Endret: 05. mai 2017
Flyktninger2

AKTUELT: Mange av flyktningene får en vekker når de lærer om hvordan krig, flukt og stress påvirker den psykiske helsa. Det bidrar til at de får normalisert egne reaksjoner. (Ill.foto: www.colourbox.com)

Psykologer gir hjelp til flyktninger

Psykologer gir hjelp til flyktninger

– Noen psykologer er litt redde for å ta tak i det flyktningene har opplevd. Men det er ikke nødvendigvis farlig, man trenger ikke å være ekspert på traumer for å gjøre det, sier psykologer i Bergen kommune.

Åshild Berle Fuglestad og Heidi Wittrup Djup ble begge ansatt for å jobbe med flyktninger i Bergen kommune i januar 2015. Nå underviser de om psykisk helse for deltakerne i det toårige introduksjonsprogrammet for flyktninger, og de er med på å drive grupper, med vekt på symptommestring og håndtering av depresjon og andre lidelser. Flyktningene får også tilbud om individuelle samtaler, hvis de vurderes å ha behov for det.

I  heftet Psykolog i kommunen - en medspiller - kan du lese mer om hvilke roller og oppgaver psykologer har i kommunenes psykisk helse- og rusarbeid.

Opprettet nye stillinger

Kommunen hadde en bevisst tanke om at de trengte psykologkompetanse inn i arbeidet med flyktninger. Stillingene ble opprettet ved hjelp av tilskuddsmidler fra Helsedirektoratet, og helt siden starten har Fuglestad og Wittrup Djup fått faglig oppfølging og veiledning fra Senter for krisepsykologi.

Det første året var psykologene organisert under Introduksjonssenteret for flyktninger, men i januar 2016 ble de underlagt Helsetjeneste for nyankomne innvandrere. Psykologene ble da samlokalisert med de andre tjenestene i Bergen Helsehus. Kommunen ville samle all helsekompetanse som gjaldt flyktninger under ett tak og ha en felles organisering.

Kan forebygge videre plager

Tidligere var det stort sett den fysiske helsen til flyktningene som ble kartlagt, men de to har etablert kartleggingsverktøy på psykisk helse for flyktninger som blir bosatt. De har også, i samarbeid med tolv integreringskonsulenter, bidratt til å gjennomføre en kartlegging for å fange opp deltakere i introduksjonsprogrammet som har behov for helsetiltak.

– Stort sett er dette en godt fungerende og ressurssterk gruppe. Likevel trenger mange av dem vi møter hjelp, og vi håper vi kan forebygge videre plager ved å fange dem opp tidlig, slår Fuglestad fast.

Spennende jobb

Wittrup Djup forteller at det var flere ting ved utlysningen som gjorde jobben fristende å søke på.

– Man har større muligheter til å jobbe forebyggende og til å påvirke og utvikle i en kommune enn i en godt etablert spesialisthelsetjeneste. Det var positivt at rammene for stillingen ikke var ferdig definert, og at vi kunne påvirke egen arbeidshverdag, sier hun.

Psykologene peker også på tilknytningen til Senter for krisepsykologi som attraktiv. Senteret har bidratt med veiledning, kartleggingsverktøy og metodiske tilnærminger.

– De har tretti års erfaring, driver en forskningsnær klinikk og har stor kompetanse på blant annet sorg og traumer. De er veldig rause og responderer raskt når vi har behov for hjelp. Samarbeidet med dem er kontraktsfestet fram til våren 2017, men vi håper på et videre samarbeid, sier Fuglestad.

Åpne og aktive flyktninger

Psykologene er fremdeles en ressurs for Introduksjonssenteret for flyktninger, selv om de ikke lenger er lokalisert der.

– Flyktningene skal gjennom et toårig introduksjonsprogram, som også inkluderer en obligatorisk undervisningsbolk om psykisk helse. Her får de blant annet høre om tabu knyttet til psykiske lidelser og hjernens reaksjoner på stress.

– De får også grunnleggende kunnskap om de vanligste psykiske lidelsene og informasjon om helsekartleggingen de skal gjennom, både fysisk og psykisk. Og de får høre hvordan vi psykologer jobber, sier Fuglestad.

Hun påpeker at flyktningene er overraskende aktive og åpne i diskusjonene om psykisk helse, selv om mange av dem forteller at psykiske lidelser er skambelagt og et ikke-tema i deres hjemlige kultur.

