I de siste ukene har vi nesten daglig kunne lese om enkeltskjebner og hvordan de økte kostnadene i samfunnet rammer veldig skjevt. Vi kan lese om at fritidstilbud er blitt for dyrt, at merkejakten har blitt for viktig og at frivilligheten enkelte steder nærmest er byttet ut med påtvunget dugnad der foreldre risikerer å sitte igjen med så mye dopapir at de ser mest ut som desperate amerikanere i starten av covid-pandemien som vi er i ferd med å legge bak oss.

Det er en ting som er sikkert, og det er at det stadig blir vanskeligere å leve opp til de idealene som samfunnet forventer av en. Verden utvikler seg i rekordfart, alt blir mindre, avstander krymper og ny teknologi popper opp fortere, mer spennende og utfordrende enn før.

Ny AI kan skrive lange tekster raskere enn jeg kan skrive det her. Verden blir mindre, men ikke nødvendigvis til det bedre for dem som har det tøft, når alt man ser er glansbilder av venner og kjente postet på sosiale medier, og ensomheten og elendigheten man føler blir mer akutt.

Som en del andre har sagt de siste dagene så må politikere kjenne sitt ansvar og fortsette innsatsen og prioriteringene i budsjettarbeidet. Vi trenger flere varme hender som jobber prevantivt, og vi må få ned ventetiden på DPS og BUP, det kan ikke være sånn at behandlingsfristen er det som blir behandlingsdatoen, for når noen ber om hjelp, så bør vi kunne hjelpe dem med en gang.

Men vi gjør også mye bra i Kongsberg, og det synes jeg er verdt å nevne. Mental Helse Ungdom fungerer som et sosialt treffsted for barn og unge og arrangerer regelmessige chille kvelder. IL Skrim har fått til et fantastisk tiltak med Funny Friday rettet mot ungdom mellom 13 og 19 år. Også kan jeg varmt anbefale en torsdagsmiddag hos Fontenehuset.

Men hvordan kan vi som medborgere bidra til et varmere samfunn? Vi kan alle sammen bli litt flinkere til å se de rundt oss. Et lite hei til naboen når du går forbi, eller de fem minuttene til en god prat når vi møter noen på vår vei, kan i seg selv utgjøre forskjellen på en god og dårlig dag.