NAPHA-blogger Rigmor Galtung.

Så har fru Galtung fått seg «vanlig jobb»! Hjeeeeeelp! Og… hurra! 60 prosent stilling. Det betyr fremdeles tid til å skrive, stå på scenen og være komiker også! Jeg er heldig jeg!

Nybrottsarbeid

Det er også helt utrolig hva slags jobb jeg har fått: Jeg har blitt erfaringskonsulent i Norges første FACT-team. Jeg er så stolt, spent og glad. Tenk å få være med på et slikt «nybrottsarbeid».

Vi i bydel Gamle Oslo er de første som skal forsøke å bruke denne metoden med opprinnelse i Nederland.

Jeg føler at jeg er på litt «gyngende grunn» foreløpig. Ikke det at jeg ikke vet hva jeg kan og har erfart, men å putte disse erfaringene inn i en sammenheng ute i «feltet» på denne måten, ja, det er helt nytt.

Spent på rollen min

Nå er det ikke slik at det bare er for meg at alt er nytt. Det gjelder for mine kollegaer også. Det er litt godt å vite at man er i samme båt. At vi sammen må finne formen og innholdet, og gjøre det på vår måte. Selv om Nederland og Norge i stor grad har samme kultur, er det forskjeller som må tas hensyn til. Vi må nok ta høyde for at vi kommer til å gjøre enkelte ting litt annerledes her enn der borte. Hva vet vi ikke ennå, men det blir spennende uansett!

Jeg er spent på min rolle i dette teamet. Veien blir nok litt til mens man går, men heldigvis er mine overordnede en gjeng med idealister og ildsjeler som virkelig brenner for dette, og da er det lett å la seg inspirere og motiveres til innsats selv.

Egne fordommer

Da jeg ble tilbudt jobben som erfaringskonsulent, ble jeg veldig glad. Jeg var fornøyd med at man også måtte være sykepleier eller vernepleier for å få den. Det var ikke nok å bare ha erfaring.

Etterpå har jeg reflektert litt rundt hvorfor det var så viktig for meg å være «fagmenneske» i tillegg til å ha erfaring. Jeg oppdaget til min store forskrekkelse at jeg sliter med egne fordommer jeg gitt! Det var liksom ikke «bra nok» for meg å bare ha erfaring. Jeg ville ikke at folk skulle tro at jeg ikke hadde noe «mer» å komme med. At å ha vært bruker liksom ikke er like viktig som en faglig bakgrunn!

Skammer meg

Jeg skammer meg når jeg tenker på det, men sannheten er at jeg ikke hadde sagt ja til en sånn stilling dersom jeg hadde fått den kun på bakgrunn av egenerfaring. Kanskje er det litt i det at jeg er redd for å bare bli sett på som «pasienten»? Hun som har vært syk, og ikke er noe annet enn det? Egentlig vet jeg at dette bare er tull, men også jeg har mine «demoner» som jeg må jobbe med.

At jeg gleder meg til å begynne dette spennende arbeidet er i hvert fall fact(a).