– Noen av deltakerne har påpekt at det er nyttig med felles undervisning om temaet, slik at ingen stikker seg ut og blir uglesett, selv om de berører et potensielt ømtålig emne. Det kan hende at normaliseringen av flyktningenes reaksjoner gjennom undervisningen bidrar til åpenheten.

Lærer å mestre traumer

Også i gruppene som tilbys i etterkant av undervisning og helsekartlegging, opplever psykologene denne åpenheten.

– Deltakere med behov for det blir tilbudt et fem ukers psykopedagogisk gruppetilbud, med vekt på mestring av traumerelaterte symptomer. Kurset er basert på et opplegg kalt «Teaching recovery techniques» og er utviklet av bl.a. Atle Dyregrov og William Yule ved Children and War Foundation, forklarer Wittrup Djup. Dyregrov er ansatt ved Senter for krisepsykologi og har vært en viktig støttespiller for psykologene i utviklingen av tilbudet.

Deltakerne møtes i to og en halv time én gang i uka.

– Manualen for kurset er egentlig utviklet med tanke på barn, men vi har blitt oppfordret til å prøve ut det samme opplegget for voksne. Evaluering av alle tiltakene vi setter i verk, er et bevisst grep. Senter for krisepsykologi har fra dag én vært tydelig på at vi må vite at det vi gjør, faktisk har en effekt. Det har ingen hensikt å sette i gang tiltak bare for sette i gang tiltak, sier Wittrup Djup.

Fleksibel manual og individuelle samtaler

Tilbudet om grupper har vært populært, og den manualbaserte tilnærmingen gjør at også andre faggrupper kan lede gruppene. To fysioterapeuter samt noen psykologistudenter i hovedpraksis har også vært med som gruppeledere.

Manualene og kunnskap om teknikkene er etterspurt og har nå blitt spredd blant andre kommuneansatte, både i Bergen og i nabokommunene. Selv om utgangspunktet er et fem ukers opplegg, kan enkelte av teknikkene brukes i samtaler og andre situasjoner.

Deltakere i introduksjonsprogrammet som ikke ønsker å delta i grupper eller som har et større behov i etterkant, kan også få tilbud om individuelle samtaler.

– Da er det gjerne snakk om et fåtall samtaler. Flere ønsker råd om hvordan de kan håndtere søvnvansker, mareritt eller andre, spesifikke problemstillinger, forteller Wittrup Djup.

Henviser sjelden

Psykologene kan henvise til spesialisthelsetjenesten, men det har nesten ikke skjedd. Dels skyldes dette at flyktningene med de største behovene ikke deltar i det ordinære introduksjonsprogrammet, dels at mange får dekket sine behov gjennom tilbud i kommunen.

Det er også enkelte som ikke ønsker videre henvisning. Noen ganger skyldes dette praktiske faktorer, som at man for eksempel ikke har råd til å betale egenandel.

Arbeider med gjenforente

Psykologene skal nå også følge opp enslige mindreårige som blir bosatt, og ha et spesielt blikk for familier fra krigsområder og deres behov.

– I samarbeid med to familievernkontor og introduksjonssenteret bygger vi opp et forebyggende tilbud til gjenforente familier. Her gjennomfører vi samtaler med vekt på atskillelsen familien har vært gjennom, og snakker om utfordringene knyttet til gjenforeningen.

– Erfaringene viser at dette er en veldig sårbar situasjon, og at det kan være viktig å ta opp de potensielle vanskene på et tidlig tidspunkt, sier Fuglestad.

Fagfeltene deler kompetanse

Psykologene har arrangert fagdager for dem som jobber med flyktninger i Bergen kommune og omegnskommunene. Grethe Baldersheim, avdelingsleder ved Introduksjonssenteret, slår fast at psykologene også har tilført senteret kompetanse på traumefeltet.

– De veileder ansatte og underviser om psykisk helse, selvhjelpsteknikker og selvmordrisikovurdering. De har også fokusert på hjelperrollen og egenomsorg og har åpen dør for integreringskonsulentene en gang i uka, forteller hun.

Psykologene understreker at det har vært et gjensidig utbytte.

– Vi ble tatt imot med åpne armer på Introduksjonssenteret. Og vi har nok tilført dem en del kompetanse på psykisk helse. Men det er integreringskonsulentene som kjenner flyktningenes hverdag. Deres kunnskap har vært uvurderlig i arbeidet med å bygge opp et hensiktsmessig tilbud.

