private som har utløst en fluktmekanisme. Spesielt de siste 5–6 årene etter at jeg ble småbarns pappa igjen og fikk to barn til med ny samboer. Å gi fra seg sin største lidenskap innen fysisk aktivitet til fordel for familielivet, har ikke vært lett. Fysisk aktivitet og mulighet for å være i svært god fysisk form, har alltid vært viktig for meg. Det har vært min superkraft for å håndtere egen mental tilstand, og gjort meg sterkere psykisk.

Sykling for livet og for en god psykisk og fysisk helse er å anbefale på et sterkeste. Forskning viser også at det er veldig mange grunner til å begynne med nettopp – sykling som aktivitet, uavhengig alder, nivå og bakgrunn. Spesielt fordi det er sosialt, lite belastende og du kan bruke el sykkel, bysykkel, terrengsykkel, eller landeveissykkel. Du bestemmer selv nivået.

27 år med skam og taushet

Kun tilfeldigheter gjør at jeg kan sitte og skrive dette. Det tok meg 27 år å fortelle om alt det vonde og om overgrepet. Selv ikke min nærmeste familie og venner viste noe. 27 år med skam, vonde og negative tanker og utilstrekkelighet er en evighet. Masken jeg tok på meg som 13-åring fikk mange skrammer og dype sår, men ble aldri helt tatt av før i 2014.

Jeg innså at jeg var nødt til å lette den tunge ryggsekken, og få hjelp til å bearbeide alle hendelsene som hadde dukket opp i løpet av nesten 3 tiår. Og jeg er svært takknemlig for at den personen jeg valgte å dele historien med, klarte å omfavne og vise forståelse. Hun er i dag mor til mine to yngste barn og en utrolig flott person, som jeg håper å ivareta vennskapet livet ut. Min søster med familie og min pappa har også vært helt super etter at jeg valgte å dele budskapet, og selv om de bor 1500km unna – er jeg svært heldig som har de. Mine to eldste gutter vet også i dag om overgrepet og det har vært viktig for meg å være åpen om det.

Å vise svakhet er også en styrke og jeg er overbevist at barn og ungdommer som vokser opp i dagens samfunn, trenger å vite at man er god nok uansett prestasjoner.

Det viktigste er at man vokser opp til å bli et godt medmenneske og at man tør og våger å følge sine drømmer. Dannelse skjer i relasjoner til andre mennesker og den som har ikke feiler, kan aldri lære av sine feil.

Jeg er også svært takknemlig for å ha fått psykologisk veiledning, selv om det ikke ga veldig fruktbare resultater. Det handler nok mer om mellommenneskelige relasjonsferdigheter, egen forforståelse av teori og empiri, og det man bringer med seg av eget liv og erfaringer. Så er det viktig å presisere at det finnes veldig mange dyktige psykologer og samtalepartnere der ute.

Veldig mange psykiske vansker kan forebygges tidlig dersom man har en eller flere personer i livet sitt, man kan dele tanker og følelser med. Som lytter og som er til stede uten å dømme og uten å ta eierskap i akkurat dine vansker. Husk at vi alle sammen opplever livssorg og kriser ulikt.

Jeg kunne ha vært en rusmisbruker eller en drapsmann. Jeg kunne valgt å fullføre noen av selvmordstankene jeg har hatt de siste 25 årene eller endt livet mitt i et selvmordsforsøk en vårdag i 2016.

Det har vært og er fortsatt en tøff reise i livet og hverdagen. Den avgjørende betydningen for at jeg fortsetter å kjempe og utvikle meg personlig, er søkelyset på takknemlighet og personlig utvikling. For mine barn, for min egen familie og for mine venner.

Jeg vil som alle mennesker på denne jorden være en del av en flokk. Være god nok for den jeg er, uansett legning, kulturell bakgrunn, samfunnslag, eller det jeg har i bagasjen.

Jeg har ikke behov for sympati eller trøst.Jeg har behov for å bli sett, hørt og verdsatt som medmenneske. Jeg har behov for gode relasjoner og gode venner som jeg kan snakke med alt om – uten å dømmes.

Mine beste tips til deg som opplever livskriser eller har det vanskelig i hverdagen:

● Sørg for å gå tur i skog og mark hver dag. Start med å gå ut døren.
● Ring en venn, familiemedlem, kollega eller meld deg inn i en forening for å forsøke å opprettholde sosial interaksjon
● Få nok søvn (7-9t) per døgn, spis sunt, drikk vann, ta kald dusj
● Hold deg unna sosiale medier. Gå heller på biblioteket å les.
● Skriv en liste hver eneste kveld over 3 oppgaver/mål du vil få til neste dag, samt 3 personer/opplevelser/helse du er takknemlig for. F.eks. barna mine, foreldrene mine, læreren min, søsken, kjæledyr, trener, helsen min, venner osv.

Min fremtidsdrøm er å jobbe forebyggende og opplysningsarbeid for barn, ungdommer og voksne som har behov for å bli sett, hørt, anerkjent og gi gode klemmer til de som ønsker det. Klemmer er gull og undervurdert. I tillegg er det helt gratis og uten ventetid.

Jeg har flere prosjekt både på kort og lang sikt som jeg håper å få realisert, og kan i tillegg nevne interessen med å lytte til en annen persons livshistorie. Det gjør meg både ydmyk og gir meg en større forståelse over hvordan dette livet kan spille ut for enkeltindividet.

Så har jeg alltid hatt lyst til å være med på 71`Nord for å gruse de andre deltakerne. Alle vil vel vinne en bil og hytte. Først og fremst delta for å få opplevelser for livet, kjenne på tilhørigheten en gruppe kan ha, og bruke mine egenskaper til forhåpentligvis skape god stemning og gi omsorg. Drømmer er viktige, men de blir aldri virkelig hvis vi ikke strekker oss etter dem.

For ordens skyld kan jeg si at på tross av dette går det ganske bra. Jeg har en jobb, fire barn som jeg har kontakt med, og en fysisk og mental helse som er god. Jeg har mine dager hvor også min psykiske helse svinger, men det avhenger som ofte av søvnkvalitet, stabilitet i relasjoner, og at mitt eget følelsesliv er håndterbart.

Mitt engasjement for psykisk helse er stort, fordi ingen skal måtte føle på ensomhet, utilstrekkelighet og skam. Det fører kun til dårlig livskvalitet. Det samme gjelder fysisk aktivitet som forebyggende for psykisk uhelse.