Den viktige språklige kompetansen

Tolketjenesten er en annen viktig ressurs ved Introduksjonssenteret. Psykologene understreker at man er prisgitt et godt samarbeid med tolken, og at tolk og psykolog må kunne gi hverandre tilbakemelding om hvordan samarbeidet fungerer.

– Vi prøver å sette sammen deltakergrupper som krever oversettelse til færrest mulig språk samtidig. Det er også en fordel at språkene ikke er for like, fordi dette kan oppleves forvirrende for deltakerne, sier Fuglestad.

Tolkene får kursmaterialet og manualen til gjennomlesing på forhånd, slik at de skal være godt forberedt.

– Vi er opptatt av at samme tolk skal være med gjennom hele kurset fordi dialogen og tilliten mellom tolk og deltakere er så viktig for utbyttet de har av tilbudet, påpeker Fuglestad videre.

Psykologene har selv gått på kurs i bruk av tolk. Det mener det burde vært obligatorisk for alt helsepersonell som må bruke tolk i sin arbeidshverdag.

– Det har lært oss å samarbeide med tolkene på en mye mer hensiktsmessig måte. Jeg tror også det er et sterkt underforbruk av tolk. Vi overvurderer hvor godt vi kommuniserer med flyktningene, mener Wittrup Djup.

Mange har store ambisjoner

Mange flyktninger har store ambisjoner og håp for fremtiden. Det kan også være en kilde til frustrasjon.

– En del fortviler over at de ikke vet hvordan de skal komme seg fra der de er i dag, til dit de ønsker å være. Det er en frustrasjon vi må hjelpe dem å håndtere, sier psykologene.

Flyktninger har ofte begrenset kunnskap om egne rettigheter og muligheter, bl.a. når det gjelder brukermedvirkning, taushetsplikt og helsetjenester.

– En del har forventninger til psykologen som en ekspert og forventer først og fremst konkrete råd om hvordan de skal håndtere ting. Andre vet mer om hva en psykolog gjør og kan. Vi ser tendensen til at forventningene avhenger mye av hvilket land og hvilken kultur flyktningene kommer fra.

Flyktningene gir gode tilbakemeldinger

Baldersheim poengterer at man ved senteret har fått god respons på arbeidet psykologene gjør.

– Terskelen for å ta imot samtaler med psykolog er blitt lavere. Det at psykologene er sammen med flyktningene fra starten av, gjør at flere synes det er ok å ta imot hjelp, påpeker hun.

Mange kommer fra en kultur hvor psykolog og psykiske plager er tabubelagt. Likevel har flere gitt tilbakemelding om at kursene skulle være obligatoriske for alle.

– Spesielt undervisningen om hvordan krig og flukt og stress påvirker psykisk helse, har vært en vekker for mange av flyktningene. Det har bidratt til normalisering av egne reaksjoner, sier Baldersheim.

Wittrup Djup forteller at flere deltakere får rene eureka-opplevelser når de blir forklart hvordan vi mennesker håndterer traumatiske opplevelser.

– Jeg glemmer aldri han som reiste seg og utbrøt: «Så det du sier, er at hjernen prøver å beskytte oss?», gjenforteller hun med et smil.

Fuglestad og Wittrup Djup mangler heller ikke nye ambisjoner.

– Det er nyttig og givende å jobbe forebyggende og på gruppenivå med flyktninger, og vi har mange planer vi gjerne skulle satt i verk. Men ressursene våre er ikke uuttømmelige, og på sikt burde vi vært flere ansatte, ikke bare psykologer, men også andre faggrupper, som psykiatriske sykepleiere, kliniske sosionomer og så videre.

Les flere artikler fra heftet Psykolog i kommunen - en medspiller ved å klikke på temataggen Psykologer i kommunene.

 

 

Faghefte: Psykolog i kommunen - en medspiller

Denne artikkelen er en del av inspirasjonsheftet Psykolog i kommunen - en medspiller, utgitt av NAPHA. Se hele heftet, bla på skjerm eller last ned.

NYTTIG OG GIVENDE JOBB: Heidi Wittrup Djup og Åshild Berle Fuglestad forteller at mange av flyktningene er overraskende aktive og åpne i diskusjoner om psykisk helse, selv om dette er skambelagt og et ikke-tema i deres hjemlige kultur. (Foto: Kjetil Orrem / NAPHA)

Kommenter:

Mer om

psykologer.i.kommunene flyktninger minoriteter

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen